Er det økonomisk krise, eller greier Oslo sette ny kurs?

Det er budsjettid for Oslo kommune. Det er kommet forslag til bydelsreform. Norges største arbeidsgiver har mistet over fem milliarder skattekroner på to år. Er det krisetid, eller er det tid for å tenke helt nytt for Norges hovedstad?

Når vi ser utover det nye Oslo en morgen i oktober ser det ikke ut som en by i økonomisk krise.

Det er kutt i de kommunale budsjettene. Byrådet sier de er nødt til å få økonomien under kontroll etter år med manglende styring, statlig «tyveri» av skatteinntekter, i kombinasjon med høyere renter og kostnader. Opposisjonen skriker høyt om hvordan byrådet tar fra de svakeste i øst for å gi til de rike i vest. For dem handler alt om eiendomsskatten.

Jeg hadde et sterkt behov for å forstå mer om tallene, og har derfor brukt litt tid på å grave litt i Statistikkbanken til Oslo kommune. Her er litt av det jeg har funnet, i tallene for perioden 2012 til 2024:

Tallene for hvert år kan hver og en av oss selv hente ut fra Oslo kommunes statistikkbank. De to kolonnene til høyre har jeg laget selv, basert på tallene jeg fikk tak i.

Driftsutgiftene per innbygger har altså vokst med over 75%. I samme periode har vi hatt en samlet prisstigning (KPI) på 41%. Netto lånegjeld per innbygger har vokst med over 250%!

For å forstå dette ytterligere valgte jeg å multipliserte noen av tallene i tabellen over med antall innbyggere, også de tallene fra statistikkbanken. Da fikk jeg dette:

NB! Dette er ikke offisielle tall fra Oslo kommune, men beregninger gjort ved å sette sammen tall fra statistikkbanken.

Dette viser at netto lånegjeld har økt med 54,5 milliarder kroner i denne perioden. Bare de siste to årene har gjelden økt med 21,5 milliarder kroner. Samtidig viser denne beregningen at skatteinntektene falt med over 5 milliarder kroner de samme to årene.

Det som er viktig å ta med seg her er at 2022 var et unormalt høyt nivå for skatteinntektene. Veldig mange store aksjonærer tok ut rekordhøye kapitalinntekter og utbytter det året, i påvente av kommende økte satser på formueskatt. Derfor vil mange hevde at nivået for 2023 og 2024 er mer normalt.

Like fullt er det interessant å se disse sammenhengene. Det er også interessant å se på hvordan veksten i befolkning og veksten i Oslo kommunes sysselsetting har fulgt hverandre de siste tolv årene.

Befolkningstallet nå i 2025 har passert 725 000. Vi kunne også sett på antall årsverk i Oslo kommune, som i 2024 var 46 391. Veksten i antall årsverk i denne perioden var på 32,1%.

På disse årene har Oslos befolkning økt med over 100 000 innbyggere. Det betyr en befolkningsvekst på 17%. I samme periode har antallet kommuneansatte vokst med det dobbelte. Andelen i forhold til befolkningen har altså vokst fra 7% til 8%. Til sammenligning er tallet ca 7% i både Bergen og Trondheim. Så skal det sies at Oslo er en fylkeskommune, og også nasjonens hovedstad, som gir økt ansvar.

De neste 25 årene skal Oslo vokse med nye 100 000 innbyggere, som alle skal få tjenester levert av en bydel. Hvordan dette skal se ut gjenstår fortsatt å se. Om vi ser på de 15 bydelene vi har i dag viser tallene en økning i antall ansatte på 40% (og 31% i antall årsverk). Det jeg ikke forstår er: Har Oslo kommunes etater og bydeler satset over evne i ansettelser i denne perioden? Har det ikke vært styring?

I februar 2023 ga tankesmien Civita ut en rapport med tittelen “Sløsing i Oslo kommune”. Det er en ganske omfattende og grundig analyse. De gjennomgikk ulike kåringer og rapporter, for å finne ut mer om hvordan Oslos styring kunne bedømmes. En av kåringene var den årlige Kommunebarometeret, i regi av Kommunal Rapport,

Figuren viser Oslo kommunes plassering i Kommunebarometeret fra 2010 til 2022.

Jeg har ikke funnet oppdaterte tall, bortsett fra at Oslo i 2024 kom på 7. plass på “skole” og 3. plass på “kultur”. Agenda Kaupangs Kommuneindeks viser at Oslo har de største behovskorrigerte driftsutgiftene blant innbygger av de store kommunene. Det er kanskje ikke så overraskende, gitt at Oslo også er hovedstad og har en rekke funksjoner de andre ikke har. Samtidig sier den også at Oslo har høyere utgifter på omtrent samtlige kategorier.

Civita konkluderte også med at “Oslo kommune er en velstående kommune med en demografi som gir høyere skatteinntekter og lavere kommunale utgifter enn andre kommuner. Dette bidrar nok til at det på overordnet nivå kan slås fast at Oslo kommune har en relativt god økonomisk styring, og leverer god kvalitet innen de kommunale tjenestene, slik Agenda Kaupangs kommuneindeks fant.”

Den er tydelig på at det er sløsning i Oslo kommune, og rom for bedre økonomisk styring. Den skriver samtidig; “Oslo kommune har foreløpig en demografi og et næringsgrunnlag som tilsier at det skal svært mye til for et byråd å ikke føre en trygg og ansvarlig økonomisk styring av kommunen.”

Det var i februar 2023. Samme år falt skatteinntektene tilbake, kostnadene føk i været, og det kom et nytt system for inntektsutjevning. Alt dette vet vi. Men, det fritar ikke at Oslo kommune nærmest har vokst fritt. Derfor er en reform viktig og bra. Det jeg stiller meg spørsmål ved er om det er nok.

Det er et kommunikasjonsproblem at befolkningen ikke forstår de kommunale regnskapene. Dette er komplisert, og jeg har brukt mye tid på det. Jeg forstår fortsatt ikke alt. Jeg mistenker også at dette gjelder mange av politikerne våre.

Det er også et systemproblem, dersom vi ikke evner å snu og tenke nytt om den kommunale driften. Siloene er sterke. Evnen til å bygge er svak. Kulturen for å jobbe innovativt og i samspill på tvers av etater - og i et mer effektivt samspill med byen! - er varierende (for å formulere det forsiktig!)

Betyr det så mye om vi har 15, 8, 7 eller 6 bydeler, dersom vi ikke evner å bryte opp og tenke nytt om samarbeid? Samarbeid kan føre til økt satsing, til nye måter å tenke finansiering på. Det kan føre til helt nye løsninger og ideer. Men, mitt spørsmål er også hvem som skal ha ansvaret for å skape dette samarbeidet. Oslo kommune er ikke organisert for dette i dag.

Menneskene i byens næringsliv, kulturliv, nabolag og ellers elsker byen sin. De orker bare ikke det kommunale byråkratiet. Mange utenfor det kommunale systemet er også fryktelig lei av å bruke ekstremt mye tid på å søke, enten det er tilskudd eller annet, for så å bruke tid på å rapportere tilbake. Fordi det krever systemet.

Vi kan få til nye løsninger. Min anbefaling er å starte i midten, i sentrum, og med stedene der engasjementet og viljen er sterkest for å bidra til å skape de nye løsningene for byen.

Hvorfor er Oslo sentrum glemt?

Jeg heier virkelig på forslaget om en bydelsreform, og byrådet skal ha ros for å ta tak i dette nå. Vi må møte fremtiden. Likevel forstår jeg ikke hvorfor forslaget ikke tar med seg nye løsninger for Oslo sentrum.

Den røde streken viser dagens grense for Oslo sentrum, også kalt “bydel null”. Trekkes grensen for en ny sentrumsbydel til å inkludere disse 15 stedene eller områdene vil det omfatte rundt 40 000 innbyggere.

Bydelsreformen handler ikke bare om kartgrenser. Det handler vel så mye om hvordan vi skal møte fremtidens utfordringer og muligheter mer effektivt. Den handler om at byens befolkning kan få sine tjenester levert bedre og likere, uavhengig av hvor i byen du bor. Det er bra.

Samtidig har Oslo sin «bydel null». I dagens bydelsinndeling er det 15 bydeler med eget nummer og egen administrasjon. Det er ett område som verken har et nummer eller administrasjon. Det er Oslo sentrum. De som bor der får sine tjenester levert av Bydel St. Hanshaugen, og en del andre forhold fordeles også med Bydel Frogner, Bydel Grünerløkka og Bydel Gamle Oslo. Bymiljøetaten har ansvaret for drift og forvaltning.

Jeg leser i debattinnlegget fra byrådet at reformen er en viktig demokratireform, der flere tjenester skal delegeres ut til bydelen. Ansvaret for plasser og parker skal blant annet ut. Det er også bra. Og, nettopp derfor bør også Oslo sentrum få sin egen bydelsadministrasjon.

Oslo sentrum er et kultursentrum, et besøksentrum, et utdanningssentrum, et utelivssentrum, et handelssentrum, et gründersentrum og et nasjonalt sentrum. Det er også et sentrum for en rekke store sosiale utfordringer. Oslos sentrum deles av alle, men må snart slutte å være et delt sentrum.

Alle hovedsteder i Europa har administrative organisasjoner for å styrke sentrums sak. Alle de andre storbyene i Norge har også egne organisasjoner, som jobber for sentrumsområdene. Bare ikke Oslo.

Denne tenkningen har aldri vært ønsket i Oslo, uvisst av hvilken årsak. Ingen av bydelsreformene, verken siden byen fikk tilbake sitt opprinnelige navn for hundre år siden eller etter sammenslåingen med Aker i 1948 har dette vært et tema. Det var ikke et tema ved reformen i 2004, og ser ikke ut til å være et tema nå heller. Jeg forstår ikke hvorfor.

Det er kanskje litt ambisiøst for Oslo å sammenligne seg med London, men der er «City of London» en egen administrativ enhet for 9000 beboere. De har et eget politi. Næringslivet kan stemme ved lokalvalget, og de har sin Lord Mayor.

Vi kan også se til en annen britisk by, mer på størrelse med Oslo. Leeds har etablert et eget Business Improvement District for byen, som er det mest verdifulle og velfungerende i hele Storbritannia. Dette er basert på en lovgivning vi ikke har i Norge, men illustrerer likevel verdien av å organisere dette området og satse på det.

Det har vært uttallige initiativ i Oslo for å få til en bedre organisering av sentrum de senere årene. De har alle stoppet opp, av ulike årsaker. Nå har byrådet i Oslo en unik mulighet, til faktisk å skape en forskjell og sette kursen fremover for Oslo.

Etabler Oslo Sentrum som et prioritert område. Gi det en egen bydelsadministrasjon, basert på det dette områdets behov og egenskaper. «Handlingsprogram for økt byliv» fra 2018 inndelte sentrumsområdene i tretten områder. Det var en god start. Bygg videre på dette. Trekk grensene litt utover dagens sentrumsgrenser. Ta med noen av boligområdene som ligger tett på, som folk der forholder seg til, og brått vil dette området ha mer enn nok beboere til å forsvare en administrasjon.

Oslos muligheter til å sette en ny kurs er nå. Grip muligheten!

Dette innlegget ble også publisert i Avisa Oslo 23. oktober 2025, med tittelen “Hvorfor er Oslo sentrum glemt”.

Hva bør Oslos nye sentrum hete?

Byrådet varsler en ny bydelsreform, der nye grenser skal tegnes opp og ansvar fordeles mellom bydelsadministrasjoner og etater. Da håper jeg samtidig at byrådet vil overøse sin kjærlighet for Oslos sentrumsområder.

Den røde streken indikerer dagens grense for Oslo sentrum. De oransje områdene er totalt 17 steder eller områder jeg mener bør vurderes til en ny sentrumsadministrasjon. Bør bydelen hete Kristiania? Illustrasjon: Øystein Aurlien

I januar i år var det hundre år siden Norges hovedstad skiftet navn fra Kristiania til Oslo. Denne beslutningen, fattet av nasjonens øverste parlamentariske organ i juli 1924, er det ingen i dag som angrer på.

På disse årene har Oslos befolkning blitt nesten tre ganger så mange, og har nå passert 725 000 . Noe av dette skyldes sammenslåingen med Aker i 1948. Før dette var Oslo inndelt i 21 bydeler. Etter sammenslåingen ble det 40.

Dette er dagens bydelsorganisering. Oslo sentrum har ingen egen bydelsadministrasjon. Det er “Bydel Null”. Alle som bor der får sine tjenester fra Bydel St. Hanshaugen. Illustrasjon: Øystein Aurlien

Bydelen som i dag regnes som Oslo sentrum har aldri hatt en egen administrasjon, verken før eller etter 1948, eller etter bydelsreformen i 2004 da vi fikk bydelsinndelingene vi har i dag. Alle bydelene fikk et eget tall, fra 1 til 15, bortsett fra sentrum. Det ble «Bydel Null».

I 2009 ble det foreslått av kultur- og utdanningskomiteen å døpe om «Bydel Sentrum» til «Kristiania», for å styrke den historiske arven til dette området av Oslo. Forslaget ble støttet av byens ordfører, men nedstemt i bystyret.

Sist Oslo het Oslo lå byen samlet rundt der vi i dag har Middelalderparken. Byen brant til grunnen i 1624, ble flyttet til rett bak Akershus festning, og fikk samtidig et nytt navn; Christiania, etter danskekongen Christian IV. Dette området kaller mange i dag Kvadraturen.

Det bor omtrent bare 1400 mennesker i Kvadraturen. Tallet er økende. Det er like fullt langt fra nok til å forsvare en egen administrasjon.

Oslo har endret seg radikalt de senere årene. Fjordby-vedtaket for 25 år siden sørget for det. Siden den gang har «sentrum» flyttet seg. Kanskje vi til og med har fått flere sentra i sentrum? Pandemien sørget for at mange i Oslo fikk en enda sterkere tilhørighet til stedet sitt, til der de bor eller jobber.

Dette bildet ble tatt fra 13. etasje i Dronning Eufemias gate 16, om morgenen 14. oktober. Det viser store deler av det nye Oslo sentrum, som har flyttet seg østover de siste 25 årene. Foto: Øystein Aurlien

I september ble en ny versjon av «State of the City» presentert, på vegne av Oslo Business Region. Jeg bet meg merke i en av de seks hovedanbefalingene: «Unveil Oslos places and people», står det.

Oslos identitet er summen av alle stedenes identitet, som mennesker forholder seg til gjennom jobb og bolig. Et sted blir godt på grunn av menneskene der. Oslo kommune har allerede tenkt i disse baner i mange år. «Handlingsplan for økt byliv» fra 2018 delte inn Oslo sentrum i tretten ulike områder. Det var godt tenkt.

Min anbefaling er å styrke denne tenkningen. Dersom bydelsgrensene likevel skal tegnes på nytt bør stedene hensyntas mer. Alle storbyer med respekt for seg selv gjør det. Bare ikke Oslo.

Ta med utvidede grenser. Legg bydelsgrensene til steder folk forholder seg til. Både Ruseløkka og Tullin er en del av sentrum. Snart kommer også Filipstad, og Grønlia. Grønland omfattes allerede i dag av kommunens tiltak for økt byliv i sentrum, som også omfatter både Hammersborg, Vaterland, Youngstorget og Hausmannsområdet. Og, slik kan jeg fortsette.

Om grensene tegnes på nytt, mer slik mange forholder seg til sentrum, vil området omfatte rundt regnet 50 000 innbyggere. Det fortjener en egen bydelsadministrasjon. Dersom vi også ser fremover og tar hensyn til at byen vil få 100 000 flere innbyggere de neste 25 årene må vi anta at mange av disse også vil bo i sentrumsnære områder.

Hva skulle i så fall en slik bydel hete? «Bydel Sentrum» er temmelig identitetsløst. Da kunne man like godt kalt det «Bydel Null».

Bør «Kristiania» løftes frem igjen?

Innlegget ble publisert i Vårt Oslo 17. oktober 2025 med tittelen “Bør sentrum hete Kristiania igjen?”

Ved gjenåpningen av Pilestredet har vi en unik mulighet. Kan vi ikke prioritere mennesker og gode nabolag?

Vi bruker milliarder på å senke en sentrumstunnel noen meter, av sikkerhetshensyn. Hva om vi setter av litt på å også teste fremtidens by og løsninger for mer byliv? Dette debattinnlegget ble i dag publisert i Vårt Oslo.

Du kan lese hele debattinnlegget hos Vårt Oslo her.

Da jeg sommeren 2013 fikk erstattet parkeringsplasser med uteservering i Karl Johans gate, hadde jeg flaks. Det var en åpning, i at hele området rundt Studenterlunden var under oppussing. Fortellingen i søknaden til Oslos politiske ledelse var «krise for bylivet i sentrum». Det blågrønne byrådet elsket ideen, og etter få uker var testen i gang.

Denne testen ble en umiddelbar suksess, og er siden blitt gjentatt hvert år. Den ble også brukt som et eksempel da det rødgrønne byrådet i 2015 lanserte «Bilfritt Sentrum». Det som startet som et forsøk ble et symbol på hvordan økt tilrettelegging for gående gir mer byliv.

Nå står vi foran et nytt veiskille og en ny mulighet.

I 2027 skal Hammersborgtunnelen og Pilestredet åpnes opp igjen. Hele prosjektet handler om sikkerhet. Samtidig har vi i Norge også vedtatt et nullvekstmål, som er tydelig på at vi ikke kan tillate vekst i personbiltrafikk.

Vil vi nå dette målet dersom Ring 1 åpnes opp slik som før? Bør vi ikke diskutere hvordan vi åpner opp, og hvordan vi samtidig kan sikre bedre byliv? Kan vi bruke dette som en mulighet til å tenke nytt om hvordan vi prioriterer plass og mobilitet i byen? 

Vi har mange europeiske eksempler, som viser at økt byliv og økonomisk vekst kan gå hånd i hånd med redusert biltrafikk.

Brussel har redusert biltrafikken i sentrum med 27 prosent, og handelen i området Pentagon har vokst med nesten 10% siden planen ble innført i 2022. En studie fra 2024 om Barcelonas superblokker bekrefter at det lokale bylivet er styrket, i tillegg til at det gir bedre folkehelse.

For noen uker siden ble Walthamstow, nordøst i London, kåret til Londons beste sted å bo. For over ti år siden startet de en omfattende plan for å redusere biltrafikken. Dette har ført til økt besøk til butikkene, renere luft og styrket lokalsamfunn.

Mindre bilbruk har vært en kjepphest for Londons ordfører Sadiq Khan. Nå er planene for å stenge Oxford Street for biltrafikk presentert. Målet er å styrke paradegatens attraktivitet. Bilene står i veien for økt byliv.

To av tre Parisere stemte for noen uker siden for å gjøre ytterligere 500 gater fotgjengerprioriterte.10 000 parkeringsplasser skal fjernes i et omfattende prosjekt for å gjøre Paris bedre for byens befolkning.

Vi har nå en unik mulighet i Oslo, når vi skal planlegge for gjenåpningen av Pilestredet. Kan vi ikke i større grad prioritere mennesker og gode nabolag?

Langs Pilestredet blomstrer bylivet i disse dager, takket være mindre støy, bedre luftkvalitet, nye uteserveringer og et spennende gatekunstprosjekt.

Vi må våge å tenke nytt, om fremtidig bilbruk i Norges hovedstad. Ring 1 er en statlig vei, så det betyr at det er opp til regjeringen.

Nå som Arbeiderpartiet regjerer alene, er det noen der som tør? Er det noen som våger være like visjonære som Londons ordfører?

Oslo har allerede tatt store skritt på reisen mot en mer menneskevennlig by.

Når tar vi neste skritt?

Norske politikere bør inspireres av Thon

Norge er på verdenstoppen i antall kjøpesentre i forhold til folketallet. Thongruppen er Skandinavias ledende kjøpesenterselskap, og glimrende økonomiske modeller har bidratt til dette. Hva om norske politikere hadde vært like kloke?

Thoneide Lagunen Storsenter i Bergen er Norges største kjøpesenter. I 2025 skal det utvides. Les om Lagunen II her.

Olav Thon var genial. Han var tidlig med å innføre omsetningsbaserte husleiekontrakter på kjøpesentrene sine. Han flyttet med dette leietakeres fokus bort fra bunnlinjen og over på topplinjen. På toppen av den prosentvise husleien la han på en prosent eller to til felles markedsføring.

Denne tenkningen har vært sterkt bidragsytende til at Thon Gruppen i dag er Skandinavias største kjøpesenterselskap. Bare eiendomsselskapet fikk et operativt resultat på 2,2 milliarder i 2023.

Jeg unner alle i Thon dette. Thons metode burde være til inspirasjon for byer, tettsteder og områder i hele Norge, for nytenkning i hvordan skape bedre steder. Dessverre har ingen norske politikere brydd seg. I veldig mange andre land har de for lengst sett viktigheten av å organisere for god økonomi i utvikling av gode steder. Bare ikke i Norge.

Det finnes en rekke sentrums- og stedsorganisasjoner rundt om i Norge. Felles for dem alle er at de ikke har tilstrekkelig finansiering og ressurser til å kunne kjempe mot kjøpesentrene om kundenes gunst. For å få omsetning må du ha besøk, og når skatteivrige ordførere de siste tiårene har godkjent bygging av kjøpesentra utenfor de tradisjonelle handelsstedene har de samtidig bidratt til å redusere sin egen kommunes sosiale kapital: By- og sentrumsgatene sliter.

Det magiske med Thons metode er prosentsatsen til felles markedsføring. For norske kjøpesentra ligger den normalt på mellom én og to prosent av omsetningen. Dersom et kjøpesenter omsetter for 500 millioner kroner betyr dette mellom fem og ti millioner kroner til felles markedsføring, og til en dedikert senterledelse. Det gir ressurser til å skape trafikk til kjøpesenteret. Ingen norske kommuner har tilsvarende ressurser til å markedsføre sentrumsgatene sine.

Norges største kjøpesenter, Lagunen i Bergen, omsatte i fjor for 4,3 milliarder kroner. Det betyr at de har et sted mellom 50 og 100 millioner kroner til å markedsføre senteret sitt. Butikkomsetningen i Bergen sentrum er på rundt 6 milliarder kroner. Sentrumsselskapet i Bergen har rundt 5 millioner kroner i sammenlignbare ressurser.

I Oslo sentrum omsetter butikkene for rundt 10 milliarder kroner årlig. Som i Bergen og andre byer er de avhengig av besøk, men må i all hovedsak greie seg selv. Det er ingen koordinert markedsinnsats for Oslo sentrum. Heldigvis bidrar kulturlivet, arkitekturen, mange møteplasser og noen foreninger til å opprettholde et levende sentrum.

Å skape sterkere, mer bærekraftige og attraktive byer og steder har vært noe mange har kjempet for i mange år. Norsk Sentrumsutvikling jobbet lenge for å få innført lovgivning for såkalt «Business Improvement Districts» (BID) i Norge. Et BID er en organisasjon for et geografisk avgrenset område der alle eiendommer plikter å delta økonomisk. Det er juridisk bindende, og det utløser en avgift. Det norske initiativet ble stoppet av Landbruksdepartementet i 2014, under Sylvi Listhaug som statsråd. I vårt naboland Sverige, får de 1. juli 2026 sin lovgivning for dette. Der kaller de det «områdessamverkan», og målsettingen er tryggere steder.

Storbritannia har registrert totalt 341 BIDs. Til hvert BID betaler gårdeiere mellom én og to prosent av eiendommenes “rateable value” (som overført til norske forhold utgjør en eiendoms totale leieinntekter). I 2023 var de totale BID-innbetalingene på rundt 2,2 milliarder kroner, som gikk til felles investeringer i infrastruktur, sikkerhet, markedsføring og andre tiltak for å styrke omdømme og attraktivitet for disse stedene. Kravet for å etablere et BID er at en majoritet av næringslivet stemmer for det. Kravet for å etablere et «Områdessamverkan» i Sverige er at minimum tre eiendomsaktører ønsker det.

Vi har ikke lovgivning for noe slikt i Norge. Manglende politisk vilje betyr i praksis at norske politikere syns det er helt greit at kjøpesentrene til Thon og andre kan fortsette å trekke kundene dit heller enn til bygatene.

Men er det dette vi i 2025 anser å være oppfordring til bærekraftig handel, at det er helt greit at vi stimulerer til fortsatt økt bilbruk?

Netthandelen har kommet for å bli. Norsk retail tilpasser seg dette, og vi ser stadig nye løsninger for handel. Kultur blir en stadig viktigere del av hvordan gode steder skal utvikle seg, og nye møteplasser omfavner dette og tenker nytt. Sektoriseringen innen offentlig sektor har bare økt i omfang, og risikerer å bli en enorm hindring for utvikling av gode steder. De kommunale budsjettene er ikke egnet til drift, eller til nødvendige investeringer lokalt.

Mange politikere snakker om viktigheten av privat-offentlig samarbeid, men er det handlingsvilje til å gjennomføre dette? Hvem av dem vil påstå at områdesatsingene har vært vellykket?

Thons metode er utelukkende kommersiell, men den funker. Norge bør nå starte debatten om lovregulering for bedre steder, slik de har gjort i Sverige. Da kan vi begynne å ta tilbake de gode stedene.

Hvem tar ballen?