Også bilistene fortjener en bedre gåby

I august neste år gjenåpner tunnelen under det nye regjeringskvartalet på Hammersborg. Trenger vi fire kjørefelt i Pilestredet? Ingen har fått i oppdrag å finne ut av det.

Denne illustrasjonen forsøker å vise mulighetene for Pilestredet når Ring 1 gjenåpnes i august 2027. Illustrasjon: Tullinsamarbeidet / KI

Om få uker stenges deler av Oxford Street i London. Nå skal den bli gågate. En av Europas mest kjente handelgater har i tiår også vært synonym med køer, eksos og trange fortau. Bussene skal nå legges om til parallellgatene, og Transport of London har uttalt at endringene vil føre til under ett minutt lengre reisetid.

Like ved er et enda mer omfattende prosjekt i gang. Hele området fra Oxford Circus via Regent Street og ned til Picadilly Circus og Haymarket skal gjennomgå en omfattende transformasjon. Alt handler om at det skal bli hyggeligere å gå der, oppholde seg der, og dermed også handle der. Trafikken har vært en hindring for godt byliv. Nå har Westminster City Council og The Crown Estate, gått sammen om prosjektet. Sistnevnte er en av Englands største grunneiere, og ser dette som en viktig investering. De ser det vil øke eiendommenes verdi - og gi økt avkastning til statskassa.

Dette er en av visualiseringene for hvordan Regent Street kan bli.

Ikke enten-eller

For noen dager siden kom jeg over en interessant rapport: How to design for cars in people-centred places.Den tar ikke parti for eller mot bilen. Den poengterer at vi ikke trenger å velge mellom gående eller kjørende. Planlegger vi bedre kan byen fungere bedre for begge.

Det er spesielt to funn som også er interessante for Oslo: For det første påstår den at en bygate med kryss har omtrent samme veikapasitet ved en fartsgrense på 30 km/t som ved 70 km/t. For det andre at en vei med to kjørefelt i hver retning kan håndtere opp mot 1200 kjøretøy i timen i rushet. Og, flere kjørefelt gir ikke nødvendigvis økt kapasitet.

Så hvorfor kan vi ikke få 30 km/t i Waldemar Thranes gate over St. Hanshaugen? Og hvorfor trenger vi åpne fire kjørefelt i Pilestredet, hvis to er tilstrekkelig?

Dette bør testes ut når Ring 1 gjenåpner, av hensyn til byliv og nabolag i hele Oslo.

Er Oslo verdens beste gåby?

Allerede da Gehl Architects utførte Bylivsundersøkelsen for Oslo i 2014 skilte Oslo seg ut som en by der folk går. København er sykkelbyen. Oslo er gåbyen.

Siden har andelen som reiser til fots bare økt. I 2024 viste Reisevaneundersøkelsen at 39 prosent av alle reiser i Oslo gjort til fots, en økning fra 30% i 2018. 27 prosent reiser kollektivt og 24 prosent med bil.

«Men, vi har jo brukt 3,6 milliarder!»

Et argument jeg ofte hører er at når vi tross alt har brukt så mye penger på tunnelen bør den brukes fullt ut.

Ja, den skal åpnes, og den er viktig. Blant annet er den nødtrasé dersom Operatunnelen må stenge. Ingen foreslår å gi fra seg den. Spørsmålet er ikke om tunnelen skal åpne, men hvor mye areal den trenger til daglig – og hva vi kan bruke resten til.

Et avgjørende premiss for tunnelprosjektet var sikkerhet, fordi regjeringskvartalet krevde det. En så stor investering forplikter oss til å tenke klokt om hvordan vi skal bruke den, ikke bare å gjøre som før uten å vurdere alternativer.

Vi kan ikke planlegge for alt

Det er et paradoks at vi skal låse en løsning for flere tiår akkurat nå, når så mye annet er i bevegelse. I 2029 skal Fornebubanen åpne. Kommer nye bussterminaler på plass på Bryn og Lysaker vil antallet regionbusser i sentrum reduseres kraftig. Det er bred enighet om å en nedramping av Nylandsbrua, men da må antallet privatbiler som bruker sentrum som gjennomfartsåre reduseres.

Vi må se grep i sammenheng, men vi behøver ikke vente. Vi kan teste nye løsninger allerede nå.

Det er fullt mulig å teste ut en slik løsning. Da er det nødvendig at statlige myndigheter er villig til å vurdere det. Illustrasjon: Tullinsamarbeidet / KI

London gjør akkurat dette. Den første fasen i Oxford Street er midlertidig. De skal hente erfaringer, fra beboere, næringslivet og besøkende. De skal bruke perioden til å gjøre justeringer, frem til de utformer det endelige.

Kan vi ikke gjøre det samme i Oslo? La oss åpne Ring 1 med to felt, se hva dette betyr for trafikken både i sentrum og andre steder. La oss se hva dette betyr for bylivet, kulturlivet, næringslivet, reiselivet og alt annet liv.

Et spørsmål ingen har fått i oppdrag å stille

I august i år fikk Bymiljøetaten i Oslo en bestilling om å vurdere hvordan det kommunale veinettet rundt Ring 1 bør innrettes. Svaret skal foreligge rundt nyttår. Det er et godt initiativ, men Ring 1 er en riksvei.

Den eneste bestillingen Statens vegvesen har fått er full gjenåpning. Byliv, eiendomsverdier, folkehelse og andre forhold ligger utenfor deres mandat. Det er ikke vegvesenets feil. Det er bestillingens. Ingen har bedt dem om å se på alternativene.

Samtidig er det staten som selv bygger det nye regjeringskvartalet, og det er naturlig å spørre:

Hvorfor kobles ikke regjeringsparken på Torggata?

I 2014 ble den nye Torggata bygget om, til en gang- og sykkelprioritert torggate. Det har blitt en av Oslos mest levende gater.

I det nylig fremlagte forslaget til statsbudsjett ser det ut til at den nye regjeringsparken endelig vil bli en realitet. Tenk om den kunne vært trappet helt ned til Torggata? Hvorfor har ingen sett på å koble Vaterlandstunnelen og Hammersborgtunnelen sammen? Det kunne gitt muligheten til en stor, sammenhengende grønn akse fra Majorstua via Holbergs Plass, Pilestredet, Regjeringsparken og ned til Akerselva.

Det er fortsatt mulig.

Vi ber ikke om at bilen skal ut av sentrum

Alt jeg og vi andre i Tullinsamarbeidet ber om er at staten går inn i gjenåpningen av Ring 1 med samme nysgjerrighet som byer som Amsterdam, Paris, London og flere.

Jeg mener vi bør forvente at:

• Samferdselsdepartementet gir Statens vegvesen en bestilling for å utfylle Oslo kommunes, med en konkret vurdering av å åpne to felt for trafikken.

• Statsbygg gis i oppgave å innhente kunnskapsgrunnlag om hvordan arealene over og rundt Ring 1 bedre kan styrke bylivet i sentrum.

• Stat og kommune setter av budsjetter for 2027 til en testperiode for bylivsaktiviteter, for å videreføre det gode bylivet i sentrum som har vært skapt mens Ring 1 har vært stengt.

Vi har brukt milliarder på sikkerhet. Det er ikke urimelig å be om litt til det som skal være på toppen.

Siste 14. oktober 2026: Debattinnlegget er publisert hos Arkitektur

Følger det penger med planene?

Har du tenkt å gi innspill til høringsforslaget for Kommuneplanens arealdel? Er du, litt som meg, usikker på hva dette betyr, og om det betyr noe? Det siste først: Det betyr noe. Høringssvar er en fantastisk mulighet vi alle har til å gi våre innspill. Jeg har skrevet litt om sammenhengene her, ute i Estate Nyheter.

«Kommunen må jobbe sammen med handelsnæringen for å bygge konkurransekraftige handlegater og markedsplasser i Oslo.» Dette sitatet er fra Hammersborgerklæringen av 2023, nærmere bestemt på side 26.

Nesten ordrett dukker dette opp igjen i Kommuneplanens samfunnsdel (KPS), vedtatt av bystyret i fjor. Men, når jeg nå leser gjennom høringsutkastet til Kommuneplanens arealdel (KPA) finner jeg ingenting som peker i denne retning. Ikke én gang.

Det er fristende å avfeie dette som at KPS og KPA må sees i sammenheng, eller at en arealplan ikke må ha med seg slike visjoner. Det tror jeg er feil. Ord betyr noe. I Oslo har vi nå flere vedtak, som alle peker samme vei, men ikke i samsvar med hverandre. Og så er spørsmålet om budsjettene som skal vedtas i september for å finansiere disse faktisk følger opp planene.

Fire vedtak som ikke snakker sammen

Hammersborgerklæringen lover en levende by med opprustede gater, torg og møteplasser. Den har også med viktigheten av en gågate fra Kvadraturen til Grünerløkka. Den har vært med i planene i flere år.

Kommuneplanens samfunnsdel (KPS) gjør «samarbeid» til et gjennomgående prinsipp og overskrift, med et eget kapittel om «samfunnsdialog og samarbeid om byutvikling». Den peker veldig tydelig i retning av samspill, samskaping og samarbeid for å løse viktige floker for byen.

Avtalen om bydelsreformen, vedtatt av bystyret i juni, forplikter de to nye sentrumsbydelene å lage en forpliktende avtale for å styrke Oslo sentrum. De nye bydelsadministrasjonene skal være operative fra 1. januar 2028.

Og nå ligger arealdelen (KPA) ute på høring. Dokumentet er det eneste av de fire som faktisk er juridisk bindende for byens utvikling fremover. Men her forsvinner koblingen fra de tre andre.

Noen vil hevde at en arealdel ikke kan romme alt. KPA skal først og fremst svare på hvor det bygges, hvor høyt, og med hvilket formål. Det er ikke urimelig at PBE må gjøre sine prioriteringer, der avgrensede juridiske spørsmål går først. Men, noe av det KPA faktisk har ansvar for henger direkte sammen med de tre andre vedtakene. Det er et tankekors at koblingen mangler.

Hvor skal ambisjonen ligge?

Her er et par eksempler, satt litt på spissen: Forslaget til KPA krever at nye utviklingsområder setter av fem prosent av arealet til torg og møteplass. Det sier ingenting om hvem som skal drifte dem etterpå, et spørsmål som nå ser ut til å skulle avgjøres et helt annet sted. Skal dette skje gjennom bydelsreformen, som legger opp til å overføre ansvar for drift og vedlikehold av parker og byrom til bydelene fra 2028?

Og finansieringen av denne infrastrukturen i utviklingsområdene hviler utelukkende på individuelle utbyggingsavtaler. For litt over ett år siden ga Stortinget kommunene et nytt verktøy, nettopp for å fordele slike kostnader mer helhetlig – den såkalte områdemodellen. Den er ikke nevnt i KPA. Hvorfor ikke?

Oslo sentrum er ikke et utviklingsområde. Det er kategorisert som «Indre by», et område KPA selv beskriver som å ha «et begrenset utviklingspotensial». Her gjelder en egen reguleringsplan, vedtatt av bystyret i 2019. Den planen regulerer mye i detalj – uteservering, bylivstiltak, torgsalg og mer er omtalt – men ikke ett ord om finansiering. Her er all oppgradering – gater, byrom, belysning, osv. – helt avhengig av at kommunen bevilger penger over ordinært budsjett. Det gjør at budsjettet for 2027 er enda mer avgjørende for sentrum enn for resten av byen.

Tullin er ett av områdene i Oslo sentrum, der gårdeiere og næringsdrivende allerede har organisert seg frivillig (gjennom Tullinsamarbeidet) - omtrent slik et BID (Business Improvement District) ville gjort i byer der slik lovhjemling finnes. Det har vært til inspirasjon for flere lignende initiativ i Oslo. Men det er frivillig å delta. Det er krevende å sikre tilstrekkelig finansiering, til å kunne gjennomføre viktige prosjekter. Samspillet om bylivssatsing under stengingen av Ring 1 er et slikt eksempel, der finansiering og støtte fra Oslo kommune var avgjørende. Der kunne «1+1=3» virkelig få vise sitt fulle potensial.

Det er godt kjent at både bydelene og etatene har fått strenge krav til budsjetteringen sin de siste årene. Likevel finnes det ressurser som kan utløse mye mer, om det etableres samspill med privat næringsliv, med grunneiere og utbyggere. Hvis begge parter kan møtes og enes om planer kan alle få mer tilbake, enn om hver part legger inn alene. Da må også planverket være tydelig på at dette må med, også i KPA. Det er et kommunalt ansvar.

Spørsmålet er ikke om ambisjonene er gode nok

Utfordringen er at ingen av de fire vedtakene forplikter noen til å følge opp med kroner. Og allerede i september presenteres budsjettforslaget for 2027. De nye bydelene skal være operative fra 2028, og dersom et forpliktene samarbeid mellom bydeler og etater for Oslo sentrum skal være klart fra dag én må planleggingen av en slik organisasjon starte nå - og ikke om halvannet år. Og noen må også få ansvaret for arbeidet. Hvem blir det?

Jeg ser tre områder verdt å følge med på det neste halvåret, for den som lurer på om dette bare blir nok en runde med gode formuleringer:

• Vil KPA i sin endelige form faktisk ta i bruk områdemodellen - som Oslo kommune nå har anledning til - eller vil den ensidige avhengigheten av utbyggingsavtalene fortsette?

• Vil samarbeidet mellom de to nye sentrumsbydelene få et konkret innhold for sentrumsutvikling – med et navngitt ansvar og en tidsplan mot 2028 – eller vil avtalen fra juni bare bli stående som en formulering i en politisk avtale?

• Vil Oslo kommunes budsjettforslag for 2027 gjøre mine ord til skamme? Vil det der faktisk bli satt av ressurser til å planlegge, organisere og finansiere arbeidet for Oslo sentrum? Er det vilje til å virkelig satse, til å sette handling bak ordene?

Hvorfor bør dette engasjere eiendomsbransjen?

Det er ikke tilfeldig at jeg mener dette er viktig for alle som eier i Oslo, enten det er i sentrum eller andre områder der det skal utvikles sterke og levende sentra. Verdien av eiendommene avhenger ikke bare av kvadratmeterprisene og forutsigbarheten på leiekontraktene. Den avhenger også av hvordan gatene, torgene og parkene er plasser og steder folk vil besøke og oppholde seg. Vi kan se til andre byer, men kan også se til vår egen by. Det er vilje og ønske om å jobbe i et samspill - slik vi har fått til på Tullin, som det også jobbes med på Grønland og Vaterland, i Kvadraturen, Bjørvika og flere steder.

Utfordringen er at det er et enormt uforløst potensial, der de kommunale vedtakene også bør støtte opp enda sterkere for å utløse den kraften som kan oppnås – slik at vi ikke bare behøver se til Stockholm, Helsinki, London eller Paris for hvordan byen samspiller om byliv og levende bysentra.

En by som vedtar den samme ambisjonen fire ganger - uten at den én eneste gang følges av en arealmessig forpliktelse eller en budsjettpost - har i praksis ikke vedtatt noe som helst. Skal bydelsreformens løfte bety noe fra 1. januar 2028, må noen få ansvaret for å planlegge det allerede nå – og det ansvaret må følges av penger.

Det er her samsvaret mellom Oslos planer og Oslos budsjetter til syvende og sist blir satt på prøve.

Denne kronikken er også publisert i Estate Nyheter her.

Kilder: Hammersborgerklæringen – byrådsplattform for Oslo 2023–2027 (Høyre/Venstre); Kommuneplanens samfunnsdel med byutviklingsstrategi 2025, vedtatt av Oslo bystyre 30.04.2025; Oslo kommunes vedtak om bydelsreform, bystyresak 17.06.2026; forslag til Kommuneplanens arealdel, planbeskrivelse og bestemmelser, på høring til 24.08.2026.

Har du selv tenkt å sende inn høringssvar på KPA? Her kan du laste ned mitt høringssvar.

Jeg bor i Andre

«Jeg bor i Andre.» Slik snakker wienere om bydelen sin – ikke «Leopoldstadt», som er det offisielle navnet. Parisere gjør det samme: «J'habite dans le 11e», jeg bor i ellevte. To av Europas mest stedsidentitetssterke byer løser det administrative navnespørsmålet ved ikke å løse det. De bruker et tall.

Dette er én måte å navngi bydelene/distriktene på, ved å starte med den tidligere Bydel 1 og gå runden rundt.

Denne uken vedtok bystyret bydelsreformen, og byrådet sendte tre navnealternativer per bydel ut på høring. Byrådsleder Eirik Lae Solberg var krystallklar: «Åtte nye bydeler trenger åtte navn.» Jeg mener byrådet burde startet med å spørre hva et navn egentlig skal gjøre – før man bestemte seg for at det måtte ha et.

Stedsidentiteten i Oslo ligger ikke i bydelsnavnet, men i nabolaget: Vålerenga, Vindern, Fagerborg, Grønland, Lilleaker, Romsås, Tøyen, Tullin, Hasle, Vindern, Bøler. Disse stedsidentitetene er bygget nedenfra, av folk som bor og lever der. Det administrative laget over nabolagene har en helt annen jobb – å organisere tjenester og gi folkevalgte et område å styre. Det er en praktisk oppgave, ikke en identitetsoppgave. Et konstruert bydelsnavn skaper ikke ny stedstilhørighet; det kan fortrenge den som allerede finnes. Et nummer gjør ikke denne feilen, fordi det ikke later til å være et sted. Da kan begge lag leve side om side – det ene varmt og lokalt, det andre nøytralt og funksjonelt.

Oslo har faktisk gjort dette før. Allerede på 1830-tallet ble Kristiania og Aker delt inn i nummererte «roder». Fridtjof Andhøy, en ung kontorist, jobbet fra 1920-tallet i tretti år for én rasjonell geografisk inndeling av byen, og i 1954 fikk Oslo en samlet inndeling i hovedsoner, bydeler og roder – tatt i bruk av over hundre etater og organisasjoner. Rodene er forløperen til dagens grunnkretser. Selv de 60 bydelene han presenterte den gang ble inndelt i 10 soner. De var alle nummerert.

Også de 15 bydelene vi har i dag er nummerert, fra Gamle Oslo (1) i en spiral utover til Søndre Nordstrand (15) – nesten ordrett samme logikk som gjør at Paris kalles «la ville en escargot».

Slik har Paris inndelt sine administrative distrikter, arrondissement, siden 1795. Da var de 12. Nå er de 20. Illustrasjon: Wikimedia Commons

Et rimelig motargument er at nummer skaper rangering: Ingen vil bo i «åttende» hvis «første» klinger finere. Men det er et argument for hvordan rekken settes, ikke for navn.

Det mest påfallende er likevel hvor lite gjennomtenkt selve navneprosessen er. Kriteriene byrådet legger til grunn for navnevalget er ikke nye. De er hentet rett ut av forrige bydelsreform, fra 2003. Man bruker altså over tyve år gamle kriterier på en reform som halverer antall bydeler og mer enn dobler størrelsen på hver av dem. Og ansvarlig byråd, Oluf Ulseth, innrømmer selv at ingen av navnene som nå er lansert, fullt ut innfrir disse kriteriene. Når selve ansvarlig politiker sier at forslagene ikke holder mål etter kommunens egne regler, er det ikke navnealternativene som bør justeres. Det er spørsmålet.

Det er heller ikke uten pris å velge nye navn. Ingen har lagt fram et kostnadsoverslag for skilting, omregistrering av kjøretøy, uniformer og bygningsskilt for åtte nye bydeler. Det vil koste flere millioner kroner.

Gi de åtte nye bydelene nummer, i en geografisk rekke som dagens bydeler allerede har. La nabolagene fortsette å hete det de alltid har hett. Da får vi begge deler: en levende stedsidentitet nedenfra, og en lett, billig tilhørighet til forvaltningen ovenfra.

Det er som i reklamen; det enkleste er ofte det beste.

Innlegget ble også, med noen små modifikasjoner, publisert i Avisa Oslo her. Det har også blitt publisert i både Akersposten og Nordre Akers Budstikke.

Kulturen fyller gatene. Hvem snakker for den?

Oslo har musikken. Oslo har scenene. Oslo har publikumstall. Oslo har mye data. Det vi mangler er organisasjonen til å sette dette sammen, for å synliggjøre verdiene og skape et verktøy for fremtidig god utvikling. skriver jeg i Arkitektur.

Oslo har et av Europas mest levende musikkliv. Det skjer nesten 10 000 konserter i Oslo i løpet av et år. Over 400 scener og spillesteder er vertskap. Én av tre konserter finner sted i sentrumsområdene Vika, Tullin, Hammersborg, Hausmanns, Grønland, Bjørvika og Kvadraturen. Legger vi til teatrene, museene, festivalene og kinoene genererer kulturlivet i Oslo sentrum mange titalls millioner besøkende årlig.

Dette verdsettes ikke på langt nær nok.

Når sentrums byliv diskuteres er det eiendomsaktørene, handelsforeninger og serveringsbransjen som sitter rundt bordet. Det er naturlig. De er organisert. De har felles interesser. De snakker næringspolitikkens språk.

Kulturaktørene – representert med scenene, arrangørene, festivalene, teatrene og de som danner vertskapet og møteplassene – er ikke invitert til praten.

Dette er et paradoks.

Internasjonal forskning og litteratur er entydig på at kultur er en av de sterkeste driverne for attraktive byer.

Charles Landry i «The Creative City» skriver engasjert om kulturens rolle som motor for moderne byutvikling. Og i 2023 kom Shain Shapiro med boken «This Must Be The Place», som spesielt fremhever musikken som bærende for gode byer. Musikk er ikke bare underholdning. Det er et verktøy for å planlegge gode byer.

Vi i Oslo må ha denne forståelsen. Noen må eie argumentet.

Hva tallene faktisk sier

La oss få noen tall på bordet. Konsertappen Broadcast har i flere år kartlagt konserter i Oslo. I fjor kunne de dokumentere 9 936 konserter. Bare i «de syv» sentrumsområdene arrangeres mer enn 7 200 konserter av dem.

Med et forsiktig anslag på 200 publikummere per konsert betyr det nesten 1,5 millioner konsertbesøk årlig.

De som går på konsert tar gjerne kollektivt inn, tar kanskje en matbit og drikke til. Et konservativt anslag på 500 kroner per konsert gir 750 millioner kroner i direkte ringvirkningseffekter.

Bare fra musikken. Bare i sentrum. Bare i konserter.

Så kommer besøk til museene, festivalene, kinoene, teatrene og alle de andre viktige kulturdestinasjonene. Jeg har ikke de endelige tallene, og så vidt jeg vet har ingen sett på totalen.

Hvem snakker kulturens sak i Oslo?

Fragmentering som strukturelt problem

Kulturlivet i Oslo er fragmentert. Det finnes ingen felles stemme som kan snakke på vegne av Rockefeller og Konserthuset, Nationaltheatret og Kulturkirken Jakob, Vega Scene og Becco, og gjøre det i en sammenheng som understreker effektene for næringslivet eller for byutviklingen.

Den politiske samtalen om kulturutvikling i Oslo handler primært, satt litt på spissen, om hvilke steder som skal legges ned. Utfordringen er at samtalene i alt for stor grad er basert på et narrativ om tilskudd – ikke om hvilke verdier kulturen skaper.

Det er ingen samlet stemme for kulturlivet, opp mot byens politiske ledelse. Det gjør at kulturlivet ofte kommer til kort, og må tilpasse seg premisser skapt av andre.

Resultatet er da at de som tar beslutninger om byutviklingen, reguleringsplanene, næringsutviklingen, nattøkonomien, gatelivet eller annet – gjør det uten tilstrekkelig forståelse, respekt og anerkjennelse av kulturlivets verdi.

En parallelldebatt som burde slås sammen

Det er et tankekors at Oslo er den eneste europeiske hovedstaden uten en felles satsing eller strategi for hvordan løfte sitt bysentrum – verken for næringsliv eller kulturliv. Selv ikke i forslaget til bydelsreform for Oslo er dette anerkjent.

Så kan sikkert mange stille spørsmålet: «Hvorfor trenger vi det, når det allerede går så bra?»

Oslo konkurrerer med andre byer, om kapital, om talenter, om besøk, og mer – ikke bare på vegne av Oslo, men på vegne av hele nasjonen. Mange andre hovedsteder investerer solid i å bygge identitet, omdømme og attraksjonsverdi. Bare ikke Oslo.

Politikere har i flere år sagt «næringslivet står ikke samlet», og med rette. Samtidig bør vi forvente politisk engasjement for fremtidsrettet byutvikling, og for god sentrumsutvikling.

Det ligger også et potensial i at kulturlivet blir en integrert del av næringslivet, og at kulturverdiene anerkjennes i diskusjonene. Musikkvenues og scener skaper gode nabolag. De er attraksjoner, som tilfører økt verdi til eiendomsmassen. Men, forståelsen av verdiene når det planlegges er lav, fordi kulturaktørene ikke står samlet eller deltar der byen planlegges.

Det vi trenger å anerkjenne

Kulturlivet er ikke en mottaker av velvilje. Det er en produsent av byliv, av identitet, av besøk - og av store økonomiske og sosiale ringvirkninger avgjørende for å skape gode steder. Kulturlivet gir den noen ganger udefinerbare kvaliteten, som gjør at folk vil oppholde seg i et område, og komme tilbake.

Denne anerkjennelsen er i beste fall svak i diskursen om Oslos sentrumsutvikling.

Det er nettopp her behovet for en sentrumsorganisering for Oslo kan spille en rolle, i «mellomrommet» mellom kommunen, staten, næringslivet, nabolagene - og kulturlivet. Oslo kommune bør sterkere anerkjenne kultursektoren, som en ressurs også for å løse mange av de flokene den selv har påpekt. Og kulturlivet selv bør begynne å snakke med én stemme – om verdien en representerer for bylivets økonomi.

Oslo har musikken. Oslo har scenene. Oslo har publikumstall. Oslo har mye data. Det vi mangler er organisasjonen til å sette dette sammen, for å synliggjøre verdiene og skape et verktøy for fremtidig god utvikling.

(Data fra Broadcast AS, SSB, Kulturdirektoratet og egne antagelser er brukt i tallberegningene.)

Innlegget ble først publisert i Arkitektur.

To regnskap, to sannheter, og noe i midten

Å forstå kommuneøkonomi er ikke lett. Når politikere samtidig bruker dette for å skape ytterligere forvirring syns jeg det er ugreit. Derfor skrev jeg en tekst, der jeg håper å kunne bidra til økt forståelse.

Denne grafen er satt sammen med hjelp av en MCP for Claude (utvidet av TRY), som henter SSB-data og visualiserer dem.

Eirik Mosveen stiller et legitimt spørsmål i sin kommentar i Avisa Oslo om «de blakke kjærkerottene»: Har vi blitt ført bak lyset? Hallstein Bjercke svarer at overskudd er det som gir grunnlaget for velferd. Begge har rett i noe – og begge snakker forbi det de egentlig burde forklare.

For i bunnen av denne debatten ligger regnskap som genuint er vanskelig å forstå. Ikke fordi noen lyver, men fordi kommuneregnskap overhodet ikke er laget for at innbyggere skal forstå. Jeg er faktisk utdannet siviløkonom, men har måttet bruke mye tid de siste årene på å forstå hvordan Oslo kommunes økonomi faktisk fungerer. Her er mitt forsøk på å forsøke å forklare hva striden egentlig handler om.

To tall, to sannheter

Oslo kommunes regnskap har ikke én bunnlinje. Det har minst to, og de kan peke i hver sin retning samtidig.

Den første kalles netto driftsresultat. Spørsmålet er: Dekker løpende inntekter løpende utgifter? Tenk på det som å sjekke om månedslønnen rekker til alle faste regninger. I 2023 var svaret på dette målet: Nei. Oslo brukte mer på sin drift enn det kom inn. Det var første gang på over tjue år.

Den andre er regnskapsmessig resultat. Det inkluderer også bevegelser inn og ut av kommunens sparekonto, inkludert ulike fond. Var det år der Oslo satte av store beløp, kan man i ettertid hente dem ut og telle dem som inntekt. Da kan sluttresultatet bli positivt, selv om driften i seg selv gikk med underskudd.

Når Mosveen viser til 2,3 milliarder i pluss i 2023 skyldes det overføringer fra fond, som er det andre tallet. Bjercke viser til det første. Ingen av dem lyver. De snakker bare om ulike ting.

Blant annet gikk Oslo med et positivt netto driftsresultat på hele 4,3 milliarder i 2022. Mye av årsaken til det skyldtes ekstraordinært høye skatteinntekter, fordi det var en endring i skattesystemet fra 2023. På sett og vis kan man jo si at det da kan være smart å fordele dette «overskuddet» utover flere år, men det betyr ikke dermed at økonomien er sunn.

Fagfolk, KS, og andre mener at det riktige er å bruke det første måltallet – netto driftsresultat – som er det riktige for å vurdere om kommunens økonomi er bærekraftig og sunn over tid.

Noe som er viktig å også se på er gjeldsgraden til kommunen.

Gjelden vokste uansett hvem som styrte

Oslos netto lånegjeld har steget kontinuerlig fra 2012 til i dag – uansett hvem som satt med makta i Oslo. Fra 22 milliarder i 2012 til 56 milliarder da det forrige byrådet gikk av i 2023. Det er ikke nedbetaling. Det er en mer enn dobling.

Denne grafen illustrerer hvordan har utviklet seg, med ulikt styre av Oslo, sett opp mot antall innbyggere.

Denne viser utvikligen i netto lånegjeld, som andel av netto driftsinntekter. Det den illustrerer mest er en sterk vekst de siste fem årene. For ti år siden var den på 50%. Nå ligger den på 75%

Det betyr ikke dermed at det forrige byrådet styrte dårlig på alle måter – men når opposisjonen i dag påstår at de «betalte ned gjeld» så stemmer det ikke. Gjelden har vokst hvert eneste år.

Det legitime spørsmålet Mosveen stiller

Mosveens poeng om eiendomsskatten er det vanskelig å bestride: at byrådet valgte å redusere eiendomsskatten midt i en periode de selv beskrev som økonomisk krise, er en politisk prioritering. Den kan vi være enige eller uenige i, men den var et viktig valgløfte for byrådet og noe de har satt sin ære i å realisere.

Hva vi burde kreve

Det vi sitter igjen med nå er ingen skandale, slik mange vil ha det til. Det er et demokratisk problem. Når regnskapstall presenteres selektivt mister innbyggerne muligheten til å gjøre seg opp en informert mening. Opposisjonen velger det beste tallet for sin fortelling. Byrådet velger det beste for sin. Og vi andre sitter igjen og lurer på hvem vi skal tro.

Svaret er ikke å velge side.

Svaret er å forvente at politikere på begge sider bruker de samme målene konsekvent – og at de forklarer det på en måte folk kan forstå. Denne debatten har vist at kommunale regnskapsstandarder ikke er for amatører. Men, som borgere har vi krav på å få vite konsekvensene, forklart så vi skjønner det.

Det er det ikke urimelig å be om.