Når sitatrett gjør det ulovlig å sitere trues ytringsfriheten

NTB hevder at skjermdump av en artikkel du selv har skrevet, er ulovlig. Samtidig sier de at man “bare kan lenke til artikkelen – også via embedding”. Men embedding viser det samme bildet NTB fakturerer for. Da er spørsmålet uunngåelig: Har vi fått et system der det ikke lenger er handlingen, men hvem som trykker på knappen, som avgjør om noe er lov?

Denne artikkelen henger sammen med en sak der jeg har blitt avkrevd 7045 kroner av NTB for brudd på opphavsretten. Jeg krever å få sitere meg selv.

I februar fikk jeg et krav fra NTB – via deres danske innkrevingspartner Copyright Agent – for påstått ulovlig bruk av et bilde Avisa Oslo valgte å illustrere mitt eget debattinnlegg med. I mitt tilfelle var bildebruken ikke markedsføring, ikke kommersiell, ikke løsrevet og ikke presentert som eget verk. Den var en del av en faksimile for å dokumentere ord jeg selv har skrevet. Debattinnlegget ble publisert 24. september 2024. Cirka 40% av faksimilen/skjermdumpen var et bilde av meg selv, tatt av meg selv.

Likevel ble jeg møtt med et betalingskrav på 7 045 kroner, for det beskårede bildet fra NTB.

Dette handler ikke om min sak. Det handler om hva slags offentlighet Norge ønsker seg. Hvis man risikerer faktura for å vise hvordan man faktisk er blitt sitert, hvem våger da å delta i samfunnsdebatten?

NTB argumenterer for at en skjermdump av en artikkel er det samme som å publisere et fotografi på nytt, og derfor krever lisens. Men deres egen nyhetsredaktør skriver parallelt at det er helt uproblematisk å dele artikler via embedding i sosiale medier.

Dette er et juridisk paradoks.

For når man deler en lenke på Facebook eller LinkedIn, skjer tre ting automatisk:

1. Toppbildet hentes fra artikkelen

2. Bildet vises sammen med overskrift og ingress

3. Visningen skjer i et helt annet grensesnitt enn der NTB har publisert verket

Denne visningen er ikke teknisk eller juridisk prinsipiell forskjellig fra det NTB fakturerer for. Begge tilfeller er tilgjengeliggjøring av et verk for et nytt publikum.

Forskjellen er bare at i det ene tilfellet tjener NTB ikke penger.

Sitatretten er ikke en fotnote. Den er demokratiets sikkerhetsventil

Åndsverkloven § 29 gir adgang til å sitere verk når det er nødvendig for kritikk, analyse og offentlig meningsutveksling. Hvis sitatretten ikke omfatter dokumentasjon av egne ytringer, har vi ikke lenger en sitatrett. Da har vi:

• en innlåst offentlighet

• en kommersialisert ytringsfrihet

• en debatt der den som har midler, vinner

Dette er ikke en hypotese. NTB har allerede sendt krav til privatpersoner, helsearbeidere, bloggere og frivillige aktører – ofte styrt automatisk fra utlandet.

Når rettshåndhevelse blir outsourcet til en algoritme med fakturamål, er vi ikke lenger i opphavsrettens verden. Vi er i inntektsoptimaliseringens verden.

Konsekvensen er større enn NTB

Hvis det etableres som norm at hver visning av et nyhetsbilde krever lisens, vil:

• politiske debatter kollapse

• lenking i sosiale medier bli en juridisk risikosport

• bare de rikeste aktørene ha råd til å delta i samtalen

Vi får et demokratisk skille: De som debatterer innenfor lisensregimet – og resten, som tier.

Dette må avklares av lovgiver, ikke av fakturabyråer

Vi trenger ikke mindre sitatrett. Vi trenger klarere grenser som:

1. skiller kommersiell gjenbruk fra dokumentasjon og meningsutveksling

2. beskytter pressens interesser uten å kriminalisere borgernes deltakelse

3. hindrer at opphavsrett brukes som kneblingsmekanisme

Det er på tide å erkjenne at dagens praksis ikke handler om verken pressefrihet eller opphavsrettens formål. Den handler om inntektsstrømmer.

Hvis NTB og deres partnere virkelig mener det er ulovlig å vise et bilde som tilfeldigvis følger med ens eget debattinnlegg, må de ha mot til å ta den prinsipielle konsekvensen:

Da er embedding også ulovlig. Da er lenking farlig. Da er den digitale offentligheten et minefelt.

Men hvis embedding er lov, er ikke jeg – og andre i samme situasjon – kriminelle.

Det er ikke sitatregelen som må endres. Det er praksisen til dem som påstår å forsvare den.

For hva er en offentlig samtale verdt hvis den må forhåndsgodkjennes av et fakturakontor?

Det er et tap for oss alle.

Under er forresten en embedding av Avisa Oslo sin posting hos Meta. Det har NTB sagt er helt OK. Hva syns du er forskjellen?

Dette har NTB sin nyhetsredaktør uttalt: “Lenking (også i form av embedding) til nettsider der bilder eller annet vernet stoff er lovlig publisert, kan på den annen side enhver gjøre fritt, og uavhengig av opphavsrett. Da har man jo verken kopiert en annens bilde eller lastet opp kopien på et annet sted enn der rettighetshaveren selv har tillatt publisering.”

Har du blitt noe klokere nå?

Ironien i dette er at både NTB sin nyhetsredaktør og juridiske rådgiver selv aktivt delt skjermdumper.

Jeg krever å få sitere meg selv!

I begynnelsen av februar tikket det inn en epost til meg, fra Copyright Agent A/S i Danmark. De oppga å representere NTB, og krevde 7045 kroner av meg for ulovlig bruk av et bilde. Det aksepterte jeg ikke.

Til venstre er debattinnlegget, slik det ble publisert 24. september 2024 i Avisa Oslo. Til høyre er slik jeg publiserte innlegget på egen side senere samme dag. Merk: Inntil saken er løst har jeg sladdet NTB-bildet i min egen publisering her. Bildet har null verdi for meg.

Det er aldri noe stas å få et pengekrav deisende i innboksen. 6. februar i år fikk jeg det, fra et selskap i Danmark, som hevdet å representere NTB. Copyright Agent A/S kalte de seg. De skrev en lang epost, som blant annet henviste til mulig brudd på opphavsretten. Eposten inneholdt mye, men blant annet med påstanden om at “uten gyldig lisens vil dere motta et krav på 7045 NOK for å dekke den urettmessige bruken av vår Partners arbeid”.

“Partner”, skrev de. Vel, jeg svarte kort tilbake at dette bildet var noe Avisa Oslo hadde valgt (for å illustrere sammen med et bilde av meg) på et debattinnlegg jeg hadde skrevet for Avisa Oslo. Jeg mente at jeg hadde rett til å dokumentere mitt eget innlegg, på min egen hjemmeside.

Det ble noen eposter, frem og tilbake. Blant annet mente saksbehandleren at jeg måtte dokumentere tillatelsen fra Avisa Oslo for å dele bildet. Hen sto på kravet. Jeg forsøkte å forklare at det eneste stedet bildet ble benyttet var på min egen side, i det som heter “blog” i URL-strukturen. Det var aldri delt i noen sosiale medier, og knapt besøkt eller klikket på. Jeg nektet å akseptere kravet og sa jeg ønsket å møte dem i Forliksrådet.

Jeg purret på tilbakemeldinger, og plutselig hadde saksbehandleren sluttet. Samtidig fikk jeg også et inkassokrav, på tross av at jeg hadde bestridt kravet. Det er et lovbrudd i seg selv. Senere kom en annen saksbehandler på banen, men de sto på sitt. I stadig nye krav-eposter refererte de til at de hadde dokumentert min urettmessige deling (ironisk nok ved å ta skjermdump av min skjermdump…).

Jeg kontaktet NTB, som også sto på sitt. Da ble jeg gjort oppmerksom på et notat de hadde bestilt fra Jon Wessel-Aas, levert i november til NTB, altså et par måneder etter mitt debattinnlegg. Notatet ga NTB full støtte for at all faksimile eller skjermdumper av bilder er i strid med Åndsverksloven.

Jeg hørte ikke noe mer, og sendte i juli en oppfordring om fortgang i saken. Jeg ba om svar innen 14 dager. Det fikk jeg ikke.

I oktober fikk jeg en ny henvendelse, da fra en jurist i Copyright Agent. Hun oppfordret meg til å gå i dialog med dem, for å komme til en minnelig ordning? Som om jeg ikke har ønsket dialog? Der fikk jeg også vite at denne type saker ikke går til forliksrådet, men til tvunget verneting (som betyr Tingretten). Javel, tenkte jeg, men argumenterte fortsatt for min sak.

24. oktober fikk jeg svar fra juristen, som fortsatte sin argumentasjon, men samtidig reduserte kravet til 5.000,- NOK. Jeg fikk syv dager på meg til å svare.

Jeg avslo.

Det er en rekke prinsipielle forhold i dette. Det er mitt debattinnlegg. Avisa Oslo har betalt NTB for å bruke bildet. Jeg mener jeg bør ha rett til å sitere meg selv, og at NTB ikke oppfyller Åndsverkslovens intensjon. Bildet som er benyttet er tatt av en NTB-fotograf. Det er mye brukt, til en rekke ulike nyhetssaker, men fotografen er aldri kreditert. Enkelte ganger er heller ikke NTB kreditert. Det sentrale er at NTB har fått sine inntekter. Dette handler ikke om å beskytte opphavsrett eller åndsverk fra NTB sin side, men om en forretningsmessig modell for ny inntjening.

I det siste har en rekke tilsvarende saker kommet i media, om fremgangsmåten til Copyright Agent. Det er også flere tilsvarende saker, der freelancere, journalister og redaktører tar avstand fra denne måten å operere på.

29. oktober sendte jeg mitt svar til Copyright Agent, med mine juridiske betraktninger om både sitatrett, tolkninger av både Grunnloven og Åndsverksloven, og at jeg ikke aksepterte deres tolkning. Samme dag sendte jeg også en henvendelse til NTB.

Et par dager etter dette fikk jeg en telefon fra NTB, som spurte meg om hva jeg ville mene dersom de frafalt kravet. Jeg sa det ville jeg vurdere, men ønsket det skriftlig. Senere purret jeg dette, der de hadde kommet til at de ikke ville frafalle likevel. Jeg fikk også vite at jeg skulle få et svar fra Copyright Agent, men at det var forsinket på grunn av ferie hos juristen.

I dag skriver vi 8. desember. Jeg har fortsatt ikke fått svar og får mer og mer lyst til å bare kjøre saken i rettssystemet.

Er det slik NTB ønsker å få sitt omdømme bygget, som en oppdragsgiver bak en moderne kataloghai? Bør vi heller kanskje få til en revisjon av Åndsverksloven, for å sikre opphavsrett slik intensjonen er og unngå at kommersielle selskaper utnytter lovverket for egen vinning?

Oslo trenger et sterkt, samlet sentrum

Våren 2026 skal det besluttes hvordan bydelsreformen skal gjennomføres. Jeg har engasjert meg for Oslos sentrum, i nasjonens hovedstad. Dette innlegget har de siste dagene blitt publisert i både Vårt Oslo og Avisa Oslo.

Foto: Einar Storsul / Unsplash

Byrådets forslag til bydelsreform er prisverdig. men i sin nåværende form svikter det byens hjerte. Det handler ikke bare om å slå sammen bydeler for effektivitet, likere helsetjenester og styrket lokaldemokrati. Det handler om å gi det pulserende sentrum av Oslo en forvaltningsmodell som matcher kompleksiteten og den nasjonale betydningen. Her er mine tre klare anbefalinger:

1. Etabler én samlet sentrumsbydel innenfor Ring 2

De foreslåtte kartalternativene med 6, 7 eller 8 bydeler deler alle sentrum på tvers. Det gir et fortsatt fragmentert ansvar, om sentrumsområdene er delt i to. Oslo er den eneste hovedstaden i Europa uten en samlet sentrumssatsing. En egen sentrumsbydel vil kunne samle alle relevante oppgaver – fra drift og renhold, til byliv, natteliv, trygghet, vedlikehold av gater, parker, kulturinstitusjoner, og mer – på vegne av hele byen. Det ville gi et tydelig, samordnet kontaktpunkt for byens innbyggere, næringsliv, kulturliv, frivillighet og besøkende, samt bedre fagmiljøer og helhetlig stedsutvikling. 

I de innerste “rødbrune” området av Oslo sentrum bor det rundt 30 000 mennesker. Legger du til resten av området innenfor Ring 2 (de “oransje”) er det til sammen rundt 160 000.

2. Gi sentrum ansvaret og ressurser det faktisk trenger — ikke spre oppgavene mellom bydeler

Hvis flere oppgaver skal løftes ut til bydelene - på områder som helse, drift, sosialtjenester, mobilitet, byrom etc. - må det skje med en forutsetning om at sentrum får egen administrasjon. Uten dette risikerer vi at belastningen og kompleksiteten i de mest brukte områdene - med høy fotgjenger-, turist- og pendlertrafikk, nasjonale kultur- og forvaltningsinstitusjoner, nattøkonomi og samferdsel - blir dårlige betjent. Da svekkes muligheten til gode, sammenhengende tjenester, trygghet, renhold, byromsforvaltning og reell stedsutvikling. 

3. Bruk bydelsreformen til å realisere en europeisk storbyambisjon – ikke som en administrativ ommøblering uten sjel

For at reformen skal gi mer enn en pen kartendring må styringsstrukturen følge virkeligheten i en moderne hovedstad. Sentrum er ikke bare en av mange bydeler. Det er Norges symbolby, et møtested for kultur, politikk, økonomi og næringsliv, med enorme besøkstall, et mangfold av funksjoner og kompleks belastning. En særskilt sentrumsbydel, helst også kombinert med en statlig-kommunal samarbeidsmodell for det innerste sentrum, vil kunne gi Oslo en robust, moderne og realistisk styringsstruktur. Det gir byens sentrum muligheten til å utvikles som en helhet, med sammenhengende politikk og fornyet identitet.

Bydelsreformen gir en gyllen anledning til å gjøre Oslo til en fullverdig europeisk hovedstad. Men det krever at vi sammen erkjenner at sentrum er byens hjerte.

Da kan vi ikke dele det i to.

Debattinnlegget er publisert her i Vårt Oslo og her i Avisa Oslo.

Høringsuttalelse til Bydelsreform 2025

Onsdag 3. desember 2025 er fristen for å sende høringssvar på byrådets forslag til bydelsreform. Her kan du lese hele høringssvaret jeg sendte inn, som en oppsummering av mange møter og skriverier de senere ukene.

Det oransje området er innenfor Ring 2. Der bor det 160 000 mennesker. I de 16 innerste områdene bor det 30 000.

I oktober ble byrådets forslag til bydelsreform presentert. Jeg er svært enig i behovet for effektivisering av de kommunale strukturene og behovet for bedre koordinering. Derimot var jeg svært overrasket over at byens sentrum fortsatt var nedprioritert. Dette førte til en rekke debattinnlegg fra meg, og sammen med Geir Rognlien Elgvin i Consult1 og Runar Eggesvik i Vertskapsarkitektur ble det arrangert tre dialogmøter. De er alle dokumentert her.

Torsdag 27. november ble min høringsuttalelse sendt inn. Jeg valgte å ikke sende inn på det kommunale skjemaet. Jeg valgte å ikke velge mellom eller kommentere på de tre kartalternativene som var foreslått. Jeg valgte å fokusere på behovet for en satsing på byens sentrum.

Disse bildene er en innledning i høringsuttaelsen:

Alle de tre geografiske inndelingene - enten det er 6, 7 eller 8 bydeler - foreslår å dele sentrum i to. Vi trenger ikke en delt by.

På spørsmålene byrådet ønsket å få besvart har jeg skrevet dettet:

“Hva er fordelene ved den foreslåtte endringen i oppgavefordeling mellom bydelene og kommunen sentralt (etater og foretak) sett opp mot målene?”

Byrådets forslag om å samle ansvar, styrke fagmiljøer og flytte flere oppgaver nærmere innbyggerne er riktig og nødvendig. Oslo er en moderne storby med svært ulike funksjoner og belastninger mellom byområdene. Mer helhetlig ansvar på lokalt nivå vil gi bedre sammenheng i tjenester, mer effektiv drift og sterkere lokaldemokrati.

Men reformen kan bare realisere disse målene dersom den tar høyde for én grunnleggende realitet: Oslo har ikke et samlet sentrum. Landets mest komplekse og nasjonalt viktige område – sentrum innenfor Ring 2 – er administrativt fragmentert, med flere bydeler som hver for seg må prioritere eget nærmiljø fremfor helheten. En samlet sentrumsbydel vil ha klare fordeler:

• én politisk og administrativ enhet med helhetlig ansvar

• sterkere fagmiljøer innen byliv, drift, trygghet, renhold og sosialfag

• bedre koordinering av parker, plasser og gater med høyest brukstrykk

• et tydelig kontaktpunkt for næringsliv, institusjoner, kulturliv og frivillighet

• bedre grunnlag for partnerskap med statlige aktører

Oslo er den eneste byen i Norge uten en sentrumsorganisering. Oslo er den eneste hovedstaden i Europa uten en samlet sentrumssatsing. Bydelsorganiseringen i Oslo er unik, i Nordisk sammenheng. Storbyer som Berlin og London har enda sterkere organisering av sine bydeler. En by med internasjonale ambisjoner kan gjerne la seg inspirere mer av disse. En sterkere anerkjennelse av hovedstadens sentrumsbehov kan bedre utløse byens potensiale.

Reformen legger opp til å styrke lokaldemokratiet. Men, i dag finnes ikke noe lokalt demokrati for Oslos sentrum – bare et overlapp av ansvar. En sentrumsbydel vil være en viktig del av løsningen.

“Hvilke ulemper har de foreslåtte endringene i oppgavefordelingen?”

Den største ulempen i forslaget er at sentrum fortsatt ikke gis en egen administrasjon. Det innebærer at dagens fragmenterte ansvarsmodell videreføres, med to bydeler som deler ansvaret for hovedstadens mest besøkte, belastede og komplekse område.

Dette gir allerede i dag:

• sviktende helhet i drift, renhold og bylivsoppfølging

• manglende sammenheng mellom tiltak i offentlig rom

• uklare linjer for mobilitet, arrangementer og trygghet

• svak samordning mot statlige aktører som Politiet, Statsbygg og departementene

• manglende helhetlig stedsutviklingskraft

Når flere oppgaver flyttes til bydelsnivå uten at sentrum samles, vil problemet forsterkes. Oslo sentrum vil få flere oppgaver – men fortsatt uten et samlet ansvar. Det er verken effektivt eller i tråd med målsettingene for reformen.

I debattartikkelen «Skal Oslo fortsatt være den delte byen?» (Arkitektur, 6. november 2025) ble det påpekt at Oslo fungerer organisatorisk dårligst der byen burde fungert best. Et fremtidsrettet styringssystem må gjenspeile den funksjonelle bystrukturen – og der er sentrum helt unikt.

At Oslo sentrum drives som et tilfeldig møtepunkt er en modell ingen andre europeiske hovedsteder benytter. Uten en sentrumsbydel og -satsing vil flere oppgaver på bydelsnivå gi et fragmentert styringssystem; mer kompleksitet, svakere fagmiljøer i sentrumsspørsmål, og risiko for at både stordriftsfordeler og helhetstankegangen svekkes i det området som trenger det aller mest.

“Har du andre synspunkter på foreslåtte oppgavefordeling?”

Oppgavefordelingen bør ta høyde for at sentrum er byens og landets hjerte, med funksjoner som ingen andre bydeler har eller kan forventes å håndtere likt:

• nasjonale kultur- og forvaltningsinstitusjoner

• Universiteter og forskningsmiljøer

• tung næringsaktivitet, servering og handel

• daglig befolkningsvolum som er flere ganger høyere enn antall bosatte

• byrom med høyest belastning og størst behov for spesialisert drift

• omfattende turist- og besøksstrømmer

• komplekse rus- og sosialfaglige utfordringer

• nattøkonomi og arrangementer

• Norges viktigste transportknutepunkter

• Gater, plasser, parker og byrom med høyt besøkstrykk

Sentrum trenger spesialiserte fagmiljøer, som jobber med drift trygghet, aktivitet og næringsliv – på samme måte som sentrumsdistrikter i de fleste nordiske og europeiske storbyer har egne satsinger.

Modellen bør legge til rette for områder med tydelige stedsidentiteter og sammenhengende geografi. Dette er viktig for lokaldemokratiet, tilhørigheten og effektiv drift. Dagens sentrumsløsning bryter fundamentalt med dette, og er heller ikke ivaretatt i det nye forslaget.

I tillegg anbefales en særskilt samarbeidsmodell for indre sentrum (området omkring Ring 1). Her finnes:

• Regjeringskvartalet

• Stortinget

• Universitetet i Oslo

• nasjonale museer og gallerier

• departementene (som snart flytter til RKV)

• historiske og symboltunge byrom

• Akershus Festning, m.m.

Dette området har oppgaver og utfordringer som berører nasjonale interesser og krever forpliktende samarbeid med staten.

En egen sentrumsbydel innenfor Ring 2, kombinert med en statlig-kommunal modell innenfor Ring 1, vil gi Oslo en robust, moderne og realistisk styringsstruktur for storbyens kjerne.

“Hva er fordeler ved det foreslåtte antallet bydeler (6-8) sett opp mot målene?”

Behovene til et bysentrum er vesentlig annerledes enn behovene til de andre områdene av Oslo. Vi støtter utgangspunktet for reformen, knyttet til behovet for effektivisering av kommunal drift og økt lokaldemokrati. Samtidig ser vi oss ikke i stand til å vurdere hvorvidt 6, 7 eller 8 bydeler vil oppfylle målene. Vi tror derimot at én samlet sentrumsbydel vil være verdifull og kunne gi mer robuste bydeler ellers i Oslo. Byen vil bli mindre fragmentert.

Det viktigste er at reformen gir rom for en klar sentrumsenhet. Det er her potensialet for en moderne, europeisk storby ligger. Antall bydeler er mindre avgjørende enn at sentrum – byens mest komplekse område – blir en egen enhet i strukturen.

“Hva er ulempene?”

Uansett hvilken inndeling som velges, oppstår den samme ulempen dersom sentrum ikke samles i én bydel: Oslo vil få større bydeler rundt et fortsatt uavklart og fragmentert sentrum. Dette vil svekke reformens mål om helhet og sammenheng.

En struktur der sentrum fortsatt er «mellom» bydeler – og ikke ien – vil være et vedvarende hinder for gode tjenester og effektiv samfunnsutvikling i hele byen.

“Har du innspill til den foreslåtte innretning for fremtidige bydelsutvalg?”

En sentrumsbydel vil kreve et bydelsutvalg med bredere kompetanse innen næringsliv, byutvikling, kultur, mobilitet og sosialfaglige spørsmål enn tradisjonelle bydeler. Innretningen bør åpne for dette.

“Er det noe annet knyttet til fremtidig organisering av Oslo kommune som du ønsker å kommentere?”

Fremtidens Oslo må organiseres etter hvordan byen faktisk fungerer som storby. Sentrum er byens mest intense, brukte og komplekse område – og samtidig et nasjonalt symbolrom. At Oslo fortsatt ikke har en egen sentrumsbydel, er en historisk anomali.

Reformen er en unik anledning til å rette opp dette.

En sentrumsbydel innenfor Ring 2 – med et særlig statlig-kommunalt samarbeid innenfor Ring 1 – bør være utgangspunktet for hele bydelsreformen.

Dette vil styrke lokaldemokratiet, forbedre tjenestene, løfte hovedstadens attraktivitet og endelig samle styringen av Norges viktigste offentlige rom.

Du kan også laste opp hele høringsuttalelsen som PDF her. Send inn ditt svar innen 3. desember.

Forslaget til bydelsreform løser ingen problemer

Å skape en tryggere og bedre by er noe alle tilstede på dagens dialogmøte er opptatt av. Dialogen ga dog ikke noen sterk tro på at forslaget til bydelsreform vil bidra til dette.

Dagens dialogmøte var den siste av tre møter, i dag gjennomført som en rundbordskonferanse. Det første møtet handlet om et historisk tilbakeblikk på bydelsinndelingene og innledende betraktninger om behovet for en sterkere organisering av Oslo sentrum. Det andre møtet tok for seg noen av de særskilte utfordringene for sentrumsområdene, med spesielt fokus på nattøkonomien. Dagens møte handlet altså om trygghet.

Til å innlede hadde vi invitert Helge Renå, forsker fra OsloMet og forfatter av boken “Folkets Politi?” Han har også vært sentral i Floke-prosjektet “En tryggere by for alle”, lansert på Oslodagen 15. mai. Han innledet blant annet med betraktninger om at oppgavefordelingen mellom de ulike kommunale strukturene ikke var gått opp. Han viste også til de 17 konseptene presentert i Floke-prosjektet. “Bydel Sentrum” var ett av disse. Han viste også til de store utfordringene knyttet til de reisende til Oslo, en belastning som i stor grad påføres Gamle Oslo. Bør ikke bydelen kompenseres økonomisk for dette? Bør ikke Oslo kommunes bydelsgrenser være mer samordnet med hvordan Politiet organiserer sine tjenester, i Øst, Vest og Sentrum? Han stilte også spørsmål ved argumentet om at større bydeler skal gi styrket lokaldemokrati. Er det ikke motsatt, var hans retoriske spørsmål.

Deretter fortsatte Leo Rygnestad, samfunnsutvikler i Bydel Gamle Oslo, med en innledning om deres erfaringer. Området rundt Vaterland grenser mellom tre bydeler, som ikke alle har like sterkt engasjement for området og de utfordringene som finnes der. Samarbeidet her nede er ikke institusjonalisert, men personbasert. Han mente at reformen burde føre til en institusjonalisering av trygghetsarbeidet i sentrum, men at det er en stor utfordring at det i dag ikke er samarbeid mellom byrådsavdelingene på Rådhuset.

Leo Rygnestad peker på kartet over roder i området rundt Vaterland. Tre av dem tilhører i dag Bydel St. Hanshaugen.

Deretter fulgte en engasjert diskusjon blant de tilstedeværende. Flere meldte tilbake at veldig mye godt samarbeid i dag faller mellom veldig mange stoler, mellom etater og bydeler. Andre viste også til at reformens utgangspunkt - knyttet til folkehelse og i stor grad også tegnet opp i forhold til fremtidige sykehustjenester - mangler forholdet til utvikling av byen. Byutvikling er også folkehelse. Det ble også savnet en sterkere felles stemme på vegne av næringslivet. Og, hvorfor er ikke statlige institusjoner og organisasjoner mer engasjert i Oslos byutvikling? Oslo er hele Norges hovedstad.

Det ble deretter en diskusjon der flere mente at de nye grensene ikke vil løse de grunnleggende utfordringene. Samarbeid må organiseres på premisset av hvem som skal samarbeide, for hva som er attraktivt for de som skal samarbeide. Hvis du inviterer til samarbeid kan det løses. Men, er det invitert til samarbeid?

Flere var også opptatt av å tilgjengeliggjøre mer data om byen. Et eksempel er statistikk om kriminalitet, ikke for å stigmatisere eller problematisere. Tilgjengeliggjøring og åpent om ulike forhold ved kriminalitet kan gi bedre verktøy for å jobbe med trygghetsskapende tiltak. Dette er i dag fraværende i Oslo.

Før vi avsluttet møtet oppfordret jeg alle til å sende inn høringsuttalelser. Selv vil jeg sende inn om behovet for en egen sentrumsbydel, siden det er besluttet å fortsette med bydeler. Jeg mener ikke noe om 6, 7 eller 8 bydeler, men at videre inndeling må ta utgangspunkt i sentrum. Du kan laste opp mitt høringssvar her.

Les mer om bydelsreformen her. Frist for å sende høringssvar er 3. desember. Om du ikke ønsker benytte deg av Oslo kommunes digitale skjema kan du sende på epost til Byrådsavdelingene. Husk å merke eposten med “Høring bydelsreform 2025”.

Camilla, Helge, Leo og Øystein. Kartet på veggen viser forslaget til hva området for en sentrumsbydel bør omfatte.

Takk til alle som møtte i dag, og spesielt til Leo og Helge. Så får vi se hva byrådet ender med å gjøre.