Gro Sandkjær Hanssen og jeg skriver her om behovet for sosiale strukturer, stedsborgerskap og mulighetene vi har i by- og stedsutvikling til å planlegge og enda bedre legge til rette for gode stedsidentiteter og nabolag gjennom tinglysninger.
Bildlet er fra Musikkfest på Tullin, sommeren 2025, foran ikoniske Trekantblokka. Belysning og gatekunst, kommet istand gjennom innsats fra mellomromsaktøren Tullinsamarbeidet, har skapt en ramme for økt byliv. Foto: Torleif Kvinnesland
I by- og stedsutviklingen legger vi stor vekt på fysiske strukturer og arkitektonisk form - det som kan tegnes, måles og reguleres. Volumer, høyder, avstander, materialer og uterom gis presise juridiske rammer. Rettigheter og plikter tinglyses for å sikre veirett, teknisk infrastruktur, fellesarealer og allmenninger. De fysiske strukturene gis varighet, og med rette.
Likevel er det slående hvor lite oppmerksomhet vi vier det som skal bære stedene videre, når bygningene og byrommene står ferdige. For byliv, fellesskap og sosial aktivitet kommer ikke av seg selv! Det er ikke en automatisk konsekvens av arkitektur. Det er resultatet av kontinuerlig arbeid, aktivisering, mobilisering, organisering og forvaltning. Spørsmålet er derfor ikke bare hvordan vi bygger steder, men hvordan vi sikrer stedenes sosiale etterliv.
Dette er en utfordring vi ser over hele Norge - i transformasjonsområder, i sentrums- og knutepunktutvikling og i tettsteder. Ambisjonene for byliv er ofte høye i planfasen, men de sosiale strukturene som skal realisere dem er svakt forankret juridisk og økonomisk. Ofte legges det ikke inn nok ressurser til å aktivisere byliv, og når eiendommer skifter eier forsvinner ofte ansvaret for stedet som helhet.
Det er påfallende at diskusjoner om tinglysning nesten utelukkende handler om fysiske forhold. Eiendomsretten brukes til å sikre det materielle, men sjelden det sosiale. Likevel åpner dagens lovverk for å tinglyse rettigheter og plikter som følger eiendommen over tid – også knyttet til drift, organisering og utvikling av fellesgoder. Kunne man utforsket dette handlingsrommet?
For det avgjørende er ikke bare plikten til å bidra økonomisk til felles byrom og møteplasser, men retten til å drive stedsutvikling videre - på en økonomisk bærekraftig måte. Retten til å organisere, programmere og forvalte stedet handler om mer enn bare summen av enkelttomtene.
Kanskje vi må tenke bredere, og introdusere tanken om et stedsborgerskap; enkeltmenneskers rett til å ta del i utviklingen av nærmiljøet de bor i, arbeider i eller bruker, uavhengig av formelt eierskap. I dag er denne retten i stor grad uformell og prosjektbasert. Spørsmålet er om den også kan gis en materiell forankring?
Internasjonale modeller som Business Improvement Districts (BID) har vist hvordan forpliktende samarbeid kan gi byområder større robusthet. I norsk sammenheng har frivillige «BID Light»-modeller vist potensialet, men samtidig også sårbarheten. Vi mener det kan ligge et stort potensial i å innføre «CID Light» (Community Improvement Districts), der lokalsamfunnet har en sterkere rolle i stedsaktiviseringen. Her kan tinglysninger også fungere som et bindeledd mellom eiendommene, økonomien, lokaldemokratiet og det offentlige.
Det avgjørende poenget er tidspunktet. De sosiale strukturene, aktiveringen av stedet og grunnlaget for god stedsidentitet må sikres tidlig. Det må ikke komme som et etterslep etter ferdigstillelse, men være en integrert del av stedsutviklingen. I dag er det regulatoriske blikket i stor grad rettet mot enkelttomtene, mens stedet som helhet forblir svakt institusjonalisert.
Skal arkitektur virke etter intensjonen, må også det sosiale aktiveres, gis kontinuitet og varighet. Det vi ikke forankrer juridisk og økonomisk i de tidlige fasene, risikerer å bli overlatt til tilfeldigheter. Arkitekturens kvaliteter er jo ikke utelukkende knyttet til den fysiske utformingen, men også til det sosiale livet som faktisk får feste – over tid.
