Debatten om NTB, Copyright Agent og påståtte brudd på opphavsrett og Åndsverksloven fortsetter. Etter innrømmelser fra NTB den siste tiden mener jeg at min sak står sterkere. Her er hvorfor jeg mener det.
Til venstre er slik publiseringen først sto i Avisa Oslo. I midten er min publisering her, som Copyright Agent krevde meg 7.045 kroner for. Til høyre en lenkedeling NTB mener er tillatt. For ordens skyld er NTB-bildet her et AI-generert Oslobilde.
De siste ukene har det pågått en økende debatt i norske medier om opphavsrett, deling og ytringsfrihet i den digitale offentligheten. I bransjemedier som M24 og Journalisten, og i redaktørstyrte aviser som Stavanger Aftenblad, har praksisen til NTB og deres samarbeidspartner Copyright Agent blitt diskutert kritisk. Felles for mange av sakene er at skribenter, samfunnsdebattanter, politikere og andre møtes med økonomiske krav for måten de deler og dokumenterer egne ytringer på.
Midt i denne debatten har NTB samtidig uttalt offentlig at såkalt embedding eller lenkedeling – innbygging av artikler og bilder – er tillatt. Det gjør spørsmålet desto mer presserende:
Hvordan kan full visning av innhold via innbygging være akseptabelt, mens deling av et skjermbilde av det samme innholdet behandles som et rettighetsbrudd – også når skjermbildet er tydelig kreditert og lenket tilbake til originalen?
Forskjellen ligger ikke i publikumseffekt, intensjon eller kommersiell utnyttelse. Den ligger i teknologisk implementasjon. Ved innbygging hentes innholdet direkte fra originalkildens server og regnes juridisk som den samme tilgjengeliggjøringen. Et skjermbilde, derimot, anses som en ny kopi – en ny eksemplarfremstilling – selv når det brukes for å dokumentere, sitere eller vise kontekst i en pågående samfunnsdebatt.
Resultatet er et juridisk paradoks:
Full visning av et bilde via innbygging anses tillatt, mens et dokumenterende skjermbilde – tydelig kreditert og lenket tilbake til originalen – behandles som et rettighetsbrudd. Forskjellen beror ikke på publikumseffekt, men på teknologisk implementasjon. Dette reiser prinsipielle spørsmål om forholdet mellom opphavsrett, teknologi og ytringsfrihet.
I praksis kan et skjermbilde med lenke gi mindre eksponering enn lenkedeling. Det kan ikke erstatte originalartikkelen, det leder leseren videre til kilden, og det omgår verken betalingsmurer eller tekniske sperrer. Likevel håndheves dette strengere enn innbygging, der hele bildet eller artikkelen faktisk vises direkte.
Dette er ikke bare en juridisk finesse. Det har reelle konsekvenser for hvem som tør delta i offentligheten. Når skribenter risikerer krav for å dokumentere egne innlegg, egne sitater eller egen deltakelse i samfunnsdebatten, øker terskelen for ytring – særlig utenfor de store redaksjonene.
Derfor er det viktig når redaktører også tar ordet. Jeg er takknemlig for støtten fra debattredaktøren i Avisa Oslo, Ahmed Fawad Ashrad, som nylig skrev til meg:
«Avisa Oslo synes ikke skribenter som sprer egne innlegg fra en avis, skal få sånne krav.»
Han skrev videre;
«Jeg mener det kveler samfunnsdebatten å praktisere som NTB gjør.»
Disse uttalelsene er viktige – ikke bare fordi de uttrykker redaksjonell støtte til ytringsfriheten. Avisa Oslo er en del av Amedia, én av NTBs største eiere og kunder. Mediene står ikke på utsiden av dette systemet; de er en del av det. Medienes stemme er avgjørende når praksis utfordrer den åpne samfunnsdebatten de selv er avhengige av.
Opphavsretten er grunnleggende og nødvendig. Men den må praktiseres med forståelse for hvordan offentligheten fungerer i dag. Når to handlinger som for publikum fremstår nærmest identiske, behandles juridisk helt ulikt – og der den mest inngripende visningen er den som er tillatt – har vi et systemproblem, ikke et brukerproblem.
Spørsmålet er derfor ikke bare hva som er lov i snever forstand, men hva som er rimelig, proporsjonalt og forenlig med en levende offentlighet. Dersom opphavsretten håndheves slik at den rammer dokumentasjon, sitat og videreformidling av egen deltakelse i samfunnsdebatten, er det ikke bare teknologien som svikter. Da er det praksisen som må diskuteres – åpent, redaksjonelt og prinsipielt.
Så er det også komisk at det gjelder egne regler for NTB sine ansatte og rådgivere. Sist uke ble det dokumentert at både nyhetsredaktøren og Jon Wessel-Aas selv har delt en rekke skjermbilder. Det finnes mange gode norske uttrykk for slikt.