Oslos særpreg skapes nå

Det vil alltid være et behov for fremsnakking av Oslo, og teksten jeg skrev under kom som resultat av et behov for nok en gang å skrive om det som er bra i byen.

Bakgården i Tullinkvartalet, der Kafeteria August og Becco holder til. Foto: Jonas Jacobsen

Nora Ulrikke Andersen tar feil om Oslo. Oslo mister ikke sin identitet og sjel. Tvert imot. Den styrkes, og det skjer nå.

Undersøkelser fra Visit Oslo viser en stadig større stolthet til byen. Osloborgere er veldig positive til turistene. Operaen, Nasjonalmuseet og Munchmuseet har slått alle besøksmålene de satte seg, og hovedbiblioteket til Deichman i Bjørvika er Norges mest besøkte kulturinstitusjon.

Broadcast presenterer stadig målinger av musikklivet i Oslo. Under by:Larm i september bekreftet de at det fortsatt er nesten 10 000 musikkarrangementer årlig i Oslo. Så vidt jeg vet er dette mer enn Stockholm og København til sammen.

En bys identitet skapes av menneskene i den, av samspillet og kraften de legger i å skape en by sammen, for de mange stedene rundt om i byen. Et rikt kulturliv er utgangspunktet for en god by, og Oslo blomstrer nå. Selvsagt har estetikk og arkitektur også en innvirkning på en bys identitet, og det skal jeg komme tilbake til.

Jeg har de siste åtte årene hatt en litt rar hobby. Jeg samler på Oslosanger. I skrivende stund er det 1630 sanger om Oslo på Wikipedia-lista «Liste over Oslosanger». Den eldste er fra rett etter bybrannen i 1624, fra Peder Rafns visebok. Like fullt er de aller fleste nye, fra de siste 20-30 årene. Den siste på lista er «Salud», med Don Martin, Fela og Castro (produsert av Tommy Tee), fra Blokk til Blokk-albumet «Del av oss» som er sluppet nå.

Illustrerende nok ble hip hop stuerent i Oslo omtrent samtidig som vi bestemte at Operaen skulle ligge i Bjørvika. Den beslutningen var startskuddet på noe helt unikt for Oslo. Vi har siden fått Fjordbyen, som ingen andre byer kan måle seg med. Før dette var Bjørvika ikke stort annet enn en stor trafikkmaskin, med et lukket havneområde på utsiden.

Bjørvika har måttet skape sin egen identitet, og den styrkes dag for dag. Rundt Vannkunsten gir kanalene assosiasjoner til noe helt nytt og eget. Både den og Stasjonsallmenningen er prisbelønte, nye byrom. Badstulivet er unikt, og gir fantastiske møteplasser for hele Oslo. Jeg har vært i mange byer, men ingen som vår.

Det bygges mye nytt, men også mye med respekt for vår historie. Tullin er ett slikt eksempel. For 20 år siden var dette et område de fleste ble frarådet å besøke. Noen eiendomsaktører turte å satse, og nå har Tullin blitt ett av Oslos mest attraktive områder. Utviklingen har vært tuftet på områdets kulturhistorie og karaktér. Nye aktører har kommet til, og bidratt til å gi området en helt ny egenart; Becco og Kafeteria August fyller innhold i den redesignede og prisbelønte bakgården på Tullinkvartalet. Oslos lengste gatekunstverk preger nå Pilestredet, der tusener av biler for få må De som bor i Pilestredet Park eller Meyerløkka elsker nabolaget sitt.

Oslo bygges ikke bare høyt, i glass og betong. Oslo mister heller ikke sin sjel eller identitet. Arkitektonisk estetikk kan vi selvsagt diskutere mye, slik som engasjementet om høyhuset Vertikal Nydalen. Det er for øvrig bygget i tre. Det viktigste er derimot at vi ser at byen brukes og steder blomstrer.

Hver eneste by er unik. Alle byer har kvaliteter, som skiller dem fra andre. I mange år har jeg savnet det som gjør Oslo unik. Det gjør jeg ikke lenger. De ulike stedene i Oslo blir sterkere år for år, med mer karaktér og egenart. Det er summen av alle disse stedene som skaper det nye Oslo.

Senest i formiddag snakket jeg med en venn om det å lære av andre byer. Han mente at Oslo snart ikke har så mye å lære av andre byer, men at andre byer i verden har mye å lære av Oslo.

Jeg tar likevel ikke Oslos særpreg for gitt, og jeg kjenner ingen som gjør det. Om få dager går jeg faktisk i gang med en undersøkelse om hva mennesker i byen mener om flere områder i Oslo. Om vi kan lære av byens befolkning kan vi ta enda bedre valg for fremtiden.

Hver dag våkner jeg og er lykkelig for at jeg våkner i Oslo.

Teksten ble publisert i en litt kortere utgave i Avisa Oslo, og i sin helhet i Arkitektur.

Med øynene på gata

Byliv er for meg en atmosfære, en stemning, noe som gjør at mennesker skrur ned tempo et par hakk, for å stoppe opp, prate, henge, bli, og rett og slett bare trives akkurat der. Trivsel og trygghet er to sider av samme sak. Og skal ikke kunsten få oss til å stoppe opp?

En skoleklasse kom gående forbi, da den New York-baserte gatekunsteren Sebar holdt på Prosjekt Epsilon i Pilestredet. Han ga “high five” til alle elevene da de passerte. Foto: Øystein Aurlien

Den atmosfæren som nå oppleves i Pilestredet, på begge sider av veivesenets anleggsområde, minner meg om opplevelsen jeg hadde i Karl Johans gate tilbake til lørdag 15. juni 2013: En gate der mennesker hastet forbi ble plutselig en gate der mennesker stoppet litt opp. De pratet med hverandre. De begynte å se seg litt rundt, og ble litt lenger. Vi hadde skapt trivsel. I 2013 handlet det om å erstatte alle parkeringsplassene i Karl Johans gate, mellom Rosenkrantz gate og Universitetsgata, med stoler, benker, blomsterkasser og parasoller. Totalt 400 meter med passiv brostein ble til Oslos lengste piazza.

Nå i 2024 handler det om å forvandle 400 meter med anleggsgjerder til Oslos lengste og største gatekunstverk. Rettere sagt 50 ulike kunstverk, fordelt over totalt 1200 kvadratmeter. At det skulle bli lengst eller størst var aldri noen målsetting. Det var bare noe som ble slik, som kunsterne selv har fortalt. “Jeg har aldri vært med på et så stort prosjekt før,” sa en av dem til meg forleden. “Det som er så fantastisk med dette er også alle de hyggelige menneskene som stopper opp og vil prate med oss. Vi har ikke fått én eneste negativ kommentar.” Denne meldingen som tikket inn til Tullinsamarbeidets Instagramkonto i natt var også ganske fin å få:

Hun fortalte videre at hun jobbet i området og avsluttet som følger: “Jeg har utsikt rett mot øynene fra jobben og blir lamslått hver dag”. Slike meldinger er fantastisk å få.

Er det ikke nettopp dette kunsten skal få oss til å gjøre, å reflektere og stoppe opp litt. Det gjelder vel enten om kunsten er ute i gata, eller inne i et galleri eller museum?

En kveld denne uken fikk jeg “øyekontakt”. Foto: Øystein Aurlien

“Eyes on the street” er ett av tre viktige prinsipper Jane Jacobs påpekte da hun skrev den berømte “Death and Life of Great American Cities”. Den boka har blitt en klassiker å regne for mange urbanister og stedsaktivister. Derfor er dette bildet, gatekunsten fra Snorkone, veldig interessant med tanke på hele prosjektet vi lager på Tullin nå. For å skape en trygg og god by måtte vi hele tiden ha fokus på gateplanet.

Snorkone foran sitt verk. Han er ikke bare gatekunstner, men også en erfaren grafisk designer. Sjekk her. Foto: Sully

Som daglig leder for Tullinsamarbeidet engasjerte jeg meg for det kommende Ring 1-prosjektet allerede høsten 2021, flere måneder før Tullinsamarbeidet offisielt ble stiftet. Både Christian Winsnes Rustand (Entra) og Kyrre Sundal (Mad arkitekter) har vært avgjørende for hva vi har fått til. Uten at vi alle har backet hverandre og støttet hverandre i disse årene hadde vi ikke fått til det vi har fått til nå.

Det har tatt ekstremt mye tid å jobbe med å unngå den planlagte gang- og sykkelbroen, som var planlagt å gå fra St. Olavs plass og ned til utenfor Tronsmo og Hotell Savoy. En bro ville vært det motsatte av Jane Jacobs læring. Det ville ført til et utrygt område. Den ville ledet mennesker bort fra gatene. Den ville ført til mørke lokaler og mørke lokaler.

Da Statens vegvesen var enig i at vårt løsningsforslag var best kunne vi starte planlegging av hvordan vi kunne legge til rette for bylivet på utsiden. Jeg kontaktet James Finucane (i Street Art Oslo) og Mikkel Lehne (i Void) og vi begynte å tenke ut ideen om et samarbeidsprosjekt for gatekunst og lys. Vi søkte Oslo kommune om Bylivstilskudd til å gjennomføre prosjektet, og fikk i juli fullt tilslag.

Prosjektet er bare snart halvveis. Det er gatekunsten som er i ferd med å fylle veggene. Senere i høst håper vi at det første lyset skal begynne å skinne. Og jeg gleder meg allerede. Det tror jeg bare vil være forsterkende for det hele.

Det mest gledelige med prosjektet så langt er praten, stemningen, atmosfæren. Jeg har helt siden vi startet opp Tullinsamarbeidet snakket på inn- og utpust om skapekraften, og at Tullin blomstrer. Det er ikke bare prat. Skapekraften er reell, og området blomstrer. Bare i går åpnet en ny vinbar i Pilestredet, og om kort tid vil vi også se nye konsepter åpne. Trekanten og Fuglen går strålende, og butikksjefene i området smiler fra øre til øre over menneskene som går på utsiden (og også ofte popper innom dem).

Er det kunsten som gir oss energien, også i gata? Bør dette forsterkes ytterligere i årene som kommer?

Fotografene Tobias Willumstad, Sully og Nima Taheri har vært på Tullin hele uken. Her er noen av bildene deres:

Licensed to not give a damn...

Det er i praksis hva samferdselsministeren har gitt I mandat til Statens vegvesen, om Ring 1. Dette er konsekvensen etter et møte han hadde med Oslos politiske ledelse tirsdag 28. november. Han sa det ikke er noen penger til Oslo, og at Oslo må fikse sine egne saker. Selv om det er han som lager problemene og kostnadene.

Statens vegvesen har foreslått en gangbru over Pilestredet. Vi har kun sett skissen fra Utleiepartner, presentert i oktober. Etter det ba vi Mad arkitekter om å visualisere hvordan denne brua vil se ut i praksis. Den vil lage en sperring. Illustrasjon: Mad Arkitekter

Han sa også at han ville se på andre løsninger for beredskapsvei enn å bruke Rådhusplassen i tre år. Men så, etter møtet, gikk han tilbake på det. Det var vel fordi han fikk kjeft av folka i departementet, som heller ikke bryr seg om Oslo.

Statens vegvesen kan nå sementere sin posisjon som en etat utelukkende opptatt av bilen. Alle tidligere forsøk på å vise at de bryr seg om bærekraft, byliv og mye trafikanter kaster de på båten. Etaten, som skal ha en rolle som hele Norges veietat, viser samtidig sin totale mangel på respekt og forståelse for Norges største by og hovedstad: Oslo.

Det gjør etaten gjennom å ikke følge opp, på ikke å svare nabolag og næringsliv, ved å trenere, ved å ikke skrive referater, og konsekvent motarbeide ethvert løsningsforslag til et bedre prosjekt for nabolaget og byen. All dialog fra denne etaten handler om etatens prosjekt, og den bestillingen departementet har gitt veivesenet.

I den bestillingen står det ikke ett eneste sted noe om at veivesenet skal ta hensyn til byliv, til mennesker som bor og jobber i den. Det er ingen insentiver til statlig ansatte etatsfolk om å forsøke å løse prosjektet bedre. Vi som jobber i og for næringslivet har påpekt mange forhold og kommet med flere løsningsforslag, som hadde gjort prosjektet bedre. Vi har til og med foreslått løsninger som ikke hadde behøvd å koste staten særlig mye mer. Men, etaten nekter å se på dem. Fordi det krever at de må ta hensyn til andre enn prosjektet sitt. Og det ligger ikke i bestillingen. Og da gidder de ikke.

De kan bare svare, om de svarer, «vi gambler ikke med folks sikkerhet». Med det standardsvaret mener de at de har ryggen fri. Problemet er bare at det finnes bedre løsninger for byen, som også tar vare på folks sikkerhet. Andre løsninger, som de nekter å se på, tar vare på sikkerhet også for de som er på utsiden av prosjektet. Vi gambler heller ikke med folks sikkerhet.

Samferdselsministeren bryr seg ikke. Han kjenner ikke prosjektet han er ansvarlig for, som hans departementsfolk har bestilt. Og når han først blir konfrontert med et dårlig prosjekt er han nødt til å gjøre som departementsfolka sier. Ellers får han trøbbel.

Han kan jo ikke vise omverdenen at folka hans i departementet heller ikke bryr seg om byliv og folk. Da kunne det jo fremstå som om han ikke hadde styringsevne, at han ikke er en ansvarlig statsråd.

Så derfor må han si til Oslos politikere at «Beklager, men det blir slik det er bestemt». Da sier han samtidig til den statlige veietaten og deres utbyggingsingeniører «Bare fortsett som dere jobber. Gi fullstendig blaffen, slik dere allerede har gjort. Jeg kommer ikke til å bry meg.» Og da blir det akkurat slik.

Statens veivesen tar nå ingen initiativ lokalt, for dialog, prosess og for å forsøke å gjøre prosjektet bedre. Og i det samarbeidsforumet som nå skal etableres mellom veivesenet og Oslo kommune står det at partene skal skrive referater, som begge parter skal godkjenne. Er dette et godt utgangspunkt for samarbeid? Hva mener dere å oppnå med å etablere et samarbeidsforum, etter to års mangelfull planlegging og bare noen måneder før Ring 1 skal stenges i tre år? Hva har dette samarbeidsforumet som mandat?

Veivesenet har hatt lang på seg til å planlegge. Det har de gjort ekstremt dårlig, som de fleste burde ha fått med seg.

Nå har de fått velsignelsen til å fortsette å gjøre en dårlig jobb.

Skal vi bare akseptere det?

Når skal du selv ta ansvar, Jon-Ivar Nygård?

I hele år har jeg forsøkt å få til et møte med deg, siden du er samferdselsminister. Jeg har ønsket å møte deg for å diskutere konsekvensene av Ring 1-prosjektet du har bestilt. Det vil du ikke. Det som er trist er at du også får servert faktafeil fra de som skal hjelpe deg, som du bringer videre som sannhet.

Dette blir byggeplass i tre år fra neste sommer. Ingen busser eller biler skal få kjøre her, da Hammersborgtunnelen skal stenges i minst tre år for å senke den noen meter. Bakgrunnen er sikkerhetskravene ved byggingen av det nye Regjeringskvartalet.

Du skriver at vegvesenet har planer og at det er avtalt en rekke møter med nabolaget. Begge deler er fullstendig feil. Hvis det var avtalt en rekke møter hadde vi vel kanskje visst om det? Hadde det vært noen planer hadde vi vel heller ikke reagert?

Høsten 2022 vedtok Stortinget å sette i gang med planleggingen av tunnelprosjektet og stengingen av Ring 1, da statsbudsjettet for 2023 ble presentert og vedtatt. Samtidig hadde vegvesenet allerede ett år tidligere skissert planene for å stenge av hele Pilestredet til riggområde, og ha en gang- og sykkelbro over det hele. Den skulle starte oppe ved St. Olavs plass og ende opp rett foran inngangspartiet til Tronsmo i Universitetsgata.

I hele perioden siden den gang har vi kommet med forslag, løsninger og innspill til Statens vegvesen og deres folk. Vi har arrangert frokostmøter, folkemøter og tilbudt oss å bidra. Vi har ment, og mener fortsatt, at kun gjennom et tett samarbeid helt fra starten av kunne vi bidratt positivt både økonomisk, klimamessig og sosialt til et godt veiprosjekt. Med andre ord kunne det gjennom et tidlig samspill og samarbeid ført til reelle løsninger i tråd med bærekraftsmålene. Dette har ikke vært ønsket fra vegvesenet.

For en uke siden stilte Guri Melby (V) et skriftlig spørsmål til deg, der hun blant annet etterlyste svar på hvorfor det ikke var tettere dialog med nabolaget og næringslivet. I går kom svaret, men det er jo bare svada. Og det avsluttes slik:

Statens vegvesen er opptatt av å gjennomføre prosjektet på en mest mulig skånsom måte for innbyggerne og de næringsdrivende i området innenfor de rammer og forutsetninger som er lagt til grunn for prosjektet.

For det første viser du til vegvesenets planer. Problemet er at vegvesenet ikke har noen planer. Det var derfor også Ruter i sommer gikk hardt ut med sin kritikk. Det er også derfor Oslo kommune selv har måttet starte egen planlegging, som de også presenterte for deg i går. Det har jo til og med vært skrevet rapporter som viser til mangelfull planlegging. Vegvesenets folk har også bekreftet både skriftlig og muntlig til oss at det har ingen hensikt med flere møter med oss ennå, fordi de ikke har noe mer å komme med. Altså: De har ingen planer.

For det andre viser du til at det er planlagt en rekke møter i høst. Det er også feil. Det er ingen møter planlagt. Vi har etterlyst en god møteplan, og foreslo i et møte i juni å lage denne planen. Vi har også purret og etterlyst dette etterpå, men ikke fått svar. For noen dager siden inviterte vi derfor vegvesenet til å komme på et folkemøte hos oss mandag 30. oktober. I går svarte de at de heller ville prioritere sitt eget folkemøte 1. november. Men, de forteller ikke hvor det skal være eller hvilket tidspunkt. Ingen på Tullin har hørt noe om dette møtet.

Jon-Ivar, du har avslått å møte oss to ganger tidligere i år. Ditt departement har ennå ikke svart på vårt siste brev, fra 1. august, der vi nok en gang ber om å få møte deg. Departementet vil ikke, og dine rådgivere vil heller ikke.

Når denne tunnelen kommer til å koste nærmere 6 milliarder skattekroner å senke, med de enorme konsekvensene det får for trafikken i Oslo, nabolaget lokalt, hele Oslo, og alle de som har investert og satset på å skape det fantastiske bylivet som akkurat nå blomstrer på Tullin: Hadde det ikke vært lurt å prioritere å lytte til innspill og råd?

Er du da trygg på at det er riktig å tvinge gjennom dette veiprosjektet?

Ansvaret for Ring 1 er ditt. Det kan du ikke løpe fra.

Kommentaren er i dag også publisert hos Vårt Oslo

Yes! Dette er Oslo!

Nye smug, plasser, bakgårder og flotte bygg og byrom har blomstret frem i Oslo de siste årene. Sammen med de gamle smugene, plassene, bakgårdene og flotte byggene og byrommene har de nye bidratt til å skape en by stadig flere er stolte av.

Slik så en ny bakgård på Tullin ut, i dag tidlig. Spaces Tullinløkka hadde invitert Morning Beat tilbake.

Faktisk er det knapt noen byer i verden der befolkningen er mer stolt av byen sin enn i Oslo. Nylig gjennomførte Norstat en undersøkelse på oppdrag fra Visit Oslo som viser at 73% av alle i Oslo sier de er stolte av byen sin og gjerne vil vise den fram til turistene. Oslofolk er også rause. Nesten like mange sier de ønsker å gi tips og råd til de som besøker byen vår. Dette er unike tall, og høyere enn andre byer.

Mange av oss kan noen ganger få inntrykk av det motsatte, når debattanter og aksjonister skriver om hvor grusom utviklingen i Oslo er. Bilder og tekster legges frem bevisst for å få hylekoret med på klagesangen. De andre, som det heldigvis er flest av i byen, melder seg ut av debattene. De orker ikke den negative nedsnakkingen av byen sin, rett og slett.

Selvsagt er ikke Oslo perfekt. Det finnes ingen perfekt by. Men, jeg tror de fleste i Oslo nok vil mene at Oslo i 2023 på de fleste områder er mye, mye bedre enn Oslo for 100 år siden. Det er ikke uten grunn at Oslo topper internasjonale reiselivsmediers liste over byer å besøke. Slik som Conde Nast Travellers «Hot Spots» som ble presentert for noen uker siden. Oslo topper denne listen, foran New York. Det nye Nasjonalmuseet og nyåpnede Sommerro hotell ble fremhevet spesielt.

Oslo er også mye, mye bedre enn for 50 år siden. De store og brede historiske gatene i sentrum, med aner tilbake til 1624, var den gang gjort om til gater for bilene. Hele Bjørvika var den gang en trafikkmaskin. Nå er det blitt en helt ny og åpen bydel, der alle får tilgangen til fjorden. Mennesker valfarter dit fra hele verden.

Ingen andre byer kan vise til at nærmest en hel havn er åpnet opp for mennesker, og blitt til en eneste lang havnepromenade, slik vi har i Oslo. Fjordbyen Oslo gjør at tusenvis drar ut til Sørenga for å bade, eller besøker de mange badstuflåtene som ligger ankret opp langs kaikanten. Ved Stasjonsalmenningen skulle vi selvsagt ønsket at vannet snart kom på, og håper Bymiljøetaten snart skrur på krana. Samtidig har vi Vannkunsten rett ved siden av, der kanalene snirkler seg gjennom byggene og gir besøkende en opplevelse av noe helt spesielt.

I sitt innlegg «Jøss, er dette Oslo?» i Avisa Oslo nylig viste Saher Sourouri til både Citypassasjoen og Sehesteds plass. Jeg er enig. De er flotte. Hadde han gått hundre meter derfra hadde han også kommet til bakgården på Tullinkvartalet. Dette prisvinnende byrommet er nytt, og unikt. Her erlysene i bakken i disse dager skrudd på i regnbuens farger. Becco og Kafeteria August har blitt attraksjoner for hele Oslo. Hele bakgården er en kombinasjon av gammelt og nytt, som en oase. Og i dag tidlig danset hundrevis av mennesker til Morning Beat.

Designprosjektet DELTA, utviklet av Void på oppdrag av Entra, lyser nå i juni i alle regnbuens farger. Det er verd et besøk i seg selv.

Rundt om i Oslo finner vi bygg og byrom, nye og gamle, gode og dårlige. De dårlige har det til felles at de ikke er planlagt for menneskene som bor og jobber i byggene. Vi har i alle år bygget dårlige bygg. Men, vi har i mange år også bygget gode bygg og planlagt gode byrom. De gode byrommene er de som setter menneskelige behov først, som gjør at du og jeg har lyst til å gå dit, være der, oppholde oss og være der enten alene eller sammen med andre.

De gode byrommene og bydelene skapes ikke gjennom å kreve mer tradisjonell arkitektur, men gjennom å kreve arkitektur som spiller på menneskers premisser. Byliv skjer når mennesker får lyst til å gå til et sted. At det er vakkert kan være ett element, men er sjelden nok alene.

Det er symbiosen gjennom mennesker som driver stedene, som jobber og bor i bygningene, og som har ting lagt til rette for at de kan leve sine liv og blomstre der de er.  

Neste år er det 400 år siden hele Oslo brant til grunnen, og den nye byen ble påbegynt oppbygget bak Akershus festning. Neste år er det også 100 år siden Stortinget vedtok at Norges hovedstad igjen skulle få tilbake sitt historiske navn, som retningsgivende for en ny identitet og nasjonal stolthet.

La oss bruke tiden nå, og jubileumsåret neste år, til å fremsnakke Oslo, til å påvirke til hvordan byen kan bli enda bedre, og til at vi kan feire at enda flere blir stoltere av byen sin.

“Hver eneste dag er en Oslodag, for alle som elsker vår by” sang Jens Book-Jenssen i sangen som ble gitt ut til Oslodagen i 1936. Den gjelder fortsatt. Vi har i skrivende stund 783 sanger om Oslo, på “List of songs about Oslo”. Det er Oslokjærlighet i praksis.

Teksten ble 2. juli publisert hos Avisa Oslo, i en noe justert versjon.