Å, du heldige do

En av de største utfordringene i Oslo - sett fra innbyggernes og besøkernes side - er mangel på toalettilbud. Her kan du lese om min idé.

Axel og Claudia er på vei fra Munch til Nasjonalmuseet når han må.

Axel og Claudia fra Bremen er på ferie i Oslo. De er av den typen mennesker som planlegger dagene etter museene og bestiller billetter på forhånd. De har bestemt seg: «Vi tar Munch først, og så går til Nasjonalmuseet etterpå».

Alt har fungert utmerket. De har sett «Skrik», drukket kaffe på toppen av Munch og sett utover Fjordbyen. De konstaterte at Oslo er både vakkert, ryddig og imponerende velorganisert.

Så går de videre. Midt i Kvadraturen stopper Axel opp.

Han sier ikke «jeg må på do». Axel er tross alt et dannet menneske. Han sier lavt:

«Claudia … ich glaube, wir müssen vielleicht bald ein WC finden.»

Claudia nikker og tar frem telefonen. Hun er en problemløser. Hjemme i Bremen har de «Nette Toilette», en app som viser nærmeste tilgjengelige toalett, gjerne i en kafé eller restaurant som samarbeider med kommunen.

Hun åpner den av ren refleks.

Kartet viser … ingenting.

Hun zoomer ut. Ingenting.

Det går opp for henne at ordningen de tar for gitt hjemme i Tyskland, ikke finnes her.

Samtidig betrakter hun Axel. Blikket hans har endret seg. Axel er fortsatt behersket, men han har blitt mer fokusert. Stille. Det er veldig tydelig at han har ett mål nå, som overskygger alt annet.

De vurderer alternativene.

Skal han løpe inn på nærmeste kafé, og vil han være velkommen der? Må han kjøpe noe, eller kan han bare late som han er en kunde? Hva med noen av kjøpesentrene? Finner jeg dem? Har ikke Oslo offentlige toaletter?

Axel sier ikke så mye nå. Han står i en eksistensiell krise.

Det Axel opplever er ikke unikt. I 2023 presenterte Visit Oslo sin innbyggerundersøkelse der det kom veldig tydelig frem at manglende toalettilbud i Oslo er det som trekker mest ned. Turistene strømmer til Oslo i et økende antall, med nesten 7 millioner gjestedøgn i 2024 og ytterligere vekst i 2025. Oslo er anbefalt av et uttall internasjonale reisetidsskrifter og medier. Det er hovedstaden for CoolCation, så hvorfor greier vi ikke å løse noe så enkelt som toalettbehovene?

I Bremen stiller rundt hundre kafeer, restauranter og butikker sine toaletter til disposisjon for alle. De får en liten kompensasjon fra kommunen, og døren merkes med et diskret symbol.

Bremen er bare en av over 400 tyske, sveitsiske og østeriske byer med i ordningen «Nette Toilette». Det er ikke bare hyggelig for alle som besøker byene, men det er også økonomisk gunstig. Kommunen behøver ikke investere i kostbare, frittstående toalettbygg. Driftskostnadene er også betydelig lavere. I tillegg får bedriftene som deltar i ordningen en liten inntekt, pluss besøkere.

Erfaringene fra Tyskland er at mange av brukerne også handler. De gjør det kanskje av høflighet, takknemlighet, eller ren lettelse. Det gir uansett flere kunder.

Axel og Claudia finner til slutt et hotell. Axel går inn med tydelig holdning om at «jeg bor her». Situasjonen løser seg for ham.

Ti minutter senere sitter de på en benk på Kontraskjæret, synlig lettet, ser ned på Nasjonalmuseet og konstaterer igjen at Oslo er en fantastisk by.

Men Claudia nevner stille at det er litt merkelig at en så moderne by ikke har en enklere løsning på noe så grunnleggende.

Oslo vil gjerne være en by folk kommer til, og blir i. Da må den også være en by man kan være menneske i.

Axel fra Bremen klarte seg denne gangen. Det gjør de fleste. Men en virkelig gjestfri by bør ikke basere seg på improvisasjon, hotellobbyer og gode nerver.

Å, du heldige do. Du er der. La oss finne deg!

Kronikken ble først publisert i Vårt Oslo her.

Møt Oslofamilien

Oslo er ikke én by. Det er en familie. Litt høylytt, litt selvhøytidelig, full av sterke personligheter. De viser et mangfold av egenskaper og kvaliteter. De er ulike hverandre, men har alle en verdi.

Her er åtte fra storfamilien på plass rundt middagsbordet. Kan du gjette hvem som er hvem? Les videre og du får svaret.

For noen uker siden ble Oslo Stedsindeks 2026 presentert. Ambisjonen er å få flere til å få øynene opp for verdien av å skape gode steder, som ledd i å skape en bedre by.

Det er folk som skaper en by. Vi bor og jobber på ulike steder, og besøker atter andre. Disse stedene er veldig ulike fra hverandre. Litt som oss mennesker. Det finnes ingen «norm». Vi er alle annerledes, med hver våre styrker og svakheter. Slik er det også med stedene.

Selve metodeverket Opinion la til grunn - med analyse både blant befolkningen og beboere i de utvalgte åtte stedene - er tuftet på internasjonal forskning. Jeg er verken sosiolog, markedsanalytiker eller samfunnsgeograf. Derfor kan jeg tillate meg å gå litt utenfor boka, og gjøre mine egne tolkninger.

Oslo Stedsindeks måler kvalitetene ved åtte ulike steder i byen. Tallene sier sitt. Men noen ganger sier bilder mer. Så la oss gjøre et lite tankeeksperiment: Hva om disse stedene var en familie?

Derfor ønsker jeg deg her velkommen til å møte noen av familiemedlemmene, der de samles til en middag:

Bestefar Kvadraturen

Han sitter der, rak i ryggen, folder hendene og minner oss om at «sentrum en gang var sentrum». Han snakker korrekt, nesten høytidelig, og sukker når noen sier «pop-up». Han vet mer enn alle de andre i rommet, men burde kanskje sluppet barnebarna til i bakgården før de flytter festen et annet sted.

Storesøster Bjørvika

Hun har akkurat kommet hjem fra et skriveopphold i Berlin. Hun legger kåpen over stolen, som om også den er en tese. Hun sier «kuratert» uten å blunke og får selv potetsalaten til å fremstå som kunst. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene hos henne. Burde hun satt seg litt nærmere Grønland, og litt lenger bort fra sitt eget speilbilde?

Bror Grønland

Han kommer litt sent, har med seg tre gjester, og klemmer alle før han setter seg. Han snakker fort, høyt, og med en energi som gjør at selv bestefar våkner. Her er det liv, og fullt av historier. Det er litt kaos, men med mye hjerte. Her er alle med! Men, noen burde fortelle ham at ikke alle middager trenger bli folkemøte.

Halvbror Hausmanns

Ingen visste han skulle komme. Han er brå, setter seg baklengs på stolen, ber om øl til hele bordet og spør høyt hvem som egentlig bestemmer maten. Han er rocka, litt rufsete, men det er alltid ekte. Han krangler høyest, men han bryr seg oppriktig.

Onkel Hammersborg

Han sitter allerede ved bordet når de andre kommer. Han retter litt på brillene. Midt i en diskusjon minner han oss alle om at «dette må sees i et konstitusjonelt perspektiv». Han hever aldri stemmen, men alle senker sin. Stemningen blir litt annerledes.

Fetter Vika

Han ankommer med bravur, og tar av seg solbrillene med en gang han kommer på innsiden av døra. Han ber om bobler før han får satt seg, samtidig som han snakker om avkastning og avantgarde i et bankende kjør. Han er en storsjarmør, synlig, og alltid med en plan.

Lillesøster Tullin

Hun sitter der og nipper til naturvinen sin. Hun studerer jus på dagen og går på bakgårdskonsert på kvelden. Hun er smart, litt sær, og uventet kul. Hun kan bli hva som helst, men har ikke helt bestemt seg. Det frustrerer de andre, men gjør henne også litt spennende.

Svigerinne Lysaker

Hun ankommer presis, selvsagt, på minuttet, diskret, og uten unødvendige bevegelser. Hun setter seg ned, analyserer samtalen før hun så blir med. Hun snakker om vekst og langsiktige verdier. Hun virker utilnærmelig, og også litt distansert. Det de andre ikke vet er at hun også elsker å gå på konsert, slå ut håret, og henge sammen med andre. Hun har bare glemt det litt, i alle styremøtene.

Dette er bare noen av medlemmene i storfamilien Oslo. Det er aldri stille rundt dette bordet. Det er høylytt, fullt av meninger og av sterke personligheter. Noen ganger snakker de forbi hverandre. Andre ganger lytter de faktisk.

Oslo Stedsindeks minner oss om at styrken i byen ikke ligger i at ett sted skal vinne over et annet. Oslo blir sterkere når flere spiller sammen – når historien, kapitalen, kulturen og mangfoldet drar i samme retning.

Det er først når bestefar deler erfaringen sin, fetteren åpner døren for nye stemmer, onkel investerer i mer enn bare kvadratmeter, og storesøster flytter stolen sin litt nærmere de andre at Oslo virkelig vokser - og blomstrer.

Og når middagen er over og stolene skyves inn, tenker de alle det samme:

Vi burde møtes oftere.

Oslo suser av gårde

I dag ble Oslo Stedsindeks 2026 presentert. Vi ser tall for en fantastisk by, men med et alt for stort gap mellom byens kvaliteter og forståelsen av dem. Oslo mangler en tydelig stemme, for å fortelle om verdien av disse ulikhetene i fellesskap.

Oslo har utviklet seg til å bli en veldig annerledes by enn den var i 1986. Men, er den så ulik? Fotografen Torleif Kvinnesland tok dette bildet fra Ekebergskrenten 22. desember 2025.

I 1986 ga DeLillos ut sitt album “Suser avgårde”. En av sangene på dette albumet er “Suser avgårde alle mann”, illustrerende for funnene også i Oslo Stedsindeks. Dette kjenner vi oss igjen i:

Lille Oslo, er en egen planet. Alle gatene, forskjellige land. Hver strøk, en verdensdel, og vi suser avgårde, alle mann.

Oslo har utviklet seg voldsomt siden 1986. På disse 40 årene har vi blitt nesten 300 000 flere innbyggere. Fra å være en litt lukket by, har den snudd ansiktet ut. Det var også i 1986 vi fikk Aker Brygge, og senere har vi fått Fjordbyen og Bjørvika. Mye mer har skjedd i byutviklingen, men hva med byens identitet?

Mye går veldig bra med Oslo. Byen oppleves internasjonalt som en foregangsby. Klimabudsjettet er til inspirasjon for andre, og Oslo Stedsindeks 2026 viser at vi har et stort potensiale i å jobbe enda bedre i et samspill for å styrke stedene.

Opinion har gjennomført analyser der de både har spurt befolkningen i Oslo og beboerne i åtte strøk hva de mener om disse. Dette er de tre viktigste funnene:

1. Det er særlig to områder som fremkommer som særegne; Grønland og Bjørvika. Disse to “naboene” - kun delt av noen togskinner - er samtidig svært forskjellige.

2. Flere områder opptrer mer “i skyggen”, som både Tullin og Hammersborg. Her er det mye å hente ved å tydeliggjøre deres egenart og historie.

3. Beboerne er - ikke overraskende - svært godt fornøyd med områdene de bor. Gapet mellom deres og befolkningens oppfattelse understreker potensialet i å synliggjøre stedenes unike kvaliteter mer.

Hvem er Oslo?

Oslo er ikke én by, men et kollektiv av mange ulike “personligheter”. Noen av dem er veldig tydelige, mens andre kan trenge støtte og råd. Kanskje mest av alt handler det om å fortelle historien mer, både til de som bor og jobber der, men også til befolkningen som helhet.

Hvert område har klare styrker, egne blinde flekker, og ulike former for identitetsbærere. På mange måter fungerer byen godt i mange enkeltroller, men kunne fungert enda bedre om den forsto seg selv som en helhet - som et lag. Ikke alle lag gjør det bra, bare det har mange stjerner. Det er samspillet som gjør at laget presterer og skaper resultater.

Hva kan så være veien videre?

Oslo Stedsindeks avdekker et tydelig gap mellom byens kvaliteter og byens forståelse av seg selv. Byen mangler overhodet ikke innhold, som også tallene fra Broadcast understreket. Oslo behøver en koordinert fortelling, om hvordan stedene hører sammen og hva som skiller dem fra hverandre - som gjør dem unike.

Det er i dag et tomrom i Oslo. Det finnes ingen struktur for samarbeid på stedsnivå. Oslo Stedsindeks avdekker en by som kan mer enn den viser. Derfor gir den også grunnlag for det som har vårt vårt utgangspunkt - å kunne se fremover.

Vi kan bygge sterkere stolthet i Oslo, løse flere floker, og styrke den fremtidige stedsutviklingen. Oslo skal fortsette å suse videre, med 100 000 flere innbyggere i 2050. Vi håper Oslo Stedsindeks 2026 er en spore til hvordan vi gjør byen bedre for dem.

Rapporten Ola Gaute Aas Askheim (Opinion) gjennomgikk og viste kan du laste ned her.

Innledningen fra Johan Høgåsen-Hallesby og Robert Martin i Beta Mobility finner du her.

Presentasjonen Cecilie Bækken Sørumshagen (Tønsberglivet) holdt kan du laste ned her.

Jeg har tillatt meg å gjøre noen egne visualiseringer og tolkninger, noen av dem presentert i ettermiddag. Jeg håper dette kan utvide forståelsen av stedene. Du kan laste ned tolkningen her.

Funnene og lanseringen ble omtalt i Estate Nyheter, Arkitektur og Aftenposten.

Her er bilder fra arrangementet, tatt av vår fotograf Torleif Kvinnesland:

En stor takk til Bjørvikaforeningen, HAV Eiendom, Grønland-Vaterlandssamarbeidet, Lysakersamarbeidet og Tullinsamarbeidet, som har bidratt med finansieringen som har gjort gjennomføringen av Oslo Stedsindeks 2026 mulig. En stor takk også til Opinion, Beta Mobility, Plaace og Broadcast, for både data, innsats og faglige råd underveis. Her må spesielt Ola Gaute Aas Askheim og Johan Høgåsen-Hallesby nevnes. Vi er alle opptatt av at Oslo Stedsindeks skal bli et verktøy for alle å ta del i fremover, og ønsker å invitere partnere og andre til å engasjere seg med oss fremover også. Vi gleder oss allerede til Oslo Stedsindeks 2027!

Arkitekturens sosiale etterliv

Gro Sandkjær Hanssen og jeg skriver her om behovet for sosiale strukturer, stedsborgerskap og mulighetene vi har i by- og stedsutvikling til å planlegge og enda bedre legge til rette for gode stedsidentiteter og nabolag gjennom tinglysninger.

Bildlet er fra Musikkfest på Tullin, sommeren 2025, foran ikoniske Trekantblokka. Belysning og gatekunst, kommet istand gjennom innsats fra mellomromsaktøren Tullinsamarbeidet, har skapt en ramme for økt byliv. Foto: Torleif Kvinnesland

I by- og stedsutviklingen legger vi stor vekt på fysiske strukturer og arkitektonisk form - det som kan tegnes, måles og reguleres. Volumer, høyder, avstander, materialer og uterom gis presise juridiske rammer. Rettigheter og plikter tinglyses for å sikre veirett, teknisk infrastruktur, fellesarealer og allmenninger. De fysiske strukturene gis varighet, og med rette.

Likevel er det slående hvor lite oppmerksomhet vi vier det som skal bære stedene videre, når bygningene og byrommene står ferdige. For byliv, fellesskap og sosial aktivitet kommer ikke av seg selv! Det er ikke en automatisk konsekvens av arkitektur. Det er resultatet av kontinuerlig arbeid, aktivisering, mobilisering, organisering og forvaltning. Spørsmålet er derfor ikke bare hvordan vi bygger steder, men hvordan vi sikrer stedenes sosiale etterliv.

Dette er en utfordring vi ser over hele Norge - i transformasjonsområder, i sentrums- og knutepunktutvikling og i tettsteder. Ambisjonene for byliv er ofte høye i planfasen, men de sosiale strukturene som skal realisere dem er svakt forankret juridisk og økonomisk. Ofte legges det ikke inn nok ressurser til å aktivisere byliv, og når eiendommer skifter eier forsvinner ofte ansvaret for stedet som helhet.

Det er påfallende at diskusjoner om tinglysning nesten utelukkende handler om fysiske forhold. Eiendomsretten brukes til å sikre det materielle, men sjelden det sosiale. Likevel åpner dagens lovverk for å tinglyse rettigheter og plikter som følger eiendommen over tid – også knyttet til drift, organisering og utvikling av fellesgoder. Kunne man utforsket dette handlingsrommet?

For det avgjørende er ikke bare plikten til å bidra økonomisk til felles byrom og møteplasser, men retten til å drive stedsutvikling videre - på en økonomisk bærekraftig måte. Retten til å organisere, programmere og forvalte stedet handler om mer enn bare summen av enkelttomtene.

Kanskje vi må tenke bredere, og introdusere tanken om et stedsborgerskap; enkeltmenneskers rett til å ta del i utviklingen av nærmiljøet de bor i, arbeider i eller bruker, uavhengig av formelt eierskap. I dag er denne retten i stor grad uformell og prosjektbasert. Spørsmålet er om den også kan gis en materiell forankring?

Internasjonale modeller som Business Improvement Districts (BID) har vist hvordan forpliktende samarbeid kan gi byområder større robusthet. I norsk sammenheng har frivillige «BID Light»-modeller vist potensialet, men samtidig også sårbarheten. Vi mener det kan ligge et stort potensial i å innføre «CID Light» (Community Improvement Districts), der lokalsamfunnet har en sterkere rolle i stedsaktiviseringen. Her kan tinglysninger også fungere som et bindeledd mellom eiendommene, økonomien, lokaldemokratiet og det offentlige.

Det avgjørende poenget er tidspunktet. De sosiale strukturene, aktiveringen av stedet og grunnlaget for god stedsidentitet må sikres tidlig. Det må ikke komme som et etterslep etter ferdigstillelse, men være en integrert del av stedsutviklingen. I dag er det regulatoriske blikket i stor grad rettet mot enkelttomtene, mens stedet som helhet forblir svakt institusjonalisert.

Skal arkitektur virke etter intensjonen, må også det sosiale aktiveres, gis kontinuitet og varighet. Det vi ikke forankrer juridisk og økonomisk i de tidlige fasene, risikerer å bli overlatt til tilfeldigheter. Arkitekturens kvaliteter er jo ikke utelukkende knyttet til den fysiske utformingen, men også til det sosiale livet som faktisk får feste – over tid.

Teksten ble først publisert i Arkitektur 23. januar 2026

Tinglysning av rettigheter kan sikre bedre by- og stedsutvikling

Hva er det egentlig som skaper byliv og gode byområder? Svaret er sjelden bare arkitektur, investeringsvilje eller reguleringsplaner. Byliv oppstår når mennesker – beboere, næringsliv, kulturaktører og gårdeiere – faktisk tar del i utviklingen og forvaltningen av stedet over tid.

Lørdag 13. september 2025 ble det arrangert Tullinfest, med konserter, japansk gatefest og mer. Finansieringen kom gjennom bylivsstilskudd fra Oslo kommune, på bakgrunn av innsatsen fra Tullinsamarbeidet. Foto: Torleif Kvinnesland

Av Gro Sandkjær Hanssen og Øystein Aurlien

Utfordringen i norsk by- og stedsutvikling er at denne deltakelsen ofte er frivillig og prosjektbasert. Det gjør utviklingen sårbar. Når engasjementet dabber av, eller eiendommen skifter eier, forsvinner ofte strukturene og kraften som skulle sikre byliv. Kanskje er tiden moden for å stille et mer grunnleggende spørsmål: Hvordan kan vi bruke jussen til å sikre byliv?

Fra gode intensjoner til varige rettigheter

Internasjonalt har ulike former for Business Improvement Districts (BID) vist hvordan forpliktende samarbeid kan styrke og aktivisere byområder. I Norge har vi ikke lovgrunnlag for å pålegge avgifter eller medlemskap på samme måte, men vi står ikke helt uten virkemidler.

Et undervurdert, men kraftfullt grep er tinglysning av rettigheter og plikter knyttet til eiendom. Tinglysning handler ikke om organisasjonsform eller tvang til engasjement, men om å sikre fellesgoder over tid – på samme måte som vi tinglyser veirett, fellesarealer eller teknisk infrastruktur. Vi mener tiden er moden for å spørre: hvilke rettigheter og plikter kan – innenfor dagens lovverk - følge eiendommen for at stedet skal gi noe tilbake til sine omgivelser og bidra til varig byliv?

BID Light – eller kanskje CID Light?

I norske byområder ser vi nå fremveksten av det som ofte kalles «BID Light»: frivillige stedsorganisasjoner der gårdeiere og næringsliv samarbeider om identitet, aktiviteter og byrom. Erfaringene er gode, men modellene er sårbare. Pandemien viste hvor raskt slike strukturer kan falle sammen.

Samtidig er det åpenbart at byliv og gode steder ikke bare er et næringsprosjekt. Beboere, nabolag og sivilsamfunn må ha en reell plass. Derfor er det mer presist å snakke om CID Light – Community Improvement District – der lokalsamfunnet er en likeverdig part.

Her kommer tinglysning inn som et mulig bindeledd mellom eiendom, økonomi og demokrati.

Hva kan faktisk tinglyses?

 Norsk rett gir i dag ikke grunnlag for å tinglyse tvungent medlemskap i en privat forening. Det betyr likevel ikke at vi mangler juridiske virkemidler for å sikre varige samarbeid om by- og stedsutvikling.

Det er fullt mulig å tinglyse:

• en varig plikt for eiendommer til å bidra økonomisk til drift og utvikling av felles byrom og møteplasser

• en rett for eiere og brukere til deltakelse og representasjon i den lokale stedsorganiseringen

• bruksrett til møte- og fellesskapslokaler som sikrer fysiske arenaer for nærmiljøet og innbyggere.

• vern mot privatisering av arealer som er ment å fungere som fellesgoder

Det bærende juridiske prinsippet er enkelt:

Alle må bidra – og alle som bidrar, har rett til deltakelse.

Dette er ikke medlemsplikt, men en eiendomsrettslig forpliktelse som følger eiendommen og overlever eierskifter.

Stedsborgerskap – en ny ramme for nærdemokrati

For å lykkes må disse juridiske grepene kobles til en tydelig demokratisk idé. Her kan begrepet stedsborgerskap være nyttig: retten til å delta i utviklingen av nærmiljøet man bor i, arbeider i eller bruker – uavhengig av formelt eierskap.

Tinglyste rettigheter kan gi stedsborgerskapet en materiell forankring. En slik form for nærdemokratisk innovasjon er ikke en erstatning for kommunalt demokrati, men et supplement som kan mobilisere og engasjere innbyggerne i byen sin; en lokal infrastruktur for medvirkning, samskaping og ansvar i sine nære omgivelser.

En Oslo-modell?

Oslo har allerede mange av forutsetningene på plass: ressurssterke folk, sterke nabolag, aktive bydeler og politisk vilje til å styrke lokaldemokratiet. En «Oslo-modell» for stedsorganisering kan bygges stegvis gjennom piloter. Nærings- og kulturlivet og lokalsamfunnet må dele ansvaret for gjennomføringen. Og kommunen må rette sine virkemidler og rammer slik at alle blir med. Hva om eiendomsaktørene går foran for å få til en slik samfunnsinnovasjon? Økt byliv og engasjement vil gavne både private og offentlige aktører!

Når vi alle – både offentlige og private aktører - er opptatt av å skape varige verdier – er det viktig å se at det er kombinasjonen av fysisk struktur og sosial aktivitet som til sammen utgjør byens kvaliteter! Mens vi har klare rammer og strukturer for hvordan de fysiske omgivelsene skal utvikles, må vi nå legge bedre rammer for hvordan bylivet og den sosiale aktiviteten skal forvaltes!