Oslo er ikke fattig. Likevel har vi offentlig fattigdom.

“Oslo er knapt til å kjenne igjen. Nå er det på tide å ta en fot i bakken og tenke nytt om det hele:” starter mitt innlegg i Avisa Oslo.

Du kan lese hele innlegget her, eventuelt i Avisa Oslo her.

De siste par tiårene har byen gjennomgått en enorm forandring. Trafikkmaskinene er fjernet, fjordbyen har gitt oss tilgang til vannet slik andre byer nå misunner oss og hele verden har fått øynene opp for lille, store Oslo.

Folk valfarter hit for å oppleve energien og det rike kulturlivet. Det er ikke bare internasjonal turisme som vokser. Hele Norge besøker Oslo. Nordmenn er stolte av hovedstaden sin.

27. september er det 400 år siden Christian IV kom til gamle Oslo, etter brannen som la byen øde i 1624. Han la den nye byen bak Akershus festning, og kalte den opp etter seg selv.

Denne stoltheten skulle jeg ønsket i større grad preget hvordan statlige, kommunale og private virksomheter jobber sammen om byen. I årene som kommer er det tre ting vi må ha mer av: Samspill, samhandling og samarbeid.

Vi har vært heldige i Norge. Som nasjon har vi ikke gjeld, men en enorm formue. Vi har kunnet investere i en velferdsstat som er unik. Men har vi investert for mye? Vi har laget så mange systemer og strukturer at vi har gått oss blinde på hva de skal hjelpe oss med: skape et bedre samfunn for alle som bor her. Nå er det på tide å ta en fot i bakken og tenke nytt om det hele.

Norge har et statsbudsjett 500 milliarder kroner høyere enn i Sverige, med halvparten så mange innbyggere. OECD har i mange år advart oss mot en alt for høy andel offentlig sysselsetting. Norge topper listen av OECD-land, med 32 prosent ansatt i offentlig sektor. Oslo kommune er landets største arbeidsgiver, med 55 000 ansatte.

Da må det være lov å stille spørsmål ved hvorfor kommunale plener ikke klippes, søppel i gatene ikke plukkes, bygninger står tomme og forlatte og Norges viktigste demokratiske torg, Youngstorget, ikke får litt mer kjærlighet enn det gjør.

Verken Norge som nasjon eller Oslo som by er fattig. Likevel har vi offentlig fattigdom.

Velferdsstaten er et gode, for oss alle. Vi skal verne om den, men samtidig kunne stille spørsmål om hvordan vi har skapt den, forvalter den, eller evner å forbedre den.

Oslo kommune har sendt ut et høringsnotat for Kommuneplanens Samfunnsdel, med høringsfrist 28. oktober. Den er viktig. Den identifiserer en rekke utfordringer og samfunnsfloker vi må løse i byen vår. Det handler om blant annet boligmangel, utenforskap, klimautfordringer, økende andel eldre, økende utrygghet og økende forskjeller. Jeg er overbevist om at disse kan løses, på tross av presset kommuneøkonomi i årene som kommer. Men, det krever nytenkning.

Samfunnsflokene kan løses gjennom økt organisert samarbeid mellom offentlig og privat sektor. Begge sider må anerkjenne hverandres oppgave, roller og begrensninger. Da må partene møtes og prate sammen. Stramme offentlige budsjetter betyr ikke at ikke løsninger kan finnes. Det krever derimot et helt nytt tenkesett. Det krever samspill.

Kommuneplanens Samfunnsdel gir oss alle en mulighet til å påvirke byens fremtid. Benytt denne muligheten. Kom med innspill og løsningsforslag, til hvordan vi kan gjøre Oslo til et forebilde også i årene som kommer.

Jeg er stolt av Oslo i 2024. Vi har mye å feire. La oss jobbe mer sammen, slik at vi kan feire Oslo med stolthet også ved neste jubileum.

Kronikken ble først publisert her i Avisa Oslo.

Neste år løper vi på en søndag, vær så snill?

Sist torsdag fikk jeg en fortvilt telefon, fra en butikkeier i Oslo sentrum. Han var fortvilet over løpsplanene for årets Oslo Maraton. Etter at jeg selv ikke fikk kommet meg til sentrum med familien den lørdagen måtte jeg skrive et innlegg i Vårt Oslo, som du også kan lese under.

Foto: Miguel Amutio / Unsplash

Nok en gang stenger vi av Oslo sentrum på en lørdag, for ett av årets mange løp. Det var Oslo Maraton igjen, og Øystein Sundes sang fra 1994 var like aktuell:

«Og her i sentrum er det
Ingenting som virker eller går
Ikke buss og ikke trikk
Her er det idretten som rår
Det æk'ke en gate du kan krysse
Uten fare for ditt liv
Og ambulansen få'kke hentet deg
før du er kald og stiv»

For all del, det er fantastisk at SK Vidar får et solid bidrag til klubbkassa. Det er de som eier Oslo maraton, og overskuddet i fjor var på 6,5 millioner kroner. Det er flott. Oslo maraton har også sagt at det er viktig for dem å ha løpet på en lørdag, på grunn av sponsorinntektene. Selvsagt, sponsorene syns jo mest når de får vise seg frem i en by der det myldrer av mennesker.

Men, hvem sørger for at det myldrer i Oslo sentrum på en lørdag? Jo, det er de 1000 butikkene og serveringsstedene som har sin virksomhet der. 

Selvsagt syns sikkert mange av serveringsstedene at det er fint på lørdag kveld å få litt ekstra folk, men de har allerede mye besøk på lørdagene. For butikkene er lørdag den viktigste handledagen i uka. Men, denne lørdagen har Oslo maraton med Oslo kommunes velsignelse lagt ei løype som gjør det ekstra vanskelig for dem. Ikke nok med det; arbeidet med å rigge opp starter to dager tidligere og skaper problemer for mange allerede fra torsdagen.

Hvis løpet hadde vært på en søndag kunne hotellene fått en dag ekstra belegg, serveringsstedene litt ekstra besøk på en ellers litt stille dag, og butikkene hadde sluppet å miste omsetning. Kanskje om vi tillot søndagsåpne butikker i sentrum kunne det vært en mulighet. For veldig mange bransjer har jo mandagen blitt hviledagen.

Så er spørsmålet: Hvem tjener på at det løpes på en lørdag, og hvem taper på det? Har Oslo kommune laget det regnskapet? Hvilke vurderinger er gjort, for endringer i løpet og hensynet til sentrumshandelen?

Gitt at det er sentrumshandelen som er grunnlaget for bylivet i Oslo (som Oslo Maraton selger videre verdien av), hva får sentrumshandelen igjen for løpet, bortsett fra tapt omsetning? Er det fair?

For mange år siden tok jeg initiativ til å møte ledelsen ved Oslo maraton. Jeg ledet Paleetpå Karl Johan, som tapte i omsetning på søndagsløpene. Vi kjøpte derfor bannere for Oslo maraton langs Karl Johan ett år, i et forsøk på snu problemene til noe positivt. I en evaluering i etterkant innrømmet den daværende ledelsen i Oslo maraton at de skulle vurdere å flytte løpet til søndag. Det skjedde ikke.

Denne lørdagen var det bare sykkel, T-banen, tog eller apostlenes hester som var fremkomstmiddel for de som ville til sentrum. Det betød at veldig mange valgte å ikke besøke Oslo sentrum. Gallerier som la sin vernissasje til denne lørdagen, eller Matstreif som inviterte stort til marked på Youngstorget, fikk færre besøkere. 

Jeg skal vedde på at kjøpesentrene utenfor Oslo sentrum hadde veldig gode besøkstall. Er det fair?

Jeg vet ikke hva Oslo maraton betalte Oslo kommune for å få stenge av Oslo sentrum, men jeg foreslår at det beløpet – og alle andre leiesummer Oslo kommune får inn for store arrangementer i Oslo sentrum – i sin helhet settes av til å etablere en funksjon for å koordinere Oslo sentrum mellom næringslivet og kommunen. 

Oslo sentrum er som kjent «bydel null», den eneste bydelen uten egen administrasjon. Oslo sentrum er den eneste byen i Norge uten en sentrumsorganisering. Lørdagens løp viste til fulle at sterkere koordinering behøves. 

Og allerede nå ber jeg Oslo maraton om å sette løpsdagen i 2025 til søndag 20. september.

Smørblid bylivsentusiast lager fest på Oslodagen

Jeg kan vel ikke legge skjul på at jeg har blitt ekstremt glad i denne byen. Men, å skulle lage festforestilling i Oslo Konserthus på Oslodagen var ikke helt det jeg trodde jeg skulle gjøre. Nå skjer det om to uker.

Smørblid Osloentusiast i fri positur som konferansier under Oslo Synger i fjor. Foto: Torleif Kvinnesland

Onsdag 15. mai presenterer Sangselskabet Guldbergs Akademiske Kor “Oslo Synger”, en festforestilling der Oslo hylles gjennom sine mange fantastiske sanger. Som prosjektleder for konserten føler jeg selvsagt et stort ansvar, for at dette blir en suksess. Tross alt, jeg har fått 60 andre mannssangere, et styre og en dirigent i Guldbergs til å engasjere seg i tidenes største produksjon hittil. i korets 108 år gamle historie. Jeg føler på et ansvar, for at de etterpå skal sitte igjen med en opplevelse av at dette var gøy. Pluss at koret ikke går med et tap!

På Oslodagen 15. mai 2023 testet vi “Oslo Synger” for første gang, gjennom en svært vellykket konsert på Sentralen. Konserten ble utsolgt på fire dager, så da vi oppsummerte sa alle “I jubileumsåret 2024 må vi til Oslo Konserthus”. Som sagt, så gjort. Og om 14 dager skjer det.

Å skulle gjennomføre en festforestilling i Oslos storstue, Oslo Konserthus, forplikter. Så vi gikk i gang med å planlegge, allerede før sommeren i fjor. Vi søkte tilskudd fra Oslo kommune, og fikk gode tilbakemeldinger. Dog; budsjettene for 2024 var ikke klare, så vi måtte vente litt. Vi søkte også Sparebankstiftelsen DNB om støtte, fordi vi ønsket å satse på å lage nye løsninger der unge i de ulike bydelene kunne inkluderes i forestillingen, der vi også virkelige kunne oppfylle drømmen om å vise mangfoldet i Oslos sang- og musikkliv. Drømmen var at “Oslo Synger” skulle være en spore til noe mer. Kanskje vi kunne få til et felles krafttak, der hele Oslo skulle begynne å ta del i drømmen om å synge. Og, selvsagt synge Oslosanger!

Dessverre fikk vi avslag fra Sparebankstiftselen DNB. Slikt er synd, men forståelig i prioriteringene de må gjøre. De gjør en fantastisk jobb for veldig mange! Vi fikk også mindre tilskudd fra Oslo kommune en vi søkte om, men er svært takknemlige for de 150 000 vi fikk. Vi er også veldig takknemlige for støtten fra både GAST og fra OBOS.

Så er det det kunstneriske, da. Med Guldbergs dirigent Sigurd Engesnes helt med, og med styrets fulle backing, gikk vi i gang med å planlegge. Og vi har fått alle fire korene fra Det Norske Jentekor, Linnea Dale, Jonas Alaska, Ehi, Henriette Steenstrup, Vålerenga Mannskor, Oslotalen til Erling Fossen, og et fantastisk band (bestående av Lars Andreas Aspesæter, Jens Fossum, Hermund Nygård og Markus Lillehaug Johnsen) til å backe oss.

Vi har et fantastisk program. Det blir solosang, korsang og allsang. Det blir (selvsagt) hyllest til Lillebjørn. Det blir to akter. Og det blir nachspiel på Grand Café etterpå. Jeg er ikke i tvil om at dette blir en stor kveld. Og forhåpentligvis verdig Oslodagen i jubileumsåret 2024.

Så har Oslo kommune senere kommet til at de selv vil markere Oslodagen skikkelig. Det er flott. Erling Fossen og jeg har lenge etterlyst dette, blant annet i en kronikk i Aftenposten i fjor sommer. Nå skjer det, der det er avsatt tre millioner kroner til en folkefest på Christiania Torv. Det er flott. Likevel håper jeg jo at så mange som mulig kommer til Konserthuset. Det er der Oslotalen holdes. Jeg gleder meg, Erling Fossen!

Etterpå inviterer vi hele Oslo til nachspiel, på Grand Café. Der feirer vi Oslodagen videre, utover Oslokvelden og inn i Oslonatta.

16. mai feirer vi Løsarbeidernes Dag. Og så hviler vi ut 17. mai.

Om du ikke allerede har sikret deg billett til Oslo Synger håper jeg virkelig du gjør det. Det blir en strålende forestilling, og hvis du bidrar til å fylle hvert eneste sete med glad Oslostemning kommer det til å bli gull for alle. Tusen takk!

Hilsen en smørblid Osloentusiast.

Betyr det noe at vi har over 1500 sanger om Oslo?

I skrivende stund er det 1522 sanger om Oslo, på Wikipedia-listen “Liste over Oslosanger”. 1522! Sangen som ble nummer 1500 er “Bakerst på bussen” fra 2022, med Tommy Tee, Lars Vaular og Jonas Benyoub. Den, og nesten alle de andre 1521 Oslosangene har sin historie som hyller Oslo.

Tommy Tee. Foto: Skjermdump

Oslo er den nye, unge, lille storbyen hele verden ser til. Ja, faktisk. Turistene strømmer til Oslo. Hele verden ser til Oslo. Denne lille hovedstaden langt nord i Europa har blitt en destinasjon.

Til grunn for dette ligger den forvandlingen Oslo har vært gjennom omtrent siden årtusenskiftet, den gang vi sist feiret Oslos jubileum. I 1999 vedtok vi å legge den nye operaen til Bjørvika, og i 2000 ble Fjordbyvedtaket fattet. Fra å være en by der bilene har fått lov til å diktere oss har vi nå alle fått tilgang til fjorden. Ingen savner lenger trafikkmaskinen i Bjørvika. Nå kommer folk for å gå på taket på den nye operaen, se og prøve badstulivet, eller kanalene i Vannkunsten. Nasjonalmuseet ble nylig utropt til Skandinavias mest besøkte kulturbygg. Oslo har blitt en kulturby med internasjonalt ry.

Kulturen er ikke bare representert gjennom de store institusjonene og i arkitekturen. Omtrent samtidig med de nye store grepene for Oslos fjordby ble også rapmusikken og hiphop-kulturen stueren i Oslo. Tommy Tee var en frontfigur for dette gjennom 90-tallet. For ti år siden ga han også ut “Nilsen”, sammen med Don Martin, og den er kanskje en av de sterkeste hyllestene til Oslo på Wikipedialisten “Liste over Oslosanger”.

Da jeg startet å samle på Oslosanger i februar 2017 var det ikke i min villeste fantasi at listen skulle passere 1500 sanger. Det som er gøy å se er at mange av de siste sangene som har kommet inn på lista er fra de siste årene, fra unge, nye musikere. Det er alt fra Karpe til Bernhoft, Hkeem, Kaja Gunnufsen, Ezzari, Undergrunn, Arif, Cezinando og mange andre.

Det er stas at det er “Bakerst på bussen” som fikk æren av å runde 1500. Tommy Tee er sentral for mye av den nyere musikken, det nye Oslo. Lars Vaular, fordi hele Norge elsker Oslo - også Bergensere! Og Jonas Benyoub representerer det unge, nye Oslo. Oslo må se fremover. Oslo er den mangfoldige, spennende, annerledes, unike, pulserende, unge, nye byen. Slik musikken er.

Oslo utvikler seg videre. Fjorbyen skal fortsette. Som for eksempel på Filipstad. Det synger faktisk Lars Vaular om i “Bakerst på bussen”:

Color Line legger fra Filipstad, det er flere fisk i havet, ta og kjøp et garn.

Om én måned i dag er det Oslodagen. 15. mai inviterer mitt kor, Guldbergs Akademiske Kor, til festforestilling i Oslo Konserthus. “Oslo Synger” blir en festforestilling, en hyllest til Oslo. Det Norske Jentekor, Ehi, Vålerenga Mannskor, Linnea Dale, Jonas Alaska og Henriette Steenstrup kommer. Og det blir Oslotale av Erling Fossen. Dette blir også en hyllest til det nye Oslo, og jeg håper å se mange der. Det er allerede solgt nesten 1000 billetter, men plass til nesten like mange som vi har Oslosanger.

Vi sees på Oslodagen, men som Jens Book-Jensen synger: “Hver eneste dag er en Oslodag!”

Licensed to not give a damn...

Det er i praksis hva samferdselsministeren har gitt I mandat til Statens vegvesen, om Ring 1. Dette er konsekvensen etter et møte han hadde med Oslos politiske ledelse tirsdag 28. november. Han sa det ikke er noen penger til Oslo, og at Oslo må fikse sine egne saker. Selv om det er han som lager problemene og kostnadene.

Statens vegvesen har foreslått en gangbru over Pilestredet. Vi har kun sett skissen fra Utleiepartner, presentert i oktober. Etter det ba vi Mad arkitekter om å visualisere hvordan denne brua vil se ut i praksis. Den vil lage en sperring. Illustrasjon: Mad Arkitekter

Han sa også at han ville se på andre løsninger for beredskapsvei enn å bruke Rådhusplassen i tre år. Men så, etter møtet, gikk han tilbake på det. Det var vel fordi han fikk kjeft av folka i departementet, som heller ikke bryr seg om Oslo.

Statens vegvesen kan nå sementere sin posisjon som en etat utelukkende opptatt av bilen. Alle tidligere forsøk på å vise at de bryr seg om bærekraft, byliv og mye trafikanter kaster de på båten. Etaten, som skal ha en rolle som hele Norges veietat, viser samtidig sin totale mangel på respekt og forståelse for Norges største by og hovedstad: Oslo.

Det gjør etaten gjennom å ikke følge opp, på ikke å svare nabolag og næringsliv, ved å trenere, ved å ikke skrive referater, og konsekvent motarbeide ethvert løsningsforslag til et bedre prosjekt for nabolaget og byen. All dialog fra denne etaten handler om etatens prosjekt, og den bestillingen departementet har gitt veivesenet.

I den bestillingen står det ikke ett eneste sted noe om at veivesenet skal ta hensyn til byliv, til mennesker som bor og jobber i den. Det er ingen insentiver til statlig ansatte etatsfolk om å forsøke å løse prosjektet bedre. Vi som jobber i og for næringslivet har påpekt mange forhold og kommet med flere løsningsforslag, som hadde gjort prosjektet bedre. Vi har til og med foreslått løsninger som ikke hadde behøvd å koste staten særlig mye mer. Men, etaten nekter å se på dem. Fordi det krever at de må ta hensyn til andre enn prosjektet sitt. Og det ligger ikke i bestillingen. Og da gidder de ikke.

De kan bare svare, om de svarer, «vi gambler ikke med folks sikkerhet». Med det standardsvaret mener de at de har ryggen fri. Problemet er bare at det finnes bedre løsninger for byen, som også tar vare på folks sikkerhet. Andre løsninger, som de nekter å se på, tar vare på sikkerhet også for de som er på utsiden av prosjektet. Vi gambler heller ikke med folks sikkerhet.

Samferdselsministeren bryr seg ikke. Han kjenner ikke prosjektet han er ansvarlig for, som hans departementsfolk har bestilt. Og når han først blir konfrontert med et dårlig prosjekt er han nødt til å gjøre som departementsfolka sier. Ellers får han trøbbel.

Han kan jo ikke vise omverdenen at folka hans i departementet heller ikke bryr seg om byliv og folk. Da kunne det jo fremstå som om han ikke hadde styringsevne, at han ikke er en ansvarlig statsråd.

Så derfor må han si til Oslos politikere at «Beklager, men det blir slik det er bestemt». Da sier han samtidig til den statlige veietaten og deres utbyggingsingeniører «Bare fortsett som dere jobber. Gi fullstendig blaffen, slik dere allerede har gjort. Jeg kommer ikke til å bry meg.» Og da blir det akkurat slik.

Statens veivesen tar nå ingen initiativ lokalt, for dialog, prosess og for å forsøke å gjøre prosjektet bedre. Og i det samarbeidsforumet som nå skal etableres mellom veivesenet og Oslo kommune står det at partene skal skrive referater, som begge parter skal godkjenne. Er dette et godt utgangspunkt for samarbeid? Hva mener dere å oppnå med å etablere et samarbeidsforum, etter to års mangelfull planlegging og bare noen måneder før Ring 1 skal stenges i tre år? Hva har dette samarbeidsforumet som mandat?

Veivesenet har hatt lang på seg til å planlegge. Det har de gjort ekstremt dårlig, som de fleste burde ha fått med seg.

Nå har de fått velsignelsen til å fortsette å gjøre en dårlig jobb.

Skal vi bare akseptere det?