Hvem bryr seg egentlig om hvordan det går i sentrum?

Da er endelig tallene for sentrumshandelen i Oslo 2018 presentert, og jeg er lettet over å se hvor godt det faktisk har gått i året som gikk. Totalt sett. Samtidig er det mange tegn som tyder på at det blir stadig tøffere å drive butikk fremover. Får sentrumsbutikkene støtten de trenger?

Paradegaten for Oslo Sentrum, Karl Johans gate, siste søndag i mai 2019. Burde søndagene bli handledager i sentrum?

Paradegaten for Oslo Sentrum, Karl Johans gate, siste søndag i mai 2019. Burde søndagene bli handledager i sentrum?

Hvert år, rundt disse tider, presenterer Institutt for Bransjeanalyse sin Osloanalyse. Dette er en omfattende analyse av omsetnings og sysselsettingstall i Oslo, brutt ned på bransjer og bydeler, hentet fra Statistisk Sentralbyrå, utført på oppdrag fra Oslo Handelsstands Forening. Jeg har tidligere referert til Osloanalysen, blant annet som tilsvar til en rekke innlegg og bastante uttalelser høsten 2018 om hvor dårlig det sto til i Oslo sentrum. Tallene fra Osloanalysen nå bekrefter det jeg skrev i fjor, og viser altså at enkeltes dystre spådommer slo feil.

I korte trekk viser altså tallene at den totale butikkhandelen i Oslo sentrum økte med 2,1% i 2018, mot en økning på 2,2% for hele Oslo. For landet som helhet var det en økning på 1,6% i 2018. Dette er relativt sett strålende nyheter for Oslo, gitt forventningene (og om du tenker at omsetningsvekst er en god ting, selvsagt). Det kan være greit å nevne at denne veksten sikrer jobb til rundt regnet 6 000 mennesker, mange av dem unge som får sin første arbeidserfaring med å jobbe i en butikk. 

Oslo sentrum er den bydelen med desidert størst butikkomsetning i Oslo. Omsetningen er på nesten 9,6 milliarder kroner (m.v.a. er ikke med i tallene), og legger du til omsetning i litt andre typer tjenester og servering ender du på hele 14,5 milliarder. Og dette er ikke omsetning som kommer fra de mellom 1000 og 1500 menneskene som er registrert som bosatt i sentrum, men fra veldig mange mennesker som reiser inn og ut av sentrum. I tillegg til de 6 000 ansatte i butikkhandelen (og de nesten 5 000 som jobber i serveringsbransjen) er det ytterligere pluss minus 55 000 mennesker som har sin arbeidsplass i de mange kontorene i sentrum. Og så er det alle turistene, da. De er mange, og de omsetter for mye!

Per Gunnar Rasmussen (IBA) presenterer Osloanalysen hos OHF, for 30. gang.

Per Gunnar Rasmussen (IBA) presenterer Osloanalysen hos OHF, for 30. gang.

Det Osloanalysen ikke forteller er hvor veksten kommer fra. Kommer sentrumsveksten fra Oslofolk eller fra turistene? VisitNorway har akkurat kommet med tall som gir litt indikasjoner på turistomsetningen. For Oslo og Akershus var turistomsetningen fra norske turister i 2018 på 9,7 milliarder kroner, og fra internasjonale turister 4,3 milliarder. Akkurat hvor mye av denne omsetningen som skjer i Oslo sentrum er uklart, men det er liten tvil om at den er omfattende. Det er også liten tvil om at det de siste årene er en eksplosiv vekst i turisme til Oslo, som mange selvsagt er veldig stolte av. Med god grunn. Vi har alle en by som vokser og utvikler seg enormt, og som alle i Oslo må og bør være stolte av.

Men, og det er et stort «men»: Situasjonen kan forandre seg radikalt, og fort. Allerede nå, de første fire månedene av 2019, viser tall fra Kvarud Analyse at kjøpesenteromsetningen i Oslo sentrum er negativ, mens den er positiv for resten av Oslo. Næringsmeglere forteller at leieprisene for gode butikklokaler i sentrum har falt betydelig. Flere av de store aktørene, som signerte leiekontrakter for 2-3 år siden merker nå tøffere tider. Og, når de to eiendomsutviklerne bak Økern Sentrum (Steen & Strøm og Storebrand) nylig fortalte at kjøpesenterplanene der var skrotet, så var dette et tydelig tegn på skiftet vi ser. Markedet for “kjøpesenter” er borte. Retailere er mye mer skeptiske til å signere nye kontrakter. Det er ikke lenger økonomi i retail, slik det var for bare få år siden. Vekststrategiene har blitt erstattet av konsolidering og omstrukturering. På sett og vis er dette også positivt, fordi da kan vi også se at Økernprosjektet kommer på rett kjøl igjen. Bra for Økern og bra for Oslo. Markedet fungerer.  

Oslos sentrum er innenfor Ring 1, og der kan det virke som om det ikke er det samme samarbeidet mellom gårdeierne som det er på Økern. Årsaken er enkelt og greit økonomi. Det er for så vidt ikke noe galt i å være kommersiell og ha et økonomisk fokus. En av de tre grunnleggende dimensjonene i begrepet «bærekraft» er nettopp økonomisk bærekraft. Er det ikke lønnsomhet er det ikke bærekraftig. Likevel er det underlig å oppleve at Gårdeierforeningen Byfolk - som ble etablert etter det store spleiselaget «Hovedstadsaksjonen» frem til 2005 - ikke er mer på offensiven i initiativ for å utvikle byen, ta initiativ, og dyrke samarbeid og innovasjon i sentrum. 

Det er gårdeierne som setter leiebetingelsene, enten det er med butikker, gallerier, kafeer, barer, restauranter, biblioteker, kulturhus, opplevelsessentra, co-working spaces, showrooms, eller hva som enn nå kommer av nye konsepter. Det burde være i gårdeiernes interesse å gjøre alt i deres makt å bevare det som skaper sentrumsidentiteten - de litt rare butikkene, de små kafeene, det du ikke finner på et kjøpesenter utenfor Ring 1. Det burde være i gårdeiernes interesse å ønske å utvikle byen, sammen med både kommune og leietakere. Det krever innsats, samarbeid, vilje, ambisjoner, og selvsagt finansiering. 

Min utfordring går derfor til deg, Carl Erik Krefting. Du er styreleder i Gårdeierforeningen Byfolk, og en betydelig utvikler av Oslo og sentrum. Jeg tror du vil mer, og at du kan mer. Du kan få med deg de andre gårdeierne, til en storstilt satsing på å videreutvikle Oslo sentrum - sammen med Oslo Kommune - til den destinasjonen den bør være. For alle som bor og jobber i Oslo!

Du sitter på nøkkelen, og kan få til det meste. Du kan gå foran, bane vei, få med flere gårdeiere, og virkelig starte arbeidet med å tenke nytt, innovativt, attraktivt og spennende for denne byen - som har et så enormt mye større potensiale. En dag blir også Oslo sentrum kåret til Norges beste og mest attraktive bysentrum.

Tar du ballen, eller er det andre som må plukke den opp?

Forresten vil jeg til slutt anbefale alle å lese Ola Mæles selvkritikk til hele retail- og moteindustrien i Dagens Næringsliv i dag. Jeg har i alle år snakket engasjert og med utestemme om at sentrumshandelen er den mest bærekraftige, viktige, og miljømessig beste handelen for fremtiden. Gratulerer med verdens miljødag i dag!

Hva blir det nye Økern egentlig?

Planene om å rive Økernbygget og heller bygge Norges største kjøpesenter er skrotet, til fordel for et “urbant, bærekraftig og fremtidsrettet bysentrum”. Skjer det fordi utbyggerne måtte, eller er det reell vilje bak?

Bilde av nye Økern Sentrum,  fra hjemmesiden for prosjektet

Bilde av nye Økern Sentrum, fra hjemmesiden for prosjektet

Først og fremst må jeg understreke at jeg er oppriktig glad for at planene om det store kjøpesenteret nå er borte. Da jeg først leste om de forrige planene, for bare et drøyt år siden, tenkte jeg at dette umulig kunne gå bra. Det var lite i de planene som kunne skille Økern fra et hvilket-som-helst annet kjøpesenter. “Hvordan skal dere få til dette”, sa jeg da?

Det er derfor flott at det i de nye planene nå snakkes om bygater, torg og møteplasser. Det brukes derimot så mye fine ord i presentasjonen at jeg blir skeptisk, og det var vel ikke meningen? Når jeg så har sett på de nye planene og lest litt slår det meg også følgende:

  1. Forsøk å bygg på de egenarter stedet/området har. Alle steder har elementer og egenskaper som bygger identitet. Hele Oslo vet f.eks. at alle frukt- og grønnsaksbutikkene i Oslo handler inn dette på Økern. Hvorfor ikke ta utgangspunkt i noe slikt, når innhold og identitet skal bygges?

  2. Må alt rives? Fjernes alt blir ingenting tilbake, og også fysiske forhold som bygninger er med på å bygge identitet og egenart. Man kan mene mangt om Økernbygget, men det er uansett et ikon i bybildet. Det burde kunne verdsettes.

  3. Vær ærlig på bakgrunnen for å snu. Å bygge nye kjøpesentra er ikke akkurat i tiden, for å si det mildt, og dersom det ikke har lykkes å få retailere til å signere/forplikte seg til å bli med i det nye kjøpesenteret er det helt greit å si det. Da er det også helt greit å si “det er ikke mulig å få økonomi i et kjøpesenter her!”. Vi trenger mer ærlighet i byutviklingen!

  4. Etter Retail er det hotell de fleste nå mener det bygges nok av i Oslo, og at det kan bli overkapasitet. På Økern er det allerede signert for et hotell på Økern Portal. Er det virkelig marked for et hotell også i Økern Sentrum?

  5. Det står mye om sosial bærekraft, men hva legges i det? For virkelig å fremstå innovativ, er det tenkt på alternative boligløsninger? Alle byutviklingsprosjekter med respekt for seg selv vil ha bibliotek, men hva mer? Hva med kulturhus eller idrettshaller? Eller et lokalt helsetilbud?

  6. Badelandet, som var lovet til de forrige planene, ser ikke ut til å være med lenger. Det skyldes sannsynligvis endret totaløkonomi for utbyggingen. Det er synd. Samtidig er konseptet nå endret mest til et lokalt boligområde (med litt butikker og servering), så da er det kanskje ikke behov for en destinasjonsdrager lenger?

Det er nå slik at det som er presentert nå handler om ønsket for en omregulering, og ikke detaljer i innholdet. Det kommer senere. Nå skal både politikerne og planmyndighetene i Oslo ta stilling til det som presenteres. Like fullt har utbyggere, arkitekter og rådgivere (sånne som meg) et stort ansvar i å være troverdige og forståelige i vår kommunikasjon - også i en slik tidlig fase. Er det tekstlige innholdet her troverdig, eller er det bare en hel masse ord som er ment å imponere? Vi har de siste månedene hatt mange debatter om rendrede arkitektskisser, og politikere har uttalt at det er et problem at de blir presentert for skisser og tanker som ikke blir realisert slik de blir forelagt dem. Slik er det vel også med ord? De kan fort skape høye forventninger. Men, greier de å innfri i praksis? Det ender ikke bare med å bli store ord og tanker, som i prosessen etter regulering bare ender med å bli mindre og mindre? Jeg håper det ikke blir slik i dette tilfellet, men kan ikke annet enn å stille spørsmålet. Les selv og gjør opp din egen mening.

Det minner meg forøvrig om et mantra som for noen år siden ble benyttet i konsulentmiljøene:

If you can’t fool them, foil them!

Jeg vil derfor avslutte med en post som sto på en privat Facebook-side i dag morges, som alle utbyggere og vi andre umiddelbart kan ta innover oss:

Sondre Sommerfelt om svadaord.jpg

Posten var humoristisk ment, som en utfordring og mantra fra en bevisst surpomp. Like fullt var den slående.

La oss for all del samles om behovet for å bygge en bedre by for alle, for de som skal bo, jobbe og bruke denne fantastiske byen vi alle er så glade i. Men, la oss for Guds skyld snakke med et språk folk forstår, og ha et innhold folk skjønner hva er.

Og så håper jeg virkelig at Storebrand og Steen & Strøm virkelig vil dette, mye mer enn det de hadde sist, og evner å levere på ambisjonene og visjonene. Da blir det bra for byen.

Heia Økern, Økern Sentrum, og hele Oslo!

Tøyen Torgforening blir et nasjonalt case i stedsutvikling

Oslo er ofte fraværende fra de nasjonale fora der sentrumsutvikling og utvikling av bærekraftige byer diskuteres. Kan Tøyen Torg bringe Oslo inn i varmen?

Det nye, oppgraderte Tøyen Torg. Ariktekt: Grindaker Landskapsarkitekter, på oppdrag for Oslo Kommune. Foto: Damian Heinisch

Det nye, oppgraderte Tøyen Torg. Ariktekt: Grindaker Landskapsarkitekter, på oppdrag for Oslo Kommune. Foto: Damian Heinisch

De fleste som har fulgt mitt engasjement for sentrums- og byutvikling vet at jeg alltid har ivret for samarbeid og samhandling. Om flere jobber sammen oppnås bedre resultater. Derfor ledet jeg en strøksforening for kultur- og næringslivet rundt Spikersuppa (Strøksforeningen Studenterlunden) i mange år. Derfor jobbet jeg ivrig og engasjert med både politikere og andre i Oslo Kommunes mange etater, for å få til ulike løsninger for en bedre by. Og derfor var også noe av det første jeg gjorde da jeg startet forprosjektet på Tøyen å snakke med folkene i både områdeløftet og i bydelen.

Det som er hyggelig med etableringen av Tøyen Torgforening, er at stadig flere aktører har fattet interesse for prosjektet og samarbeidsmodellen. I tillegg til at modellen er presentert for både OXLO og LO’s stedsutvalg for sentrumsutvikling er modellen og strategien for Tøyen Torg også et sentralt tema når OsloMet forsker på demokratiske byutviklingsprosjekter i en digital tidsalder (DEMUDIG) i Oslo, Madrid og Melbourne. Da nederlandske STIPO forleden besøkte Oslo var de også imponert over arbeidet, og jeg ble umiddelbart invitert til The City at Eye Level sin Placemaking Week i Valencia nå i juni. Videre er det også kommet inn flere andre forespørsler

Denne uken ble det også klart at det store samarbeidsprosjektet jeg ledet, som endte med etableringen av Tøyen Torgforening, skal være med som et case under høstens Sentrumskonferanse i Bodø (24.-25. september, i regi av Norsk Sentrumsutvikling). Det er NIBR (Norsk Institutt for By- og Regionsforskning) som har fått i oppdrag av Kommunal- og Moderniseringsdepartementet å samle både store og små cases, og gå inn i og hente læring fra offentlig-privat samarbeid. Jeg har vært åpen på de utfordringene som ligger i et slikt samarbeid. Organiseringen av Tøyen Torg er altså ett av disse casene - og det eneste fra Oslo.

Foreløpig er det ingen andre steder, plasser eller torg i Oslo som har fattet interesse for Tøyen Torg og modellen derfra. En av de største utfordringene for dette er det manglende samspillet mellom bydelene, etatene og næringslivet. Samtidig er det selvsagt andre plasser og byutviklingsprosjekter som har medvirkningsprosesser og involvering av nabolag. Men, den økonomiske, juridiske og organisatoriske modellen for at det offentlige og private aktører skal jobbe sammen er det langt mellom. Og ikke minst også i Oslo sentrum.

Forøvrig gleder jeg meg til å lede en paneldebatt om sentrumsutvikling, på Estate Media sin Retail Property-konferanse tirsdag 11. juni. Her blir offentlig-privat samarbeid også et tema, selvsagt, der jeg håper Oslo skal lære av byer som Fredrikstad, Stavanger og Gøteborg.

Slik ødelegger du et kvartal

Oslo er en fantastisk by. Men, eiendomsaktørene og næringslivet må ta et langt større ansvar for nabolagene de er en del av. Det gjelder også Spikersuppa.

Burger King åpnet sin tre-etasjes flaggskip-restaurant i februar, og slik ser det ut fortsatt. Med dette grepet slutter de mest spennende og innovative retailkonseptene å være interessert i lokaler her. Heldigvis fortsetter jazzen å blomstre på Nasjonal Jazzscene.

Burger King åpnet sin tre-etasjes flaggskip-restaurant i februar, og slik ser det ut fortsatt. Med dette grepet slutter de mest spennende og innovative retailkonseptene å være interessert i lokaler her. Heldigvis fortsetter jazzen å blomstre på Nasjonal Jazzscene.

Denne uken kom Sommerserveringen i Karl Johan opp igjen, et midlertidig bylivsprosjekt som nå åpnet for sjette år på rad. Prosjektet kom til ved at Ola Elvestuen (tidligere miljøbyråd, nå klimaminister for Venstre) og jeg sto ved Spikersuppa og diskuterte ideen: Hva om vi stenger gata for biler og setter opp 400 stoler, 100 bord, 20 parasoller og en god del blomsterkasser der det normalt var parkeringsplasser? Der og da bestemte han seg for at dette skulle vi prøve.

Hvert år siden har det vært jobbet iherdig og intenst for å få dette midlertidige prosjektet til å kunne fortsette. Motstanden fra etatene var betydelig, men takket være politisk støtte fra både det forrige og det sittende Byråd har dette blitt et fast, midlertidig prosjekt. Bilder av Sommerserveringen på Karl Johan har også blitt ivrig benyttet i å promotere Bilfritt Byliv.

Å få til et slikt prosjekt handler om godt samarbeid, grunnleggende problemforståelse og tydelig kommunikasjon. Det handler ikke bare om å sutre over alt som er galt, men om å faktisk komme med gode og troverdige løsninger. Når det går dårlig med næringsgrunnlaget er det faktisk ikke kommunen som lider (annet enn bortfall av skatteinntekter og annet). Det er aktørene selv. Men næringsaktørene og gårdeierne i kvartalet sto samlet, tilbake i 2013. De hadde en løsning, og de fikk gjennomslag for å teste den ut. Og den ble så vellykket at den har blitt et fast, midlertidig prosjekt. Løsningen kunne definitivt latt seg videreutvikle til noe bedre og mer permanent, men da må også kommunen på banen. Det har ikke vært prioritert. På lik linje med å levere permanent sikring i gata, som skulle vært på plass nå i 2019. Blomsterurnene står der fortsatt.

Denne Sommerserveringen er dog ikke den egentlige historien jeg vil frem til. Den egentlige historien handler om kvartalet bak, og samspillet med gaten utenfor. Karl Johan-kvartalet (som det heter i historiebøkene) har sin historie tilbake fra 1840-årene. Altså rett før slottet sto ferdig oppe på Bellevue-høyden. I dette nye kvartalet i Christiania flyttet borgerskapet inn, og på slutten av 1800-tallet kom også de første boutiquene hit. Det var et Paris i miniatyr. Studentene og de fine fruene flanerte der på søndagene, og selvsagt gikk også Henrik Ibsen forbi på sine daglige turer til Grand Café. 

Kvartalet forfalt kraftig gjennom 70-tallet, men fikk et løft med åpningen av Paleet i 1990. Så dukket også Hovedstadsaksjonen opp, der kommunen, staten og flere gårdeiere sammen investerte nesten 500 millioner kroner i å ruste opp Karl Johans gate til Unionsjubileet i 2005. Det ga de brede fortauene på hver side, blant annet. Hovedstadsaksjonen var også forløperen til å etablere Gårdeierforeningen Byfolk. Det er jo interessant å lese kronikken fra initiativtageren bak Hovedstadsaksjonen. Den gir en hyllest til Olav Thon, men ramsalt kritikk til de kommunale etatene. Det har det siste tiåret vært et kvartal preget av et svært “kommersielt” tilbud av spisesteder på dette kvartalet. Med de nye restaurantene på Paleet i 2014 og oppussingen av Grand Café begynte det dog å bli håp om en mulig ny æra, i å fremme et mer mangfoldig og kvalitetsrettet tilbud.

Men, da Burger King åpnet i lokalene etter TGI Friday’s stoppet all denne positive utviklingen opp - over natten.

I nabobygget til Burger King (hjørnet av Karl Johans gate og Rosenkrantzgate) holder Eiendomsspar å pusse opp. Hva som kommer er foreløpig uklart.

I nabobygget til Burger King (hjørnet av Karl Johans gate og Rosenkrantzgate) holder Eiendomsspar å pusse opp. Hva som kommer er foreløpig uklart.

I alle store byer er det egne områder for high-end konsepter og de mer kvalitetsrettede konseptene. Slike konsepter er svært opptatt av nabolaget de er en del av, hvilke konsepter som er i lokalene rett ved. Det har de siste årene vært mange aktører som har kikket på lokalene på hjørnet av Rosenkrantzgate og Karl Johans gate. Men, de mest spennende konseptene, som virkelig kunne bidratt til å løfte innholdet og omdømmet for kvartalet, trakk seg så snart de oppdaget at Burger King hadde åpnet ved siden av. Det er så enkelt: De er opptatt av merkevaren sin, og at merkevaren skal assosieres med høy kvalitet. Innen klesbransjen er f.eks. “slow fashion” et viktig begrep for kvalitetsmerker og bærekraftig handel. Da kan de ikke assosieres med “fast food”.

Mine spørsmål er mange: Hvorfor kunne ikke Thon Eiendom sagt nei til Burger King? Hvorfor kunne ikke en seriøs aktør som Umoe (som eier Burger King) vist at de reelt bryr seg om bærekraftig byutvikling? Hvorfor kunne ikke Umoe sine folk tatt en prat med Fursetgruppen (som driver både restaurantene på Paleet og Grand Café) for å diskutere hvordan de sammen kunne utviklet nabolaget til det bedre?

Hvorfor?

Kronikken ble også publisert av VårtOslo søndag 26. mai 2019. Klikk for å lese den der.

Hvorfor "sosial" bærekraft? Kan vi ikke bare snakke om bærekraft?

Jeg er en sterk tilhenger av “no bullshit” og ikke komplisere ting mer enn nødvendig. Likevel har jeg et lite behov for å sette mitt engasjement og det arbeidet jeg gjør inn i en større faglig sammenheng.

Torg og møteplasser er viktige verktøy i å skape sosial bærekraft. Her fra Tøyen Torg tidligere i år. Foto: Ola Vatn.

Torg og møteplasser er viktige verktøy i å skape sosial bærekraft. Her fra Tøyen Torg tidligere i år. Foto: Ola Vatn.

Da jeg startet på Tøyenprosjektet var jeg lite opptatt av sosialt entreprenørskap. Jeg har alltid vært opptatt av det kommersielle, og det er jeg fortsatt. Men, jeg har alltid hatt et sterkt fokus på det å skape destinasjoner som ønsker å gi noe tilbake til samfunnet, i det å være en del av et godt nabolag, og om å utvikle møteplasser folk har lyst til å besøke. Med dette fokuset har jeg en sterk overbevisning om at steder vil vokse, bli mer attraktive, bli lønnsomme, og skape verdier for alle parter. I veldig forenklet form handler dette om sosial bærekraft.

For noen uker tilbake diskuterte jeg om innovasjon i det offentlige med en toppleder, og vi kom inn på temaet sosialt entreprenørskap. Jeg fikk spørsmålet “Hva er det som skiller sosialt entreprenørskap fra vanlig entreprenørskap? Trenger vi egentlig dette sosiale? Kan vi ikke bare snakke om entreprenørskap?”. Forleden kom jeg så i diskusjon med toppledere fra det private næringsliv, der jeg kom inn på temaet sosial bærekraft. “Tull og fjas,” fikk jeg til umiddelbar reaksjon. “Hva er dette sosiale greiene. Jeg skjønner ingenting. Snakk om bærekraft. Det skjønner jeg!” Disse to episodene fått meg til å tenke på to ting:

  1. Det er en stor kommunikasjonsjobb å gjøre - både i det offentlige og i næringslivet - slik at vi alle forstå de ulike bærekraftsdimensjonene og hvordan de sammen skal skape resultater.

  2. Vi som jobber som konsulenter må være flinkere til å forenkle, tydeliggjøre og ikke la begreper komme i veien for den faktiske leveransen - målet om bedre og mer bærekraftige løsninger.

Modellen illustrerer de tre “bunnlinjene”, som må virke sammen for å oppnå bærekraftige løsninger..

Modellen illustrerer de tre “bunnlinjene”, som må virke sammen for å oppnå bærekraftige løsninger..

Derfor tenkte jeg allerede her gi et lite “crash course” i bærekraft, og spesielt den sosiale dimensjonen av dette. Bærekraftsbegrepet og “Bærekraftig utvikling” ble lansert av Brundtlandkommisjonen i 1987. FN har en informativ side om dette her, som blant annet også viser til de 17 bærekraftsmålene FN vedtok i 2015 og som nå tas i bruk av det offentlige og næringsaktører landet rundt.. Sosialt entreprenørskap handler om den tredje (eller tredelte) bunnlinjen i bærekraftsmodellen, dvs. at entreprenørskap og næringsliv ikke bare skal handle om profitt (den første bunnlinjen) og klimatiltak (den andre bunnlinjen), men også om mennesker - dvs. det å gi noe tilbake til ansatte, til samfunnet, til lokalmiljøet. For å kunne fremme bærekraftig utvikling må bedrifter tilfredsstille alle tre dimensjoner. Her er en forklaring (Elkington, 1997) på disse tre bunnlinjene:

  • Profit - økonomisk fremgang: Å ha et langsiktig perspektiv, forbli konkurransedyktig og skape økonomisk verdi.

  • Planet - miljømessig ansvar: Å sikre at bedriftens aktivitet tar hensyn til miljøet, og strebe etter kontinuerlige forbedringer.

  • People - sosiale forhold: Å ta hensyn til lokalmiljø og samfunnet ellers. Å inkludere sosiale, kulturelle og politiske spørsmål som er relevant for kjernevirksomheten.

Utfordringen med å ta dette videre inn i diskusjonen om sosialt entreprenørskap er at det er mange ulike varianter av sosiale entreprenører. Noen jobber utelukkende med frivillighet, noen som non-profit, noen med kun miljødimensjoner, osv. Jeg mener sosiale entreprenører også må ha fokus på den økonomiske dimensjonen. Jeg er også opptatt av at vi innen bærekraftsdiskusjoner ikke bare må fokusere på bunnlinjen.

Hvorfor kan vi ikke innen bærekraftig utvikling snakke like mye om topplinjen som om bunnlinjen?

Å øke den økonomiske bunnlinjen handler i realiteten om å øke lønnsomheten. Topplinjevekst handler om å øke inntektene, og å skape vekst. Et alt for stort fokus på bunnlinjen vil kunne føre til at entreprenører - sosiale eller andre - glemmer å sikre nok inntekter. Et fokus på bærekraftig vekst er totalt sett positivt, spesielt om alle tre bunnlinjer jobber sammen.

Det er krevende for bedrifter å jobbe med bærekraftig utvikling, ikke minst å ha like stort fokus på alle tre bunnlinjer. For samfunnet vi lever i og kloden vi bor på er det likevel viktig å ta et ansvar. Og så får vi alle ta noen skritt hver dag, på veien mot å sikre at det vi har i dag også er noe generasjonene som kommer etter oss skal ha glede av.