NTB hevder at skjermdump av en artikkel du selv har skrevet, er ulovlig. Samtidig sier de at man “bare kan lenke til artikkelen – også via embedding”. Men embedding viser det samme bildet NTB fakturerer for. Da er spørsmålet uunngåelig: Har vi fått et system der det ikke lenger er handlingen, men hvem som trykker på knappen, som avgjør om noe er lov?

Denne artikkelen henger sammen med en sak der jeg har blitt avkrevd 7045 kroner av NTB for brudd på opphavsretten. Jeg krever å få sitere meg selv.

I februar fikk jeg et krav fra NTB – via deres danske innkrevingspartner Copyright Agent – for påstått ulovlig bruk av et bilde Avisa Oslo valgte å illustrere mitt eget debattinnlegg med. I mitt tilfelle var bildebruken ikke markedsføring, ikke kommersiell, ikke løsrevet og ikke presentert som eget verk. Den var en del av en faksimile for å dokumentere ord jeg selv har skrevet.

Likevel ble jeg møtt med et betalingskrav på over 7 000 kroner.

Dette handler ikke om min sak. Det handler om hva slags offentlighet Norge ønsker seg. Hvis man risikerer faktura for å vise hvordan man faktisk er blitt sitert, hvem våger da å delta i samfunnsdebatten?

NTB argumenterer for at en skjermdump av en artikkel er det samme som å publisere et fotografi på nytt, og derfor krever lisens. Men deres egen juridiske direktør skriver parallelt at det er helt uproblematisk å dele artikler via embedding i sosiale medier.

Dette er et juridisk paradoks.

For når man deler en lenke på Facebook eller LinkedIn, skjer tre ting automatisk:

Toppbildet hentes fra artikkelen
Bildet vises sammen med overskrift og ingress
Visningen skjer i et helt annet grensesnitt enn der NTB har publisert verket

Denne visningen er ikke teknisk eller juridisk prinsipiell forskjellig fra det NTB fakturerer for. Begge tilfeller er tilgjengeliggjøring av et verk for et nytt publikum.

Forskjellen er bare at i det ene tilfellet tjener NTB ikke penger.

Sitatretten er ikke en fotnote. Den er demokratiets sikkerhetsventil

Åndsverkloven § 29 gir adgang til å sitere verk når det er nødvendig for kritikk, analyse og offentlig meningsutveksling. Hvis sitatretten ikke omfatter dokumentasjon av egne ytringer, har vi ikke lenger en sitatrett. Da har vi:

en innlåst offentlighet
en kommersialisert ytringsfrihet
en debatt der den som har midler, vinner

Dette er ikke en hypotese. NTB har allerede sendt krav til privatpersoner, helsearbeidere, bloggere og frivillige aktører – ofte styrt automatisk fra utlandet.

Når rettshåndhevelse blir outsourcet til en algoritme med fakturamål, er vi ikke lenger i opphavsrettens verden. Vi er i inntektsoptimaliseringens verden.

Konsekvensen er større enn NTB

Hvis det etableres som norm at hver visning av et nyhetsbilde krever lisens, vil:

politiske debatter kollapse
lenking i sosiale medier bli en juridisk risikosport
bare de rikeste aktørene ha råd til å delta i samtalen

Vi får et demokratisk skille: De som debatterer innenfor lisensregimet – og resten, som tier.

Dette må avklares av lovgiver, ikke av fakturabyråer

Vi trenger ikke mindre sitatrett. Vi trenger klarere grenser som:

skiller kommersiell gjenbruk fra dokumentasjon og meningsutveksling
beskytter pressens interesser uten å kriminalisere borgernes deltakelse
hindrer at opphavsrett brukes som kneblingsmekanisme

Det er på tide å erkjenne at dagens praksis ikke handler om verken pressefrihet eller opphavsrettens formål. Den handler om inntektsstrømmer.

Hvis NTB og deres partnere virkelig mener det er ulovlig å vise et bilde som tilfeldigvis følger med ens eget debattinnlegg, må de ha mot til å ta den prinsipielle konsekvensen:

Da er embedding også ulovlig. Da er lenking farlig. Da er den digitale offentligheten et minefelt.

Men hvis embedding er lov, er ikke jeg – og andre i samme situasjon – kriminelle.

Det er ikke sitatregelen som må endres. Det er praksisen til dem som påstår å forsvare den.

For hva er en offentlig samtale verdt hvis den må forhåndsgodkjennes av et fakturakontor?

Det er et tap for oss alle.