Oslo by er rik på sanger. «Nilsen» sier det meste.

Engasjementet for Oslosanger er sterkt, og nå har tiden også kommet til å skrive i Dag og Tid. Bakgrunnen er en kommentar fra vår fantastiske dikter og ordkunstner, Jan Erik Vold.

Jan Erik Vold skrev 20. september at Oslo by er fattig på sanger, i sin hyllest til Lillebjørn Nilsen, Ole Paus, Alf Cranner, Kari Svendesen og flere. Jeg er enig i hyllesten. Den er viktig og fortjent. Og «Tanta til Beate» er en flott hyllest til Oslo, kanskje en av de flotteste.

Men Vold tar feil om at Oslo er fattig på sanger. Tvert i mot. Den er ufattelig rik, og rikere enn de fleste er klar over!

I åtte år har jeg samlet på Oslosanger. Det begynte i det små, men har tatt av langt utover mine villeste tanker. I skrivende stund har jeg og noen andre samlet på 1630 sanger om Oslo, på Wikipedia-listen «Liste over Oslosanger».

Det jeg har oppdaget er alle de nyere sangene som hyller byen, som hyller de mange stedene og områdene i denne flotte byen. Alt fra Lysakerelva til Grønlia, fra Maridalen til Hvervenbukta, Groruddalen og Frogner. Det finnes en sang om ethvert sted i byen vi alle er så glade i.

Jeg har slitt med å velge én sang som den beste, som best beskriver den levende og flotte byen vår. Det greier jeg bare ikke.

Noe av det flotteste med å samle på Oslosangene er å oppdage den kjærligheten så mange har, også nyere artister som Kaja Gunnufsen og Jonas Benyoub.

Men siden jeg anser Jan Erik Vold som en fremragende dikter og rapartist har jeg lyst til å løfte frem en sang som hyller både Lillebjørn, Jokke og Rudolf. «Nilsen» er en av de flotteste Oslosangene jeg vet om, av Tommy Tee og Don Martin.

Her er “Nilsen”:

Tunge skyer over sentrum som om Tor styrer
Boka om Oslo er fortellinga om to byer
Som om historia til hovedstaden var Charles Dickens
Hvis du lurer på hvem jeg repper det er klart hvilken
Jeg er fra Oslo Øst det har du kanskje skjønt
Det er mitt univers
Passet er oransje og grønt
Grønlandsleiret er hovedgata i byen min

Jeg er en Groruddøl som nettopp flytta lengre inn
Vi leker ikke Queensbridge eller South Bronx
Men vi har mer enn et par apekatter iblant oss
Selv i en rolig by som Oslo skjer det mye fucka

Grønland blir gentrifisert som Grünerløkka
Og de som bodde der nettopp blir pressa lengre ut
Å bytte Aker ut mot Ahus det var sjukehus
Jeg er så Oslo du kan kalle meg for Nilsen
Rudolf Lillebjørn Joachim velg hvilke
Så kan du høre byen puste inn
Du finner meg med lua ned i øya bak i bussen din
Jeg er så Oslo du kan kalle meg for Halvard

Gamlebyen Grorud Aker Alna
Og de hører på meg overalt
Holmlia til Haugenstua hele byen kant til kant
Jeg er så Oslo du kan kalle meg for Nilsen
Så la meg sende ut en hilsen

Du finner meg på linje 2 mot Ellingsrud
Går av på Furuset Senter hvor gutta henger ut
Jeg er med folk som alltid gjør noe har noe tull på færde
Møt meg på Tøyenbadet sommernatt med hull i gjerdet

Det er sjelden noe er lengre vekk enn telefon
Det er alltid noen som kjenner noen som kjenner noen
Av alle storbyer i verden er nok Oslo minst
Det er her jeg føler meg hjemme det her er byen min
Gutta mine er fra overalt i hele sjappa
Fra gutt til mann på disse veiene og nå blitt pappa

Oslo er blanda av alle typer folk som lever her
Og nettopp denne blandinga gjør byen min til det den er
Du finner meg i Torggata på nattestid
Jeg loker rundt i Gamlebyen i hatten min
Jeg fant prinsessa mi blant Haugenstuas blokker vil'kke
Flytte herfra selvom dem tilbyr meg halve kongerike

Her er hele lista, “Liste over Oslosanger”
Teksten er publisert her, hos Dag og Tid.

Oslos særpreg skapes nå

Det vil alltid være et behov for fremsnakking av Oslo, og teksten jeg skrev under kom som resultat av et behov for nok en gang å skrive om det som er bra i byen.

Bakgården i Tullinkvartalet, der Kafeteria August og Becco holder til. Foto: Jonas Jacobsen

Nora Ulrikke Andersen tar feil om Oslo. Oslo mister ikke sin identitet og sjel. Tvert imot. Den styrkes, og det skjer nå.

Undersøkelser fra Visit Oslo viser en stadig større stolthet til byen. Osloborgere er veldig positive til turistene. Operaen, Nasjonalmuseet og Munchmuseet har slått alle besøksmålene de satte seg, og hovedbiblioteket til Deichman i Bjørvika er Norges mest besøkte kulturinstitusjon.

Broadcast presenterer stadig målinger av musikklivet i Oslo. Under by:Larm i september bekreftet de at det fortsatt er nesten 10 000 musikkarrangementer årlig i Oslo. Så vidt jeg vet er dette mer enn Stockholm og København til sammen.

En bys identitet skapes av menneskene i den, av samspillet og kraften de legger i å skape en by sammen, for de mange stedene rundt om i byen. Et rikt kulturliv er utgangspunktet for en god by, og Oslo blomstrer nå. Selvsagt har estetikk og arkitektur også en innvirkning på en bys identitet, og det skal jeg komme tilbake til.

Jeg har de siste åtte årene hatt en litt rar hobby. Jeg samler på Oslosanger. I skrivende stund er det 1630 sanger om Oslo på Wikipedia-lista «Liste over Oslosanger». Den eldste er fra rett etter bybrannen i 1624, fra Peder Rafns visebok. Like fullt er de aller fleste nye, fra de siste 20-30 årene. Den siste på lista er «Salud», med Don Martin, Fela og Castro (produsert av Tommy Tee), fra Blokk til Blokk-albumet «Del av oss» som er sluppet nå.

Illustrerende nok ble hip hop stuerent i Oslo omtrent samtidig som vi bestemte at Operaen skulle ligge i Bjørvika. Den beslutningen var startskuddet på noe helt unikt for Oslo. Vi har siden fått Fjordbyen, som ingen andre byer kan måle seg med. Før dette var Bjørvika ikke stort annet enn en stor trafikkmaskin, med et lukket havneområde på utsiden.

Bjørvika har måttet skape sin egen identitet, og den styrkes dag for dag. Rundt Vannkunsten gir kanalene assosiasjoner til noe helt nytt og eget. Både den og Stasjonsallmenningen er prisbelønte, nye byrom. Badstulivet er unikt, og gir fantastiske møteplasser for hele Oslo. Jeg har vært i mange byer, men ingen som vår.

Det bygges mye nytt, men også mye med respekt for vår historie. Tullin er ett slikt eksempel. For 20 år siden var dette et område de fleste ble frarådet å besøke. Noen eiendomsaktører turte å satse, og nå har Tullin blitt ett av Oslos mest attraktive områder. Utviklingen har vært tuftet på områdets kulturhistorie og karaktér. Nye aktører har kommet til, og bidratt til å gi området en helt ny egenart; Becco og Kafeteria August fyller innhold i den redesignede og prisbelønte bakgården på Tullinkvartalet. Oslos lengste gatekunstverk preger nå Pilestredet, der tusener av biler for få må De som bor i Pilestredet Park eller Meyerløkka elsker nabolaget sitt.

Oslo bygges ikke bare høyt, i glass og betong. Oslo mister heller ikke sin sjel eller identitet. Arkitektonisk estetikk kan vi selvsagt diskutere mye, slik som engasjementet om høyhuset Vertikal Nydalen. Det er for øvrig bygget i tre. Det viktigste er derimot at vi ser at byen brukes og steder blomstrer.

Hver eneste by er unik. Alle byer har kvaliteter, som skiller dem fra andre. I mange år har jeg savnet det som gjør Oslo unik. Det gjør jeg ikke lenger. De ulike stedene i Oslo blir sterkere år for år, med mer karaktér og egenart. Det er summen av alle disse stedene som skaper det nye Oslo.

Senest i formiddag snakket jeg med en venn om det å lære av andre byer. Han mente at Oslo snart ikke har så mye å lære av andre byer, men at andre byer i verden har mye å lære av Oslo.

Jeg tar likevel ikke Oslos særpreg for gitt, og jeg kjenner ingen som gjør det. Om få dager går jeg faktisk i gang med en undersøkelse om hva mennesker i byen mener om flere områder i Oslo. Om vi kan lære av byens befolkning kan vi ta enda bedre valg for fremtiden.

Hver dag våkner jeg og er lykkelig for at jeg våkner i Oslo.

Teksten ble publisert i en litt kortere utgave i Avisa Oslo, og i sin helhet i Arkitektur.

Med øynene på gata

Byliv er for meg en atmosfære, en stemning, noe som gjør at mennesker skrur ned tempo et par hakk, for å stoppe opp, prate, henge, bli, og rett og slett bare trives akkurat der. Trivsel og trygghet er to sider av samme sak. Og skal ikke kunsten få oss til å stoppe opp?

En skoleklasse kom gående forbi, da den New York-baserte gatekunsteren Sebar holdt på Prosjekt Epsilon i Pilestredet. Han ga “high five” til alle elevene da de passerte. Foto: Øystein Aurlien

Den atmosfæren som nå oppleves i Pilestredet, på begge sider av veivesenets anleggsområde, minner meg om opplevelsen jeg hadde i Karl Johans gate tilbake til lørdag 15. juni 2013: En gate der mennesker hastet forbi ble plutselig en gate der mennesker stoppet litt opp. De pratet med hverandre. De begynte å se seg litt rundt, og ble litt lenger. Vi hadde skapt trivsel. I 2013 handlet det om å erstatte alle parkeringsplassene i Karl Johans gate, mellom Rosenkrantz gate og Universitetsgata, med stoler, benker, blomsterkasser og parasoller. Totalt 400 meter med passiv brostein ble til Oslos lengste piazza.

Nå i 2024 handler det om å forvandle 400 meter med anleggsgjerder til Oslos lengste og største gatekunstverk. Rettere sagt 50 ulike kunstverk, fordelt over totalt 1200 kvadratmeter. At det skulle bli lengst eller størst var aldri noen målsetting. Det var bare noe som ble slik, som kunsterne selv har fortalt. “Jeg har aldri vært med på et så stort prosjekt før,” sa en av dem til meg forleden. “Det som er så fantastisk med dette er også alle de hyggelige menneskene som stopper opp og vil prate med oss. Vi har ikke fått én eneste negativ kommentar.” Denne meldingen som tikket inn til Tullinsamarbeidets Instagramkonto i natt var også ganske fin å få:

Hun fortalte videre at hun jobbet i området og avsluttet som følger: “Jeg har utsikt rett mot øynene fra jobben og blir lamslått hver dag”. Slike meldinger er fantastisk å få.

Er det ikke nettopp dette kunsten skal få oss til å gjøre, å reflektere og stoppe opp litt. Det gjelder vel enten om kunsten er ute i gata, eller inne i et galleri eller museum?

En kveld denne uken fikk jeg “øyekontakt”. Foto: Øystein Aurlien

“Eyes on the street” er ett av tre viktige prinsipper Jane Jacobs påpekte da hun skrev den berømte “Death and Life of Great American Cities”. Den boka har blitt en klassiker å regne for mange urbanister og stedsaktivister. Derfor er dette bildet, gatekunsten fra Snorkone, veldig interessant med tanke på hele prosjektet vi lager på Tullin nå. For å skape en trygg og god by måtte vi hele tiden ha fokus på gateplanet.

Snorkone foran sitt verk. Han er ikke bare gatekunstner, men også en erfaren grafisk designer. Sjekk her. Foto: Sully

Som daglig leder for Tullinsamarbeidet engasjerte jeg meg for det kommende Ring 1-prosjektet allerede høsten 2021, flere måneder før Tullinsamarbeidet offisielt ble stiftet. Både Christian Winsnes Rustand (Entra) og Kyrre Sundal (Mad arkitekter) har vært avgjørende for hva vi har fått til. Uten at vi alle har backet hverandre og støttet hverandre i disse årene hadde vi ikke fått til det vi har fått til nå.

Det har tatt ekstremt mye tid å jobbe med å unngå den planlagte gang- og sykkelbroen, som var planlagt å gå fra St. Olavs plass og ned til utenfor Tronsmo og Hotell Savoy. En bro ville vært det motsatte av Jane Jacobs læring. Det ville ført til et utrygt område. Den ville ledet mennesker bort fra gatene. Den ville ført til mørke lokaler og mørke lokaler.

Da Statens vegvesen var enig i at vårt løsningsforslag var best kunne vi starte planlegging av hvordan vi kunne legge til rette for bylivet på utsiden. Jeg kontaktet James Finucane (i Street Art Oslo) og Mikkel Lehne (i Void) og vi begynte å tenke ut ideen om et samarbeidsprosjekt for gatekunst og lys. Vi søkte Oslo kommune om Bylivstilskudd til å gjennomføre prosjektet, og fikk i juli fullt tilslag.

Prosjektet er bare snart halvveis. Det er gatekunsten som er i ferd med å fylle veggene. Senere i høst håper vi at det første lyset skal begynne å skinne. Og jeg gleder meg allerede. Det tror jeg bare vil være forsterkende for det hele.

Det mest gledelige med prosjektet så langt er praten, stemningen, atmosfæren. Jeg har helt siden vi startet opp Tullinsamarbeidet snakket på inn- og utpust om skapekraften, og at Tullin blomstrer. Det er ikke bare prat. Skapekraften er reell, og området blomstrer. Bare i går åpnet en ny vinbar i Pilestredet, og om kort tid vil vi også se nye konsepter åpne. Trekanten og Fuglen går strålende, og butikksjefene i området smiler fra øre til øre over menneskene som går på utsiden (og også ofte popper innom dem).

Er det kunsten som gir oss energien, også i gata? Bør dette forsterkes ytterligere i årene som kommer?

Fotografene Tobias Willumstad, Sully og Nima Taheri har vært på Tullin hele uken. Her er noen av bildene deres:

Hvor mye er det verdt å løpe på en lørdag?

For en uke siden skrev jeg et innlegg i Vårt Oslo, der jeg oppfordret Oslo Maraton til å legge løpet til søndag neste år. Det likte Oslo Maraton dårlig, og avviste mitt initiativ om å lage et regnskap, til å se på helheten og finne bedre løsning. Derfor tok jeg for meg tallene fra Plaace og skrev et nytt innlegg. Du kan også lese det her:

Foto: Miguel Amutio / Unsplash

Jeg beklager at Oslo Maraton kategorisk avviser å bidra til å finne løsninger, til å tenke nytt. 95 prosent av alle maratonløp i Europa er lagt til søndagene, slik som London, Paris, Berlin, Brussel og København. Oslo, Stockholm og Helsinki er unntak. Det er fullt mulig, med litt vilje.

Sist søndag skrev jeg et innlegg, der jeg oppfordret Oslo Maraton til å flytte løpet til søndag neste år. Dagen etter publiserte Vårt Oslo et intervju med både Oslo Handelstands Forening og Oslo Maraton, der jeg opplevde at det jeg oppfordret til ble feid litt vel mye under teppet.

Oslo kommune og arrangørene har et stort ansvar for å gjøre opp regnskap, for å vise verdien av et slikt altomfattende arrangement. Det er også viktig å bruke gode tall. Oslo Maraton har ingen ønsker om å lage et regnskap, så da er min oppfordring nå til Oslos politiske ledelse om å gjøre det.

Jeg tenker da at jeg vil bidra litt til tallgrunnlaget. Som bylivsutvikler og leder av blant annet Tullinsamarbeidet henter jeg tall fra Plaace. Plaace baserer seg blant annet på bevegelsestall fra Telia og korthandel fra BankAxept. Jeg har valgt ut et område for Oslo sentrum.

La oss først se på korthandelen i sentrum, for butikker, restauranter og alle andre som er registrert. Lørdag 21. september var på det jevne, totalt sett, men 6,5% lavere enn lørdagen før og 18,2% lavere enn lørdag 23. september 2023. Nå var det slik at Oslo Maraton i 2023 var 16. september, og årets sentrumshandel var også 11,8% lavere enn fjorårets maratondag.

Noen vil sikkert påstå at det er ikke er rettferdig å sammenligne korthandel tilbake i tid, fordi folk har dårligere råd nå. Økte priser og høyere renter vet vi også har ført til tøffere tider for mange innen handel og servering. Like fullt, om vi sammenligner med årets lørdager bør vi være ganske innafor.

Oslo Maraton har rett på noe: Det kommer mye folk til byen. Lørdag 21. september var den tredje mest besøkte dagen i Oslo sentrum i år, bare slått av 17. mai og 21. juni. 21. juni foregikk VG-lista på Rådhusplassen. Et viktig poeng er at sentrum ikke var stengt den dagen. Korthandelen i sentrum var 11,5% høyere enn maratondagen.

Men la oss så se på serveringstallene. Joda, lørdagsløpene bidrar til høy omsetning. Lørdag 27. april gikk Sentrumsløpet, og dette er den dagen med høyest omsetning i Oslo sentrum i 2024, 4,2% over 17. mai. Oslo Maraton, derimot, bidro ikke så mye. 13 andre lørdager i 2024 hadde høyere omsetning denne lørdagen.

Så må vil jeg grave litt dypere i tallene for butikkene i sentrum. 16. mai har vært den desidert viktigste handledagen hittil i år, med hele 32 millioner (!!) kroner i registrert korthandel. På denne dagen var omsetningen hele 27% høyere enn den nest største handledagen: Lørdag 15. juni var markedsdag i Oslo sentrum.

På maratonlørdagen hadde butikkene nesten 20% lavere registrert korthandel enn lørdagen før, og over 25% lavere omsetning enn samme lørdag året før. I kroner er dette over 6 millioner kroner i forskjell. Sammenligner vi med løpsdagen i fjor (16. september) ser vi 14,5% lavere butikkomsetning i Oslo sentrum. Fortsatt utgjør dette en forskjell på rundt regnet 3 millioner kroner.

Hvis vi så overfører tallene til kroneverdier, så var all korthandel i Oslo sentrum på 38 millioner lørdag 21. september. Siden det var den tredje mest besøkte dagen i sentrum skulle vi nesten tro det også gjorde seg utslag i sentrumshandelen, men det gjorde det altså ikke. Totalomsetningen var for eksempel 2,5 millioner kroner lavere enn lørdagen før.

Så mener også jeg at regnskapet bør inneholde mer enn bare tall i kroner og øre. Verdien av å løpe er flott. At 23 000 deltok er fantastisk, med alle de historiene de har med seg. 

Men: Spørsmålet må stilles om hvorfor de som driver næring i sentrum må lide. Mitt poeng handler heller ikke bare om handel og servering, men like mye om de små kontorene, kulturaktørene, tjenesteleverandørene og andre som er så avhengig av av folk skal finne dem. 

Hele Oslo snakker så varmt om behovet for egenart, for de små «krydderbutikkene» som kan gi identitet og opplevelse som ikke kjedebutikkene kan gi. Det er denne type aktører vi finner i sentrum.

Jeg beklager at Oslo Maraton kategorisk avviser å bidra til å finne løsninger, til å tenke nytt. 95 prosent av alle maratonløp i Europa er lagt til søndagene, slik som London, Paris, Berlin, Brussel og København. Oslo, Stockholm og Helsinki er unntak. Det er fullt mulig, med litt vilje.

Søndagene i Oslo trenger mennesker. Gitt at Oslo Maraton ikke ønsker å se nærmere på dette er min oppfordring at byens politiske ledelse må gjøre det.

Så er jeg nødt til å avslutte med å oppfordre løpsledelsen i Oslo Maraton til å ha litt mindre arrogant holdning. Vi er 720 000 innbyggere i denne flotte byen. I dag feirer vi 400 år siden den nye byen, det som i dag er Oslos sentrum, ble lagt til Kvadraturen. 

Stoltheten til Oslo er enorm. Det er ikke hver av oss sitt ansvar å bli stolte av Oslo Maraton. Dette er arrangørens ansvar.

Oslo er ikke fattig. Likevel har vi offentlig fattigdom.

“Oslo er knapt til å kjenne igjen. Nå er det på tide å ta en fot i bakken og tenke nytt om det hele:” starter mitt innlegg i Avisa Oslo.

Du kan lese hele innlegget her, under, eventuelt i Avisa Oslo her. Foto: Einar Storstul / Unsplash

De siste par tiårene har byen gjennomgått en enorm forandring. Trafikkmaskinene er fjernet, fjordbyen har gitt oss tilgang til vannet slik andre byer nå misunner oss og hele verden har fått øynene opp for lille, store Oslo.

Folk valfarter hit for å oppleve energien og det rike kulturlivet. Det er ikke bare internasjonal turisme som vokser. Hele Norge besøker Oslo. Nordmenn er stolte av hovedstaden sin.

27. september er det 400 år siden Christian IV kom til gamle Oslo, etter brannen som la byen øde i 1624. Han la den nye byen bak Akershus festning, og kalte den opp etter seg selv.

Denne stoltheten skulle jeg ønsket i større grad preget hvordan statlige, kommunale og private virksomheter jobber sammen om byen. I årene som kommer er det tre ting vi må ha mer av: Samspill, samhandling og samarbeid.

Vi har vært heldige i Norge. Som nasjon har vi ikke gjeld, men en enorm formue. Vi har kunnet investere i en velferdsstat som er unik. Men har vi investert for mye? Vi har laget så mange systemer og strukturer at vi har gått oss blinde på hva de skal hjelpe oss med: skape et bedre samfunn for alle som bor her. Nå er det på tide å ta en fot i bakken og tenke nytt om det hele.

Norge har et statsbudsjett 500 milliarder kroner høyere enn i Sverige, med halvparten så mange innbyggere. OECD har i mange år advart oss mot en alt for høy andel offentlig sysselsetting. Norge topper listen av OECD-land, med 32 prosent ansatt i offentlig sektor. Oslo kommune er landets største arbeidsgiver, med 55 000 ansatte.

Da må det være lov å stille spørsmål ved hvorfor kommunale plener ikke klippes, søppel i gatene ikke plukkes, bygninger står tomme og forlatte og Norges viktigste demokratiske torg, Youngstorget, ikke får litt mer kjærlighet enn det gjør.

Verken Norge som nasjon eller Oslo som by er fattig. Likevel har vi offentlig fattigdom.

Velferdsstaten er et gode, for oss alle. Vi skal verne om den, men samtidig kunne stille spørsmål om hvordan vi har skapt den, forvalter den, eller evner å forbedre den.

Oslo kommune har sendt ut et høringsnotat for Kommuneplanens Samfunnsdel, med høringsfrist 28. oktober. Den er viktig. Den identifiserer en rekke utfordringer og samfunnsfloker vi må løse i byen vår. Det handler om blant annet boligmangel, utenforskap, klimautfordringer, økende andel eldre, økende utrygghet og økende forskjeller. Jeg er overbevist om at disse kan løses, på tross av presset kommuneøkonomi i årene som kommer. Men, det krever nytenkning.

Samfunnsflokene kan løses gjennom økt organisert samarbeid mellom offentlig og privat sektor. Begge sider må anerkjenne hverandres oppgave, roller og begrensninger. Da må partene møtes og prate sammen. Stramme offentlige budsjetter betyr ikke at ikke løsninger kan finnes. Det krever derimot et helt nytt tenkesett. Det krever samspill.

Kommuneplanens Samfunnsdel gir oss alle en mulighet til å påvirke byens fremtid. Benytt denne muligheten. Kom med innspill og løsningsforslag, til hvordan vi kan gjøre Oslo til et forebilde også i årene som kommer.

Jeg er stolt av Oslo i 2024. Vi har mye å feire. La oss jobbe mer sammen, slik at vi kan feire Oslo med stolthet også ved neste jubileum.

Kronikken ble først publisert her i Avisa Oslo.