Tinglysning av rettigheter kan sikre bedre by- og stedsutvikling

Hva er det egentlig som skaper byliv og gode byområder? Svaret er sjelden bare arkitektur, investeringsvilje eller reguleringsplaner. Byliv oppstår når mennesker – beboere, næringsliv, kulturaktører og gårdeiere – faktisk tar del i utviklingen og forvaltningen av stedet over tid.

Lørdag 13. september 2025 ble det arrangert Tullinfest, med konserter, japansk gatefest og mer. Finansieringen kom gjennom bylivsstilskudd fra Oslo kommune, på bakgrunn av innsatsen fra Tullinsamarbeidet. Foto: Torleif Kvinnesland

Av Gro Sandkjær Hanssen og Øystein Aurlien

Utfordringen i norsk by- og stedsutvikling er at denne deltakelsen ofte er frivillig og prosjektbasert. Det gjør utviklingen sårbar. Når engasjementet dabber av, eller eiendommen skifter eier, forsvinner ofte strukturene og kraften som skulle sikre byliv. Kanskje er tiden moden for å stille et mer grunnleggende spørsmål: Hvordan kan vi bruke jussen til å sikre byliv?

Fra gode intensjoner til varige rettigheter

Internasjonalt har ulike former for Business Improvement Districts (BID) vist hvordan forpliktende samarbeid kan styrke og aktivisere byområder. I Norge har vi ikke lovgrunnlag for å pålegge avgifter eller medlemskap på samme måte, men vi står ikke helt uten virkemidler.

Et undervurdert, men kraftfullt grep er tinglysning av rettigheter og plikter knyttet til eiendom. Tinglysning handler ikke om organisasjonsform eller tvang til engasjement, men om å sikre fellesgoder over tid – på samme måte som vi tinglyser veirett, fellesarealer eller teknisk infrastruktur. Vi mener tiden er moden for å spørre: hvilke rettigheter og plikter kan – innenfor dagens lovverk - følge eiendommen for at stedet skal gi noe tilbake til sine omgivelser og bidra til varig byliv?

BID Light – eller kanskje CID Light?

I norske byområder ser vi nå fremveksten av det som ofte kalles «BID Light»: frivillige stedsorganisasjoner der gårdeiere og næringsliv samarbeider om identitet, aktiviteter og byrom. Erfaringene er gode, men modellene er sårbare. Pandemien viste hvor raskt slike strukturer kan falle sammen.

Samtidig er det åpenbart at byliv og gode steder ikke bare er et næringsprosjekt. Beboere, nabolag og sivilsamfunn må ha en reell plass. Derfor er det mer presist å snakke om CID Light – Community Improvement District – der lokalsamfunnet er en likeverdig part.

Her kommer tinglysning inn som et mulig bindeledd mellom eiendom, økonomi og demokrati.

Hva kan faktisk tinglyses?

 Norsk rett gir i dag ikke grunnlag for å tinglyse tvungent medlemskap i en privat forening. Det betyr likevel ikke at vi mangler juridiske virkemidler for å sikre varige samarbeid om by- og stedsutvikling.

Det er fullt mulig å tinglyse:

• en varig plikt for eiendommer til å bidra økonomisk til drift og utvikling av felles byrom og møteplasser

• en rett for eiere og brukere til deltakelse og representasjon i den lokale stedsorganiseringen

• bruksrett til møte- og fellesskapslokaler som sikrer fysiske arenaer for nærmiljøet og innbyggere.

• vern mot privatisering av arealer som er ment å fungere som fellesgoder

Det bærende juridiske prinsippet er enkelt:

Alle må bidra – og alle som bidrar, har rett til deltakelse.

Dette er ikke medlemsplikt, men en eiendomsrettslig forpliktelse som følger eiendommen og overlever eierskifter.

Stedsborgerskap – en ny ramme for nærdemokrati

For å lykkes må disse juridiske grepene kobles til en tydelig demokratisk idé. Her kan begrepet stedsborgerskap være nyttig: retten til å delta i utviklingen av nærmiljøet man bor i, arbeider i eller bruker – uavhengig av formelt eierskap.

Tinglyste rettigheter kan gi stedsborgerskapet en materiell forankring. En slik form for nærdemokratisk innovasjon er ikke en erstatning for kommunalt demokrati, men et supplement som kan mobilisere og engasjere innbyggerne i byen sin; en lokal infrastruktur for medvirkning, samskaping og ansvar i sine nære omgivelser.

En Oslo-modell?

Oslo har allerede mange av forutsetningene på plass: ressurssterke folk, sterke nabolag, aktive bydeler og politisk vilje til å styrke lokaldemokratiet. En «Oslo-modell» for stedsorganisering kan bygges stegvis gjennom piloter. Nærings- og kulturlivet og lokalsamfunnet må dele ansvaret for gjennomføringen. Og kommunen må rette sine virkemidler og rammer slik at alle blir med. Hva om eiendomsaktørene går foran for å få til en slik samfunnsinnovasjon? Økt byliv og engasjement vil gavne både private og offentlige aktører!

Når vi alle – både offentlige og private aktører - er opptatt av å skape varige verdier – er det viktig å se at det er kombinasjonen av fysisk struktur og sosial aktivitet som til sammen utgjør byens kvaliteter! Mens vi har klare rammer og strukturer for hvordan de fysiske omgivelsene skal utvikles, må vi nå legge bedre rammer for hvordan bylivet og den sosiale aktiviteten skal forvaltes!

Når teknologien truer ytringsfriheten

Debatten om NTB, Copyright Agent og påståtte brudd på opphavsrett og Åndsverksloven fortsetter. Etter innrømmelser fra NTB den siste tiden mener jeg at min sak står sterkere. Her er hvorfor jeg mener det.

Til venstre er slik publiseringen først sto i Avisa Oslo. I midten er min publisering her, som Copyright Agent krevde meg 7.045 kroner for. Til høyre en lenkedeling NTB mener er tillatt. For ordens skyld er NTB-bildet her et AI-generert Oslobilde.

De siste ukene har det pågått en økende debatt i norske medier om opphavsrett, deling og ytringsfrihet i den digitale offentligheten. I bransjemedier som M24 og Journalisten, og i redaktørstyrte aviser som Stavanger Aftenblad, har praksisen til NTB og deres samarbeidspartner Copyright Agent blitt diskutert kritisk. Felles for mange av sakene er at skribenter, samfunnsdebattanter, politikere og andre møtes med økonomiske krav for måten de deler og dokumenterer egne ytringer på.

Midt i denne debatten har NTB samtidig uttalt offentlig at såkalt embedding eller lenkedeling – innbygging av artikler og bilder – er tillatt. Det gjør spørsmålet desto mer presserende:

Hvordan kan full visning av innhold via innbygging være akseptabelt, mens deling av et skjermbilde av det samme innholdet behandles som et rettighetsbrudd – også når skjermbildet er tydelig kreditert og lenket tilbake til originalen?

Forskjellen ligger ikke i publikumseffekt, intensjon eller kommersiell utnyttelse. Den ligger i teknologisk implementasjon. Ved innbygging hentes innholdet direkte fra originalkildens server og regnes juridisk som den samme tilgjengeliggjøringen. Et skjermbilde, derimot, anses som en ny kopi – en ny eksemplarfremstilling – selv når det brukes for å dokumentere, sitere eller vise kontekst i en pågående samfunnsdebatt.

Resultatet er et juridisk paradoks:

Full visning av et bilde via innbygging anses tillatt, mens et dokumenterende skjermbilde – tydelig kreditert og lenket tilbake til originalen – behandles som et rettighetsbrudd. Forskjellen beror ikke på publikumseffekt, men på teknologisk implementasjon. Dette reiser prinsipielle spørsmål om forholdet mellom opphavsrett, teknologi og ytringsfrihet.

I praksis kan et skjermbilde med lenke gi mindre eksponering enn lenkedeling. Det kan ikke erstatte originalartikkelen, det leder leseren videre til kilden, og det omgår verken betalingsmurer eller tekniske sperrer. Likevel håndheves dette strengere enn innbygging, der hele bildet eller artikkelen faktisk vises direkte.

Dette er ikke bare en juridisk finesse. Det har reelle konsekvenser for hvem som tør delta i offentligheten. Når skribenter risikerer krav for å dokumentere egne innlegg, egne sitater eller egen deltakelse i samfunnsdebatten, øker terskelen for ytring – særlig utenfor de store redaksjonene.

Derfor er det viktig når redaktører også tar ordet. Jeg er takknemlig for støtten fra debattredaktøren i Avisa Oslo, Ahmed Fawad Ashrad, som nylig skrev til meg:

«Avisa Oslo synes ikke skribenter som sprer egne innlegg fra en avis, skal få sånne krav.»

Han skrev videre;

«Jeg mener det kveler samfunnsdebatten å praktisere som NTB gjør.»

Disse uttalelsene er viktige – ikke bare fordi de uttrykker redaksjonell støtte til ytringsfriheten. Avisa Oslo er en del av Amedia, én av NTBs største eiere og kunder. Mediene står ikke på utsiden av dette systemet; de er en del av det. Medienes stemme er avgjørende når praksis utfordrer den åpne samfunnsdebatten de selv er avhengige av.

Opphavsretten er grunnleggende og nødvendig. Men den må praktiseres med forståelse for hvordan offentligheten fungerer i dag. Når to handlinger som for publikum fremstår nærmest identiske, behandles juridisk helt ulikt – og der den mest inngripende visningen er den som er tillatt – har vi et systemproblem, ikke et brukerproblem.

Spørsmålet er derfor ikke bare hva som er lov i snever forstand, men hva som er rimelig, proporsjonalt og forenlig med en levende offentlighet. Dersom opphavsretten håndheves slik at den rammer dokumentasjon, sitat og videreformidling av egen deltakelse i samfunnsdebatten, er det ikke bare teknologien som svikter. Da er det praksisen som må diskuteres – åpent, redaksjonelt og prinsipielt.

Så er det også komisk at det gjelder egne regler for NTB sine ansatte og rådgivere. Sist uke ble det dokumentert at både nyhetsredaktøren og Jon Wessel-Aas selv har delt en rekke skjermbilder. Det finnes mange gode norske uttrykk for slikt.

Siste, mai 2026: En aktør som også er i konflikt med NTB valgte å dekke kravet mot meg fra Copyright Agent. Jeg vil derfor ikke forfølge min sak rettslig.

Når sitatrett gjør det ulovlig å sitere trues ytringsfriheten

NTB hevder at skjermdump av en artikkel du selv har skrevet, er ulovlig. Samtidig sier de at man “bare kan lenke til artikkelen – også via embedding”. Men embedding viser det samme bildet NTB fakturerer for. Da er spørsmålet uunngåelig: Har vi fått et system der det ikke lenger er handlingen, men hvem som trykker på knappen, som avgjør om noe er lov?

Denne artikkelen henger sammen med en sak der jeg har blitt avkrevd 7045 kroner av NTB for brudd på opphavsretten. Jeg krever å få sitere meg selv.

I februar fikk jeg et krav fra NTB – via deres danske innkrevingspartner Copyright Agent – for påstått ulovlig bruk av et bilde Avisa Oslo valgte å illustrere mitt eget debattinnlegg med. I mitt tilfelle var bildebruken ikke markedsføring, ikke kommersiell, ikke løsrevet og ikke presentert som eget verk. Den var en del av en faksimile for å dokumentere ord jeg selv har skrevet. Debattinnlegget ble publisert 24. september 2024. Cirka 40% av faksimilen/skjermdumpen var et bilde av meg selv, tatt av meg selv.

Likevel ble jeg møtt med et betalingskrav på 7 045 kroner, for det beskårede bildet fra NTB.

Dette handler ikke om min sak. Det handler om hva slags offentlighet Norge ønsker seg. Hvis man risikerer faktura for å vise hvordan man faktisk er blitt sitert, hvem våger da å delta i samfunnsdebatten?

NTB argumenterer for at en skjermdump av en artikkel er det samme som å publisere et fotografi på nytt, og derfor krever lisens. Men deres egen nyhetsredaktør skriver parallelt at det er helt uproblematisk å dele artikler via embedding i sosiale medier.

Dette er et juridisk paradoks.

For når man deler en lenke på Facebook eller LinkedIn, skjer tre ting automatisk:

1. Toppbildet hentes fra artikkelen

2. Bildet vises sammen med overskrift og ingress

3. Visningen skjer i et helt annet grensesnitt enn der NTB har publisert verket

Denne visningen er ikke teknisk eller juridisk prinsipiell forskjellig fra det NTB fakturerer for. Begge tilfeller er tilgjengeliggjøring av et verk for et nytt publikum.

Forskjellen er bare at i det ene tilfellet tjener NTB ikke penger.

Sitatretten er ikke en fotnote. Den er demokratiets sikkerhetsventil

Åndsverkloven § 29 gir adgang til å sitere verk når det er nødvendig for kritikk, analyse og offentlig meningsutveksling. Hvis sitatretten ikke omfatter dokumentasjon av egne ytringer, har vi ikke lenger en sitatrett. Da har vi:

• en innlåst offentlighet

• en kommersialisert ytringsfrihet

• en debatt der den som har midler, vinner

Dette er ikke en hypotese. NTB har allerede sendt krav til privatpersoner, helsearbeidere, bloggere og frivillige aktører – ofte styrt automatisk fra utlandet.

Når rettshåndhevelse blir outsourcet til en algoritme med fakturamål, er vi ikke lenger i opphavsrettens verden. Vi er i inntektsoptimaliseringens verden.

Konsekvensen er større enn NTB

Hvis det etableres som norm at hver visning av et nyhetsbilde krever lisens, vil:

• politiske debatter kollapse

• lenking i sosiale medier bli en juridisk risikosport

• bare de rikeste aktørene ha råd til å delta i samtalen

Vi får et demokratisk skille: De som debatterer innenfor lisensregimet – og resten, som tier.

Dette må avklares av lovgiver, ikke av fakturabyråer

Vi trenger ikke mindre sitatrett. Vi trenger klarere grenser som:

1. skiller kommersiell gjenbruk fra dokumentasjon og meningsutveksling

2. beskytter pressens interesser uten å kriminalisere borgernes deltakelse

3. hindrer at opphavsrett brukes som kneblingsmekanisme

Det er på tide å erkjenne at dagens praksis ikke handler om verken pressefrihet eller opphavsrettens formål. Den handler om inntektsstrømmer.

Hvis NTB og deres partnere virkelig mener det er ulovlig å vise et bilde som tilfeldigvis følger med ens eget debattinnlegg, må de ha mot til å ta den prinsipielle konsekvensen:

Da er embedding også ulovlig. Da er lenking farlig. Da er den digitale offentligheten et minefelt.

Men hvis embedding er lov, er ikke jeg – og andre i samme situasjon – kriminelle.

Det er ikke sitatregelen som må endres. Det er praksisen til dem som påstår å forsvare den.

For hva er en offentlig samtale verdt hvis den må forhåndsgodkjennes av et fakturakontor?

Det er et tap for oss alle.

Under er forresten en embedding av Avisa Oslo sin posting hos Meta. Det har NTB sagt er helt OK. Hva syns du er forskjellen?

Dette har NTB sin nyhetsredaktør uttalt: “Lenking (også i form av embedding) til nettsider der bilder eller annet vernet stoff er lovlig publisert, kan på den annen side enhver gjøre fritt, og uavhengig av opphavsrett. Da har man jo verken kopiert en annens bilde eller lastet opp kopien på et annet sted enn der rettighetshaveren selv har tillatt publisering.”

Har du blitt noe klokere nå?

Ironien i dette er at både NTB sin nyhetsredaktør og juridiske rådgiver selv aktivt delt skjermdumper.

Jeg krever å få sitere meg selv!

I begynnelsen av februar tikket det inn en epost til meg, fra Copyright Agent A/S i Danmark. De oppga å representere NTB, og krevde 7045 kroner av meg for ulovlig bruk av et bilde. Det aksepterte jeg ikke.

Til venstre er debattinnlegget, slik det ble publisert 24. september 2024 i Avisa Oslo. Til høyre er slik jeg publiserte innlegget på egen side senere samme dag. Merk: Inntil saken er løst har jeg sladdet NTB-bildet i min egen publisering her. Bildet har null verdi for meg.

Det er aldri noe stas å få et pengekrav deisende i innboksen. 6. februar i år fikk jeg det, fra et selskap i Danmark, som hevdet å representere NTB. Copyright Agent A/S kalte de seg. De skrev en lang epost, som blant annet henviste til mulig brudd på opphavsretten. Eposten inneholdt mye, men blant annet med påstanden om at “uten gyldig lisens vil dere motta et krav på 7045 NOK for å dekke den urettmessige bruken av vår Partners arbeid”.

“Partner”, skrev de. Vel, jeg svarte kort tilbake at dette bildet var noe Avisa Oslo hadde valgt (for å illustrere sammen med et bilde av meg) på et debattinnlegg jeg hadde skrevet for Avisa Oslo. Jeg mente at jeg hadde rett til å dokumentere mitt eget innlegg, på min egen hjemmeside.

Det ble noen eposter, frem og tilbake. Blant annet mente saksbehandleren at jeg måtte dokumentere tillatelsen fra Avisa Oslo for å dele bildet. Hen sto på kravet. Jeg forsøkte å forklare at det eneste stedet bildet ble benyttet var på min egen side, i det som heter “blog” i URL-strukturen. Det var aldri delt i noen sosiale medier, og knapt besøkt eller klikket på. Jeg nektet å akseptere kravet og sa jeg ønsket å møte dem i Forliksrådet.

Jeg purret på tilbakemeldinger, og plutselig hadde saksbehandleren sluttet. Samtidig fikk jeg også et inkassokrav, på tross av at jeg hadde bestridt kravet. Det er et lovbrudd i seg selv. Senere kom en annen saksbehandler på banen, men de sto på sitt. I stadig nye krav-eposter refererte de til at de hadde dokumentert min urettmessige deling (ironisk nok ved å ta skjermdump av min skjermdump…).

Jeg kontaktet NTB, som også sto på sitt. Da ble jeg gjort oppmerksom på et notat de hadde bestilt fra Jon Wessel-Aas, levert i november til NTB, altså et par måneder etter mitt debattinnlegg. Notatet ga NTB full støtte for at all faksimile eller skjermdumper av bilder er i strid med Åndsverksloven.

Jeg hørte ikke noe mer, og sendte i juli en oppfordring om fortgang i saken. Jeg ba om svar innen 14 dager. Det fikk jeg ikke.

I oktober fikk jeg en ny henvendelse, da fra en jurist i Copyright Agent. Hun oppfordret meg til å gå i dialog med dem, for å komme til en minnelig ordning? Som om jeg ikke har ønsket dialog? Der fikk jeg også vite at denne type saker ikke går til forliksrådet, men til tvunget verneting (som betyr Tingretten). Javel, tenkte jeg, men argumenterte fortsatt for min sak.

24. oktober fikk jeg svar fra juristen, som fortsatte sin argumentasjon, men samtidig reduserte kravet til 5.000,- NOK. Jeg fikk syv dager på meg til å svare.

Jeg avslo.

Det er en rekke prinsipielle forhold i dette. Det er mitt debattinnlegg. Avisa Oslo har betalt NTB for å bruke bildet. Jeg mener jeg bør ha rett til å sitere meg selv, og at NTB ikke oppfyller Åndsverkslovens intensjon. Bildet som er benyttet er tatt av en NTB-fotograf. Det er mye brukt, til en rekke ulike nyhetssaker, men fotografen er aldri kreditert. Enkelte ganger er heller ikke NTB kreditert. Det sentrale er at NTB har fått sine inntekter. Dette handler ikke om å beskytte opphavsrett eller åndsverk fra NTB sin side, men om en forretningsmessig modell for ny inntjening.

I det siste har en rekke tilsvarende saker kommet i media, om fremgangsmåten til Copyright Agent. Det er også flere tilsvarende saker, der freelancere, journalister og redaktører tar avstand fra denne måten å operere på.

29. oktober sendte jeg mitt svar til Copyright Agent, med mine juridiske betraktninger om både sitatrett, tolkninger av både Grunnloven og Åndsverksloven, og at jeg ikke aksepterte deres tolkning. Samme dag sendte jeg også en henvendelse til NTB.

Et par dager etter dette fikk jeg en telefon fra NTB, som spurte meg om hva jeg ville mene dersom de frafalt kravet. Jeg sa det ville jeg vurdere, men ønsket det skriftlig. Senere purret jeg dette, der de hadde kommet til at de ikke ville frafalle likevel. Jeg fikk også vite at jeg skulle få et svar fra Copyright Agent, men at det var forsinket på grunn av ferie hos juristen.

I dag skriver vi 8. desember. Jeg har fortsatt ikke fått svar og får mer og mer lyst til å bare kjøre saken i rettssystemet.

Er det slik NTB ønsker å få sitt omdømme bygget, som en oppdragsgiver bak en moderne kataloghai? Bør vi heller kanskje få til en revisjon av Åndsverksloven, for å sikre opphavsrett slik intensjonen er og unngå at kommersielle selskaper utnytter lovverket for egen vinning?

Siste, mai 2026: En aktør som også er i konflikt med NTB valgte å dekke kravet mot meg fra Copyright Agent. Jeg vil derfor ikke forfølge min sak rettslig.

Oslo trenger et sterkt, samlet sentrum

Våren 2026 skal det besluttes hvordan bydelsreformen skal gjennomføres. Jeg har engasjert meg for Oslos sentrum, i nasjonens hovedstad. Dette innlegget har de siste dagene blitt publisert i både Vårt Oslo og Avisa Oslo.

Foto: Einar Storsul / Unsplash

Byrådets forslag til bydelsreform er prisverdig. men i sin nåværende form svikter det byens hjerte. Det handler ikke bare om å slå sammen bydeler for effektivitet, likere helsetjenester og styrket lokaldemokrati. Det handler om å gi det pulserende sentrum av Oslo en forvaltningsmodell som matcher kompleksiteten og den nasjonale betydningen. Her er mine tre klare anbefalinger:

1. Etabler én samlet sentrumsbydel innenfor Ring 2

De foreslåtte kartalternativene med 6, 7 eller 8 bydeler deler alle sentrum på tvers. Det gir et fortsatt fragmentert ansvar, om sentrumsområdene er delt i to. Oslo er den eneste hovedstaden i Europa uten en samlet sentrumssatsing. En egen sentrumsbydel vil kunne samle alle relevante oppgaver – fra drift og renhold, til byliv, natteliv, trygghet, vedlikehold av gater, parker, kulturinstitusjoner, og mer – på vegne av hele byen. Det ville gi et tydelig, samordnet kontaktpunkt for byens innbyggere, næringsliv, kulturliv, frivillighet og besøkende, samt bedre fagmiljøer og helhetlig stedsutvikling. 

I de innerste “rødbrune” området av Oslo sentrum bor det rundt 30 000 mennesker. Legger du til resten av området innenfor Ring 2 (de “oransje”) er det til sammen rundt 160 000.

2. Gi sentrum ansvaret og ressurser det faktisk trenger — ikke spre oppgavene mellom bydeler

Hvis flere oppgaver skal løftes ut til bydelene - på områder som helse, drift, sosialtjenester, mobilitet, byrom etc. - må det skje med en forutsetning om at sentrum får egen administrasjon. Uten dette risikerer vi at belastningen og kompleksiteten i de mest brukte områdene - med høy fotgjenger-, turist- og pendlertrafikk, nasjonale kultur- og forvaltningsinstitusjoner, nattøkonomi og samferdsel - blir dårlige betjent. Da svekkes muligheten til gode, sammenhengende tjenester, trygghet, renhold, byromsforvaltning og reell stedsutvikling. 

3. Bruk bydelsreformen til å realisere en europeisk storbyambisjon – ikke som en administrativ ommøblering uten sjel

For at reformen skal gi mer enn en pen kartendring må styringsstrukturen følge virkeligheten i en moderne hovedstad. Sentrum er ikke bare en av mange bydeler. Det er Norges symbolby, et møtested for kultur, politikk, økonomi og næringsliv, med enorme besøkstall, et mangfold av funksjoner og kompleks belastning. En særskilt sentrumsbydel, helst også kombinert med en statlig-kommunal samarbeidsmodell for det innerste sentrum, vil kunne gi Oslo en robust, moderne og realistisk styringsstruktur. Det gir byens sentrum muligheten til å utvikles som en helhet, med sammenhengende politikk og fornyet identitet.

Bydelsreformen gir en gyllen anledning til å gjøre Oslo til en fullverdig europeisk hovedstad. Men det krever at vi sammen erkjenner at sentrum er byens hjerte.

Da kan vi ikke dele det i to.

Debattinnlegget er publisert her i Vårt Oslo og her i Avisa Oslo.