Etter voldsomt engasjement på noen av mine Facebook-poster og kommentarer med Pride og Palestina har jeg skrevet en lang tekst om tiltak mot sosiale medier. Engasjementet er også trigget av at Schibsted i april tvang meg til å si opp mitt abonnement. Håper du finner verdi av å lese hele.
Dette er 8 av de 25 falske Facebookprofilene jeg i fjor måtte bruke flere måneder med Meta for å få fjernet.
Jeg er i prinsippet liberal. Det betyr at jeg er en tilhenger av frihet for den enkelte. Samtidig er jeg også opptatt av at friheten du og jeg får betyr et ansvar for å ta vare på andre. Dette kalles i all enkelhet for sosialliberalisme, og er grunnen til at jeg for over ti år siden fant ut hvilket politisk parti jeg føler tettest tilhørighet til.
Det finnes flere typer liberalisme. En retning jeg har begynt å kalle ego-liberalisme, er den som dyrker at enkeltmennesker skal få flere fordeler på bekostning av fellesskapet. Der sosialliberalismen oppfordrer til ansvar sammen med friheten, frikobler ego-liberalismen dem fullstendig.
De sosiale medieplattformene er, etter mitt syn, designet nettopp for å dyrke frem denne typen ego-liberalisme. Alle får i prinsippet like mye taleplass, men det er de mest ekstreme, mest polariserende og mest algoritme-vennlige stemmene som får mest synlighet og oppmerksomhet. Styrker dette demokratiet? Styrker det ytringsfriheten – eller undergraver det den, ved å drukne den seriøse samtalen i støy?
Jeg er selv bruker av sosiale medier. Men når jeg ser hvordan de blir misbrukt, uten at eierne av plattformene virker til å ta grep for å hindre det, begynner jeg å lure på om denne friheten har gått for langt. Sosiale medier overtar stadig mer for de redaktørstyrte mediene som kilde til kunnskap og debatt – og kunnskapen de formidler er ofte usann. Plattformene er så opptatt av vekst og overskudd at de verken vil eller evner å drive reell kontroll over egne kanaler, eller ta grep for å sikre sann formidling av kunnskap, hindre overgrep, misbruk, svindel, hatretorikk, eller andre handlinger i strid med våre lover.
Jeg har jo blitt en gammel gubbe. Derfor bruker jeg Facebook. Barna mine er knapt der – de er på TikTok, der er ikke jeg. Jeg forsøker å fortelle dem at jeg ikke bruker Instagram så mye, men da ler de bare av meg: «Du har jo 750 bilder der!» Snapchat har jeg ikke brukt på mange år. Twitter meldte jeg meg ut av så snart Musk overtok og kalte det X. Bluesky har jeg helt glemt at jeg registrerte meg på. Og så bruker jeg LinkedIn, og forsøker å fortelle meg selv at det er lurt siden jeg jobber for meg selv. Så finnes det en haug andre plattformer jeg ikke bruker – Telegram, Jodel – og Truth Social holder jeg meg langt unna. Der finner du sjelden sannheten.
Argumentet for sosiale medier handler om det sosiale: at vi lettere kan diskutere, dele ytringer og debattere. Det er viktig for demokratiet, sies det, og for å kunne være sosiale. Og ja – det er viktig for demokratiet at vi har diskusjoner, debatter og høy takhøyde for meningsmangfold.
Men når de ulike plattformene skiller så ekstremt mellom hvilke målgrupper som bruker dem, lurer jeg på om hele argumentet for deling og debatt faller bort. Da er de heller ikke lenger sosiale medier – de er kommersielle kanaler, optimalisert for oppmerksomhet, ikke for samtale.
Så hva gjør vi med det?
Her er noen konkrete grep jeg mener bør diskuteres, fremfor et rent forbud:
Krev at eierne av sosiale medieplattformer etablerer virksomhet i Norge, skatter til Norge, og har ansatte her til å håndtere plattformene.
Innfør et lovverk som ansvarliggjør plattformene, med reelle økonomiske bøter dersom de ikke agerer mot handlinger i strid med norsk lov på egne kanaler.
Vurder å nekte plattformer adgang til det norske markedet dersom de ikke forholder seg til slike krav.
La avisene selv vurdere om de er tjent med å bygge opp under Metas kanaler (Facebook, Instagram) fremfor å fasilitere debatt på egne plattformer.
Dette er ikke bare mine private tanker. Flere av disse ideene har faktisk allerede vært fremmet som forslag i Stortinget de siste årene. Problemet er at slike forslag som oftest kommer fra ett enkelt parti om gangen, og dermed sjelden får det flertallet de trenger for å bli noe mer enn symbolpolitikk. Skal vi lykkes med reell regulering, tror jeg det er avgjørende at partier som faktisk er opptatt av dette søker sammen og bygger et bredere flertall FØR forslagene fremmes for Stortinget, fremfor at hvert parti kjører sitt eget, isolerte løp.
Vi trenger heller ikke finne opp alt selv, men vi bør også lære av andres feilsteg. Canada innførte i 2024 en egen digital serviceavgift på tre prosent av inntekter fra sosiale medier, digital annonsering, digitale markedsplasser og salg av brukerdata. Men landet rygget unna og skrotet skatten sommeren 2025, etter at president Trump truet med handelsgjengjeldelse. Det viser at ensidige, nasjonale skatter på teknologigigantene fort kan bli en brikke i større handelspolitiske forhandlinger - og at slike tiltak trolig må koordineres bredere, gjennom for eksempel OECD eller EU, for å stå seg over tid.
I EU pågår det samtidig et omfattende regelverksarbeid som ser ut til å stå seg bedre: Digital Services Act (DSA) og Digital Markets Act (DMA) har allerede gitt konkrete, betydelige bøter til store plattformer - blant annet fikk Meta 200 millioner euro i bot i 2025 for nettopp sin betal-eller-godta-modell, mens X og Temu har fått tilsvarende bøter for andre typer regelbrudd. EUs personvernorgan (EDPB) har også konkludert med at slike betal-eller-godta-modeller som regel ikke oppfyller kravene til gyldig samtykke - riktignok som en veiledende uttalelse, ikke et bindende forbud, men en uttalelse som tydelig legger press på både tilsynsmyndigheter og selskapene. Norge trenger ikke finne opp løsningene selv - ulike varianter finnes allerede, og kan tilpasses norske forhold.
Selv den pågående debatten om aldersgrense for sosiale medier for barn og unge - uavhengig av hvor man til slutt lander i den konkrete saken - er et tegn på at både politikere og samfunnet for øvrig i økende grad anerkjenner at sosiale medier medfører reelle problemer som må håndteres aktivt, ikke bare aksepteres som en naturlig og ufravikelig del av det digitale livet.
Mange av oss har venner, slekt, familie, bilder og mye annen historikk på Facebook. Det har blitt en del av hverdagen vår. Men så tenker jeg også: «Hva hadde jeg tapt om jeg ikke hadde muligheten til å bruke Facebook?» Egentlig ikke så mye. Jeg hadde kanskje heller hatt mer tid til andre ting. Kanskje jeg hadde blitt mer sosial?
Kanskje vi like greit skulle vurdert et forbud – i det minste som et tankeeksperiment for å teste hvor mye vi egentlig er tjent med dagens modell.
Da kunne kanskje også Schibsted snu om sin betal-eller-godta-modell? Deres viktigste argument er at de må konkurrere mot Amazon, Google og Meta om annonsekronene – selv om de ikke virker til å anerkjenne at blant annet Amazon i 2021 ble ilagt en bot på 746 millioner euro (i underkant av 9 milliarder kroner) for å bruke et ugyldig rettslig grunnlag for målrettet reklame, og at EU nå både gjennom konkrete bøter og pågående veiledningsarbeid ser ut til å stramme grepet om nettopp denne typen forretningsmodeller.
I april sa jeg opp mine abonnement hos Aftenposten og VG. Det gjorde jeg med tungt hjerte, og det er fortsatt en sorg å ikke være abonnent der. Men for meg er dette et prinsipp: Jeg betaler veldig gjerne for abonnement og journalistikk, men aksepterer ikke at jeg skal måtte betale for å slippe å dele mine persondata.
De som har lest helt hit, tenker kanskje: «Hvorfor sletter du ikke bare Facebook-profilen din selv? Hvorfor er du så skinnhellig?» Det er et betimelig spørsmål. Poenget er at jeg ikke tror det vil hjelpe noe som helst om jeg gjør det alene. Om vi gjør noe i fellesskap, derimot – gjennom regulering, krav og felles standarder – tror jeg det ville vært bra for oss alle.
Det skiller ego-liberalismen fra sosialliberalismen.
