Oslo suser av gårde

I dag ble Oslo Stedsindeks 2026 presentert. Vi ser tall for en fantastisk by, men med et alt for stort gap mellom byens kvaliteter og forståelsen av dem. Oslo mangler en tydelig stemme, for å fortelle om verdien av disse ulikhetene i fellesskap.

Oslo har utviklet seg til å bli en veldig annerledes by enn den var i 1986. Men, er den så ulik? Fotografen Torleif Kvinnesland tok dette bildet fra Ekebergskrenten 22. desember 2025.

I 1986 ga DeLillos ut sitt album “Suser avgårde”. En av sangene på dette albumet er “Suser avgårde alle mann”, illustrerende for funnene også i Oslo Stedsindeks. Dette kjenner vi oss igjen i:

Lille Oslo, er en egen planet. Alle gatene, forskjellige land. Hver strøk, en verdensdel, og vi suser avgårde, alle mann.

Oslo har utviklet seg voldsomt siden 1986. På disse 40 årene har vi blitt nesten 300 000 flere innbyggere. Fra å være en litt lukket by, har den snudd ansiktet ut. Det var også i 1986 vi fikk Aker Brygge, og senere har vi fått Fjordbyen og Bjørvika. Mye mer har skjedd i byutviklingen, men hva med byens identitet?

Mye går veldig bra med Oslo. Byen oppleves internasjonalt som en foregangsby. Klimabudsjettet er til inspirasjon for andre, og Oslo Stedsindeks 2026 viser at vi har et stort potensiale i å jobbe enda bedre i et samspill for å styrke stedene.

Opinion har gjennomført analyser der de både har spurt befolkningen i Oslo og beboerne i åtte strøk hva de mener om disse. Dette er de tre viktigste funnene:

1. Det er særlig to områder som fremkommer som særegne; Grønland og Bjørvika. Disse to “naboene” - kun delt av noen togskinner - er samtidig svært forskjellige.

2. Flere områder opptrer mer “i skyggen”, som både Tullin og Hammersborg. Her er det mye å hente ved å tydeliggjøre deres egenart og historie.

3. Beboerne er - ikke overraskende - svært godt fornøyd med områdene de bor. Gapet mellom deres og befolkningens oppfattelse understreker potensialet i å synliggjøre stedenes unike kvaliteter mer.

Hvem er Oslo?

Oslo er ikke én by, men et kollektiv av mange ulike “personligheter”. Noen av dem er veldig tydelige, mens andre kan trenge støtte og råd. Kanskje mest av alt handler det om å fortelle historien mer, både til de som bor og jobber der, men også til befolkningen som helhet.

Hvert område har klare styrker, egne blinde flekker, og ulike former for identitetsbærere. På mange måter fungerer byen godt i mange enkeltroller, men kunne fungert enda bedre om den forsto seg selv som en helhet - som et lag. Ikke alle lag gjør det bra, bare det har mange stjerner. Det er samspillet som gjør at laget presterer og skaper resultater.

Hva kan så være veien videre?

Oslo Stedsindeks avdekker et tydelig gap mellom byens kvaliteter og byens forståelse av seg selv. Byen mangler overhodet ikke innhold, som også tallene fra Broadcast understreket. Oslo behøver en koordinert fortelling, om hvordan stedene hører sammen og hva som skiller dem fra hverandre - som gjør dem unike.

Det er i dag et tomrom i Oslo. Det finnes ingen struktur for samarbeid på stedsnivå. Oslo Stedsindeks avdekker en by som kan mer enn den viser. Derfor gir den også grunnlag for det som har vårt vårt utgangspunkt - å kunne se fremover.

Vi kan bygge sterkere stolthet i Oslo, løse flere floker, og styrke den fremtidige stedsutviklingen. Oslo skal fortsette å suse videre, med 100 000 flere innbyggere i 2050. Vi håper Oslo Stedsindeks 2026 er en spore til hvordan vi gjør byen bedre for dem.

Rapporten Ola Gaute Aas Askheim (Opinion) gjennomgikk og viste kan du laste ned her.

Innledningen fra Johan Høgåsen-Hallesby og Robert Martin i Beta Mobility finner du her.

Presentasjonen Cecilie Bækken Sørumshagen (Tønsberglivet) holdt kan du laste ned her.

Jeg har tillatt meg å gjøre noen egne visualiseringer og tolkninger, noen av dem presentert i ettermiddag. Blant annet handler det om et forsøk på å personifisere stedene. Dette er kanskje ikke metodisk korrekt, men jeg håper likevel det kan være litt “krydder” til forståelsen av stedene. Du kan laste ned tolkningene her.

Her er bilder fra arrangementet, tatt av vår fotograf Torleif Kvinnesland:

En stor takk til Bjørvikaforeningen, HAV Eiendom, Grønland-Vaterlandssamarbeidet, Lysakersamarbeidet og Tullinsamarbeidet, som har bidratt med finansieringen som har gjort gjennomføringen av Oslo Stedsindeks 2026 mulig. En stor takk også til Opinion, Beta Mobility, Plaace og Broadcast, for både data, innsats og faglige råd underveis. Her må spesielt Ola Gaute Aas Askheim og Johan Høgåsen-Hallesby nevnes. Vi er alle opptatt av at Oslo Stedsindeks skal bli et verktøy for alle å ta del i fremover, og ønsker å invitere partnere og andre til å engasjere seg med oss fremover også. Vi gleder oss allerede til Oslo Stedsindeks 2027!

Arkitekturens sosiale etterliv

Gro Sandkjær Hanssen og jeg skriver her om behovet for sosiale strukturer, stedsborgerskap og mulighetene vi har i by- og stedsutvikling til å planlegge og enda bedre legge til rette for gode stedsidentiteter og nabolag gjennom tinglysninger.

Bildlet er fra Musikkfest på Tullin, sommeren 2025, foran ikoniske Trekantblokka. Belysning og gatekunst, kommet istand gjennom innsats fra mellomromsaktøren Tullinsamarbeidet, har skapt en ramme for økt byliv. Foto: Torleif Kvinnesland

I by- og stedsutviklingen legger vi stor vekt på fysiske strukturer og arkitektonisk form - det som kan tegnes, måles og reguleres. Volumer, høyder, avstander, materialer og uterom gis presise juridiske rammer. Rettigheter og plikter tinglyses for å sikre veirett, teknisk infrastruktur, fellesarealer og allmenninger. De fysiske strukturene gis varighet, og med rette.

Likevel er det slående hvor lite oppmerksomhet vi vier det som skal bære stedene videre, når bygningene og byrommene står ferdige. For byliv, fellesskap og sosial aktivitet kommer ikke av seg selv! Det er ikke en automatisk konsekvens av arkitektur. Det er resultatet av kontinuerlig arbeid, aktivisering, mobilisering, organisering og forvaltning. Spørsmålet er derfor ikke bare hvordan vi bygger steder, men hvordan vi sikrer stedenes sosiale etterliv.

Dette er en utfordring vi ser over hele Norge - i transformasjonsområder, i sentrums- og knutepunktutvikling og i tettsteder. Ambisjonene for byliv er ofte høye i planfasen, men de sosiale strukturene som skal realisere dem er svakt forankret juridisk og økonomisk. Ofte legges det ikke inn nok ressurser til å aktivisere byliv, og når eiendommer skifter eier forsvinner ofte ansvaret for stedet som helhet.

Det er påfallende at diskusjoner om tinglysning nesten utelukkende handler om fysiske forhold. Eiendomsretten brukes til å sikre det materielle, men sjelden det sosiale. Likevel åpner dagens lovverk for å tinglyse rettigheter og plikter som følger eiendommen over tid – også knyttet til drift, organisering og utvikling av fellesgoder. Kunne man utforsket dette handlingsrommet?

For det avgjørende er ikke bare plikten til å bidra økonomisk til felles byrom og møteplasser, men retten til å drive stedsutvikling videre - på en økonomisk bærekraftig måte. Retten til å organisere, programmere og forvalte stedet handler om mer enn bare summen av enkelttomtene.

Kanskje vi må tenke bredere, og introdusere tanken om et stedsborgerskap; enkeltmenneskers rett til å ta del i utviklingen av nærmiljøet de bor i, arbeider i eller bruker, uavhengig av formelt eierskap. I dag er denne retten i stor grad uformell og prosjektbasert. Spørsmålet er om den også kan gis en materiell forankring?

Internasjonale modeller som Business Improvement Districts (BID) har vist hvordan forpliktende samarbeid kan gi byområder større robusthet. I norsk sammenheng har frivillige «BID Light»-modeller vist potensialet, men samtidig også sårbarheten. Vi mener det kan ligge et stort potensial i å innføre «CID Light» (Community Improvement Districts), der lokalsamfunnet har en sterkere rolle i stedsaktiviseringen. Her kan tinglysninger også fungere som et bindeledd mellom eiendommene, økonomien, lokaldemokratiet og det offentlige.

Det avgjørende poenget er tidspunktet. De sosiale strukturene, aktiveringen av stedet og grunnlaget for god stedsidentitet må sikres tidlig. Det må ikke komme som et etterslep etter ferdigstillelse, men være en integrert del av stedsutviklingen. I dag er det regulatoriske blikket i stor grad rettet mot enkelttomtene, mens stedet som helhet forblir svakt institusjonalisert.

Skal arkitektur virke etter intensjonen, må også det sosiale aktiveres, gis kontinuitet og varighet. Det vi ikke forankrer juridisk og økonomisk i de tidlige fasene, risikerer å bli overlatt til tilfeldigheter. Arkitekturens kvaliteter er jo ikke utelukkende knyttet til den fysiske utformingen, men også til det sosiale livet som faktisk får feste – over tid.

Teksten ble først publisert i Arkitektur 23. januar 2026

Tinglysning av rettigheter kan sikre bedre by- og stedsutvikling

Hva er det egentlig som skaper byliv og gode byområder? Svaret er sjelden bare arkitektur, investeringsvilje eller reguleringsplaner. Byliv oppstår når mennesker – beboere, næringsliv, kulturaktører og gårdeiere – faktisk tar del i utviklingen og forvaltningen av stedet over tid.

Lørdag 13. september 2025 ble det arrangert Tullinfest, med konserter, japansk gatefest og mer. Finansieringen kom gjennom bylivsstilskudd fra Oslo kommune, på bakgrunn av innsatsen fra Tullinsamarbeidet. Foto: Torleif Kvinnesland

Av Gro Sandkjær Hanssen og Øystein Aurlien

Utfordringen i norsk by- og stedsutvikling er at denne deltakelsen ofte er frivillig og prosjektbasert. Det gjør utviklingen sårbar. Når engasjementet dabber av, eller eiendommen skifter eier, forsvinner ofte strukturene og kraften som skulle sikre byliv. Kanskje er tiden moden for å stille et mer grunnleggende spørsmål: Hvordan kan vi bruke jussen til å sikre byliv?

Fra gode intensjoner til varige rettigheter

Internasjonalt har ulike former for Business Improvement Districts (BID) vist hvordan forpliktende samarbeid kan styrke og aktivisere byområder. I Norge har vi ikke lovgrunnlag for å pålegge avgifter eller medlemskap på samme måte, men vi står ikke helt uten virkemidler.

Et undervurdert, men kraftfullt grep er tinglysning av rettigheter og plikter knyttet til eiendom. Tinglysning handler ikke om organisasjonsform eller tvang til engasjement, men om å sikre fellesgoder over tid – på samme måte som vi tinglyser veirett, fellesarealer eller teknisk infrastruktur. Vi mener tiden er moden for å spørre: hvilke rettigheter og plikter kan – innenfor dagens lovverk - følge eiendommen for at stedet skal gi noe tilbake til sine omgivelser og bidra til varig byliv?

BID Light – eller kanskje CID Light?

I norske byområder ser vi nå fremveksten av det som ofte kalles «BID Light»: frivillige stedsorganisasjoner der gårdeiere og næringsliv samarbeider om identitet, aktiviteter og byrom. Erfaringene er gode, men modellene er sårbare. Pandemien viste hvor raskt slike strukturer kan falle sammen.

Samtidig er det åpenbart at byliv og gode steder ikke bare er et næringsprosjekt. Beboere, nabolag og sivilsamfunn må ha en reell plass. Derfor er det mer presist å snakke om CID Light – Community Improvement District – der lokalsamfunnet er en likeverdig part.

Her kommer tinglysning inn som et mulig bindeledd mellom eiendom, økonomi og demokrati.

Hva kan faktisk tinglyses?

 Norsk rett gir i dag ikke grunnlag for å tinglyse tvungent medlemskap i en privat forening. Det betyr likevel ikke at vi mangler juridiske virkemidler for å sikre varige samarbeid om by- og stedsutvikling.

Det er fullt mulig å tinglyse:

• en varig plikt for eiendommer til å bidra økonomisk til drift og utvikling av felles byrom og møteplasser

• en rett for eiere og brukere til deltakelse og representasjon i den lokale stedsorganiseringen

• bruksrett til møte- og fellesskapslokaler som sikrer fysiske arenaer for nærmiljøet og innbyggere.

• vern mot privatisering av arealer som er ment å fungere som fellesgoder

Det bærende juridiske prinsippet er enkelt:

Alle må bidra – og alle som bidrar, har rett til deltakelse.

Dette er ikke medlemsplikt, men en eiendomsrettslig forpliktelse som følger eiendommen og overlever eierskifter.

Stedsborgerskap – en ny ramme for nærdemokrati

For å lykkes må disse juridiske grepene kobles til en tydelig demokratisk idé. Her kan begrepet stedsborgerskap være nyttig: retten til å delta i utviklingen av nærmiljøet man bor i, arbeider i eller bruker – uavhengig av formelt eierskap.

Tinglyste rettigheter kan gi stedsborgerskapet en materiell forankring. En slik form for nærdemokratisk innovasjon er ikke en erstatning for kommunalt demokrati, men et supplement som kan mobilisere og engasjere innbyggerne i byen sin; en lokal infrastruktur for medvirkning, samskaping og ansvar i sine nære omgivelser.

En Oslo-modell?

Oslo har allerede mange av forutsetningene på plass: ressurssterke folk, sterke nabolag, aktive bydeler og politisk vilje til å styrke lokaldemokratiet. En «Oslo-modell» for stedsorganisering kan bygges stegvis gjennom piloter. Nærings- og kulturlivet og lokalsamfunnet må dele ansvaret for gjennomføringen. Og kommunen må rette sine virkemidler og rammer slik at alle blir med. Hva om eiendomsaktørene går foran for å få til en slik samfunnsinnovasjon? Økt byliv og engasjement vil gavne både private og offentlige aktører!

Når vi alle – både offentlige og private aktører - er opptatt av å skape varige verdier – er det viktig å se at det er kombinasjonen av fysisk struktur og sosial aktivitet som til sammen utgjør byens kvaliteter! Mens vi har klare rammer og strukturer for hvordan de fysiske omgivelsene skal utvikles, må vi nå legge bedre rammer for hvordan bylivet og den sosiale aktiviteten skal forvaltes!

Når teknologien truer ytringsfriheten

Debatten om NTB, Copyright Agent og påståtte brudd på opphavsrett og Åndsverksloven fortsetter. Etter innrømmelser fra NTB den siste tiden mener jeg at min sak står sterkere. Her er hvorfor jeg mener det.

Til venstre er slik publiseringen først sto i Avisa Oslo. I midten er min publisering her, som Copyright Agent krevde meg 7.045 kroner for. Til høyre en lenkedeling NTB mener er tillatt. For ordens skyld er NTB-bildet her et AI-generert Oslobilde.

De siste ukene har det pågått en økende debatt i norske medier om opphavsrett, deling og ytringsfrihet i den digitale offentligheten. I bransjemedier som M24 og Journalisten, og i redaktørstyrte aviser som Stavanger Aftenblad, har praksisen til NTB og deres samarbeidspartner Copyright Agent blitt diskutert kritisk. Felles for mange av sakene er at skribenter, samfunnsdebattanter, politikere og andre møtes med økonomiske krav for måten de deler og dokumenterer egne ytringer på.

Midt i denne debatten har NTB samtidig uttalt offentlig at såkalt embedding eller lenkedeling – innbygging av artikler og bilder – er tillatt. Det gjør spørsmålet desto mer presserende:

Hvordan kan full visning av innhold via innbygging være akseptabelt, mens deling av et skjermbilde av det samme innholdet behandles som et rettighetsbrudd – også når skjermbildet er tydelig kreditert og lenket tilbake til originalen?

Forskjellen ligger ikke i publikumseffekt, intensjon eller kommersiell utnyttelse. Den ligger i teknologisk implementasjon. Ved innbygging hentes innholdet direkte fra originalkildens server og regnes juridisk som den samme tilgjengeliggjøringen. Et skjermbilde, derimot, anses som en ny kopi – en ny eksemplarfremstilling – selv når det brukes for å dokumentere, sitere eller vise kontekst i en pågående samfunnsdebatt.

Resultatet er et juridisk paradoks:

Full visning av et bilde via innbygging anses tillatt, mens et dokumenterende skjermbilde – tydelig kreditert og lenket tilbake til originalen – behandles som et rettighetsbrudd. Forskjellen beror ikke på publikumseffekt, men på teknologisk implementasjon. Dette reiser prinsipielle spørsmål om forholdet mellom opphavsrett, teknologi og ytringsfrihet.

I praksis kan et skjermbilde med lenke gi mindre eksponering enn lenkedeling. Det kan ikke erstatte originalartikkelen, det leder leseren videre til kilden, og det omgår verken betalingsmurer eller tekniske sperrer. Likevel håndheves dette strengere enn innbygging, der hele bildet eller artikkelen faktisk vises direkte.

Dette er ikke bare en juridisk finesse. Det har reelle konsekvenser for hvem som tør delta i offentligheten. Når skribenter risikerer krav for å dokumentere egne innlegg, egne sitater eller egen deltakelse i samfunnsdebatten, øker terskelen for ytring – særlig utenfor de store redaksjonene.

Derfor er det viktig når redaktører også tar ordet. Jeg er takknemlig for støtten fra debattredaktøren i Avisa Oslo, Ahmed Fawad Ashrad, som nylig skrev til meg:

«Avisa Oslo synes ikke skribenter som sprer egne innlegg fra en avis, skal få sånne krav.»

Han skrev videre;

«Jeg mener det kveler samfunnsdebatten å praktisere som NTB gjør.»

Disse uttalelsene er viktige – ikke bare fordi de uttrykker redaksjonell støtte til ytringsfriheten. Avisa Oslo er en del av Amedia, én av NTBs største eiere og kunder. Mediene står ikke på utsiden av dette systemet; de er en del av det. Medienes stemme er avgjørende når praksis utfordrer den åpne samfunnsdebatten de selv er avhengige av.

Opphavsretten er grunnleggende og nødvendig. Men den må praktiseres med forståelse for hvordan offentligheten fungerer i dag. Når to handlinger som for publikum fremstår nærmest identiske, behandles juridisk helt ulikt – og der den mest inngripende visningen er den som er tillatt – har vi et systemproblem, ikke et brukerproblem.

Spørsmålet er derfor ikke bare hva som er lov i snever forstand, men hva som er rimelig, proporsjonalt og forenlig med en levende offentlighet. Dersom opphavsretten håndheves slik at den rammer dokumentasjon, sitat og videreformidling av egen deltakelse i samfunnsdebatten, er det ikke bare teknologien som svikter. Da er det praksisen som må diskuteres – åpent, redaksjonelt og prinsipielt.

Så er det også komisk at det gjelder egne regler for NTB sine ansatte og rådgivere. Sist uke ble det dokumentert at både nyhetsredaktøren og Jon Wessel-Aas selv har delt en rekke skjermbilder. Det finnes mange gode norske uttrykk for slikt.

Når sitatrett gjør det ulovlig å sitere trues ytringsfriheten

NTB hevder at skjermdump av en artikkel du selv har skrevet, er ulovlig. Samtidig sier de at man “bare kan lenke til artikkelen – også via embedding”. Men embedding viser det samme bildet NTB fakturerer for. Da er spørsmålet uunngåelig: Har vi fått et system der det ikke lenger er handlingen, men hvem som trykker på knappen, som avgjør om noe er lov?

Denne artikkelen henger sammen med en sak der jeg har blitt avkrevd 7045 kroner av NTB for brudd på opphavsretten. Jeg krever å få sitere meg selv.

I februar fikk jeg et krav fra NTB – via deres danske innkrevingspartner Copyright Agent – for påstått ulovlig bruk av et bilde Avisa Oslo valgte å illustrere mitt eget debattinnlegg med. I mitt tilfelle var bildebruken ikke markedsføring, ikke kommersiell, ikke løsrevet og ikke presentert som eget verk. Den var en del av en faksimile for å dokumentere ord jeg selv har skrevet. Debattinnlegget ble publisert 24. september 2024. Cirka 40% av faksimilen/skjermdumpen var et bilde av meg selv, tatt av meg selv.

Likevel ble jeg møtt med et betalingskrav på 7 045 kroner, for det beskårede bildet fra NTB.

Dette handler ikke om min sak. Det handler om hva slags offentlighet Norge ønsker seg. Hvis man risikerer faktura for å vise hvordan man faktisk er blitt sitert, hvem våger da å delta i samfunnsdebatten?

NTB argumenterer for at en skjermdump av en artikkel er det samme som å publisere et fotografi på nytt, og derfor krever lisens. Men deres egen nyhetsredaktør skriver parallelt at det er helt uproblematisk å dele artikler via embedding i sosiale medier.

Dette er et juridisk paradoks.

For når man deler en lenke på Facebook eller LinkedIn, skjer tre ting automatisk:

1. Toppbildet hentes fra artikkelen

2. Bildet vises sammen med overskrift og ingress

3. Visningen skjer i et helt annet grensesnitt enn der NTB har publisert verket

Denne visningen er ikke teknisk eller juridisk prinsipiell forskjellig fra det NTB fakturerer for. Begge tilfeller er tilgjengeliggjøring av et verk for et nytt publikum.

Forskjellen er bare at i det ene tilfellet tjener NTB ikke penger.

Sitatretten er ikke en fotnote. Den er demokratiets sikkerhetsventil

Åndsverkloven § 29 gir adgang til å sitere verk når det er nødvendig for kritikk, analyse og offentlig meningsutveksling. Hvis sitatretten ikke omfatter dokumentasjon av egne ytringer, har vi ikke lenger en sitatrett. Da har vi:

• en innlåst offentlighet

• en kommersialisert ytringsfrihet

• en debatt der den som har midler, vinner

Dette er ikke en hypotese. NTB har allerede sendt krav til privatpersoner, helsearbeidere, bloggere og frivillige aktører – ofte styrt automatisk fra utlandet.

Når rettshåndhevelse blir outsourcet til en algoritme med fakturamål, er vi ikke lenger i opphavsrettens verden. Vi er i inntektsoptimaliseringens verden.

Konsekvensen er større enn NTB

Hvis det etableres som norm at hver visning av et nyhetsbilde krever lisens, vil:

• politiske debatter kollapse

• lenking i sosiale medier bli en juridisk risikosport

• bare de rikeste aktørene ha råd til å delta i samtalen

Vi får et demokratisk skille: De som debatterer innenfor lisensregimet – og resten, som tier.

Dette må avklares av lovgiver, ikke av fakturabyråer

Vi trenger ikke mindre sitatrett. Vi trenger klarere grenser som:

1. skiller kommersiell gjenbruk fra dokumentasjon og meningsutveksling

2. beskytter pressens interesser uten å kriminalisere borgernes deltakelse

3. hindrer at opphavsrett brukes som kneblingsmekanisme

Det er på tide å erkjenne at dagens praksis ikke handler om verken pressefrihet eller opphavsrettens formål. Den handler om inntektsstrømmer.

Hvis NTB og deres partnere virkelig mener det er ulovlig å vise et bilde som tilfeldigvis følger med ens eget debattinnlegg, må de ha mot til å ta den prinsipielle konsekvensen:

Da er embedding også ulovlig. Da er lenking farlig. Da er den digitale offentligheten et minefelt.

Men hvis embedding er lov, er ikke jeg – og andre i samme situasjon – kriminelle.

Det er ikke sitatregelen som må endres. Det er praksisen til dem som påstår å forsvare den.

For hva er en offentlig samtale verdt hvis den må forhåndsgodkjennes av et fakturakontor?

Det er et tap for oss alle.

Under er forresten en embedding av Avisa Oslo sin posting hos Meta. Det har NTB sagt er helt OK. Hva syns du er forskjellen?

Dette har NTB sin nyhetsredaktør uttalt: “Lenking (også i form av embedding) til nettsider der bilder eller annet vernet stoff er lovlig publisert, kan på den annen side enhver gjøre fritt, og uavhengig av opphavsrett. Da har man jo verken kopiert en annens bilde eller lastet opp kopien på et annet sted enn der rettighetshaveren selv har tillatt publisering.”

Har du blitt noe klokere nå?

Ironien i dette er at både NTB sin nyhetsredaktør og juridiske rådgiver selv aktivt delt skjermdumper.