Yes! Dette er Oslo!

Nye smug, plasser, bakgårder og flotte bygg og byrom har blomstret frem i Oslo de siste årene. Sammen med de gamle smugene, plassene, bakgårdene og flotte byggene og byrommene har de nye bidratt til å skape en by stadig flere er stolte av.

Slik så en ny bakgård på Tullin ut, i dag tidlig. Spaces Tullinløkka hadde invitert Morning Beat tilbake.

Faktisk er det knapt noen byer i verden der befolkningen er mer stolt av byen sin enn i Oslo. Nylig gjennomførte Norstat en undersøkelse på oppdrag fra Visit Oslo som viser at 73% av alle i Oslo sier de er stolte av byen sin og gjerne vil vise den fram til turistene. Oslofolk er også rause. Nesten like mange sier de ønsker å gi tips og råd til de som besøker byen vår. Dette er unike tall, og høyere enn andre byer.

Mange av oss kan noen ganger få inntrykk av det motsatte, når debattanter og aksjonister skriver om hvor grusom utviklingen i Oslo er. Bilder og tekster legges frem bevisst for å få hylekoret med på klagesangen. De andre, som det heldigvis er flest av i byen, melder seg ut av debattene. De orker ikke den negative nedsnakkingen av byen sin, rett og slett.

Selvsagt er ikke Oslo perfekt. Det finnes ingen perfekt by. Men, jeg tror de fleste i Oslo nok vil mene at Oslo i 2023 på de fleste områder er mye, mye bedre enn Oslo for 100 år siden. Det er ikke uten grunn at Oslo topper internasjonale reiselivsmediers liste over byer å besøke. Slik som Conde Nast Travellers «Hot Spots» som ble presentert for noen uker siden. Oslo topper denne listen, foran New York. Det nye Nasjonalmuseet og nyåpnede Sommerro hotell ble fremhevet spesielt.

Oslo er også mye, mye bedre enn for 50 år siden. De store og brede historiske gatene i sentrum, med aner tilbake til 1624, var den gang gjort om til gater for bilene. Hele Bjørvika var den gang en trafikkmaskin. Nå er det blitt en helt ny og åpen bydel, der alle får tilgangen til fjorden. Mennesker valfarter dit fra hele verden.

Ingen andre byer kan vise til at nærmest en hel havn er åpnet opp for mennesker, og blitt til en eneste lang havnepromenade, slik vi har i Oslo. Fjordbyen Oslo gjør at tusenvis drar ut til Sørenga for å bade, eller besøker de mange badstuflåtene som ligger ankret opp langs kaikanten. Ved Stasjonsalmenningen skulle vi selvsagt ønsket at vannet snart kom på, og håper Bymiljøetaten snart skrur på krana. Samtidig har vi Vannkunsten rett ved siden av, der kanalene snirkler seg gjennom byggene og gir besøkende en opplevelse av noe helt spesielt.

I sitt innlegg «Jøss, er dette Oslo?» i Avisa Oslo nylig viste Saher Sourouri til både Citypassasjoen og Sehesteds plass. Jeg er enig. De er flotte. Hadde han gått hundre meter derfra hadde han også kommet til bakgården på Tullinkvartalet. Dette prisvinnende byrommet er nytt, og unikt. Her erlysene i bakken i disse dager skrudd på i regnbuens farger. Becco og Kafeteria August har blitt attraksjoner for hele Oslo. Hele bakgården er en kombinasjon av gammelt og nytt, som en oase. Og i dag tidlig danset hundrevis av mennesker til Morning Beat.

Designprosjektet DELTA, utviklet av Void på oppdrag av Entra, lyser nå i juni i alle regnbuens farger. Det er verd et besøk i seg selv.

Rundt om i Oslo finner vi bygg og byrom, nye og gamle, gode og dårlige. De dårlige har det til felles at de ikke er planlagt for menneskene som bor og jobber i byggene. Vi har i alle år bygget dårlige bygg. Men, vi har i mange år også bygget gode bygg og planlagt gode byrom. De gode byrommene er de som setter menneskelige behov først, som gjør at du og jeg har lyst til å gå dit, være der, oppholde oss og være der enten alene eller sammen med andre.

De gode byrommene og bydelene skapes ikke gjennom å kreve mer tradisjonell arkitektur, men gjennom å kreve arkitektur som spiller på menneskers premisser. Byliv skjer når mennesker får lyst til å gå til et sted. At det er vakkert kan være ett element, men er sjelden nok alene.

Det er symbiosen gjennom mennesker som driver stedene, som jobber og bor i bygningene, og som har ting lagt til rette for at de kan leve sine liv og blomstre der de er.  

Neste år er det 400 år siden hele Oslo brant til grunnen, og den nye byen ble påbegynt oppbygget bak Akershus festning. Neste år er det også 100 år siden Stortinget vedtok at Norges hovedstad igjen skulle få tilbake sitt historiske navn, som retningsgivende for en ny identitet og nasjonal stolthet.

La oss bruke tiden nå, og jubileumsåret neste år, til å fremsnakke Oslo, til å påvirke til hvordan byen kan bli enda bedre, og til at vi kan feire at enda flere blir stoltere av byen sin.

“Hver eneste dag er en Oslodag, for alle som elsker vår by” sang Jens Book-Jenssen i sangen som ble gitt ut til Oslodagen i 1936. Den gjelder fortsatt. Vi har i skrivende stund 783 sanger om Oslo, på “List of songs about Oslo”. Det er Oslokjærlighet i praksis.

Teksten ble 2. juli publisert hos Avisa Oslo, i en noe justert versjon.

Jeg er bylivsutvikler

«Hva er det du driver med, egentlig?» har jeg blitt spurt om mange ganger. Svaret er ikke byutvikling, men bylivsutvikling.

Førjulstiden i Oslo er et godt eksempel på godt byliv. Her fra desember 2022, der hele Karl Johan ble tatt i bruk og myldret av liv.

Alle har hørt om byutvikling. Noen snakker også om stedsutvikling. Atter andre mener vi må gå lenger og flytte oss mot samfunnsutvikling, fordi byer og steder handler om samfunn. Fokuserer vi mer på samfunnsutviklingen kan vi evne å tenke større, for å forandre samfunnet til det bedre for fremtiden.

Mange har spurt meg hva jeg driver med, og jeg har brukt ord som rådgiver, prosjektleder og fasilitator. Jeg har fortalt at jeg jobber med organisering og aktivisering av steder, og at jeg jobber innenfor byutvikling. Det er for så vidt sant, men kjernen i det hele handler om det som skjer i gatene, plassene og førsteetasjene – bylivet.

Byliv handler om at folk ferdes til et sted, ønsker å oppholde seg på et sted, og kanskje aller helst gå. Det handler om møter mellom mennesker, og gleden av å gjøre noe sammen med andre. Byliv er et lystbetont begrep, fordi det handler om lysten til å bo et sted, lysten til å jobbe et sted, lysten til å oppholde seg et sted, lysten til å besøke.

Byliv må legges til rette for. For å få til dette må det offentlige og private samarbeide. Det statlige eller offentlige må legge til rette for at private aktører kan skape livet, gjennom enten salg av varer, servering, kulturaktiviteter eller annet. Videre handler det om å finne måter der det offentlige og private kan nærme seg hverandre bedre, forstå hverandre bedre, og spille hverandre gode bedre. Evner vi å få til dette tette, gjensidige og respektfulle forholdet kan byliv virkelig bli spennende.

Byliv har positive verdier for alle. Det bidrar til attraktivitet for eiendomsutviklerne og gårdeierne. Det bidrar til jobber. Det bidrar til tilbud av tjenester og annet, til nabolaget. Det bidrar til at ansatte i bedriftene i området trives mer på jobb, har lyst til å komme på jobb, og dermed også bidra i utviklingen av bedre bedriftskulturer. Og mye mer.

Noe av det sentrale i dette er også å legge til rette for at flere kan samarbeide om å skape byliv. Jeg ledet etableringen av Tøyen Torgforening, og er sentral i Torginitiativet. Jeg leder nå både Tullinsamarbeidet og Lysakersamarbeidet, og begge samarbeid er nødvendige ressurser for å få flere til å jobbe sammen om å skape byliv.

Godt byliv er verdifullt.

Hva har vi å lære av Portobello Road?

I London finnes verdens største Vintage Market, i Portobello Road. Jeg besøkte gata i desember, og ble inspirert. Her er noen bilder og løse tanker.

Totalt rundt 200 ulike plasser er tilgjengelige, noen små og noen større.

Jeg er overhodet ikke noen ekspert på Portobello Market, men jeg syns det er mange interessante oppdagelser å gå denne gaten opp og ned, med blikket “dette kunne jeg tenke meg å se om vi kunne få til også i Oslo”. Selvsagt var bakteppet for vandringen erfaringene med å arrangere Kulturlørdag i Universitetsgata i høst. Den dagen var så vellykket at jeg måtte se mer. Og da vi i Torginitiativet dagen i forveien hadde arrangert et fantastisk seminar om “walkability”, måtte jeg også gå litt selv. Fredag 2. desember tok jeg derfor turen opp til Notting Hill.

Gaten ble kanskje kjent for fullt gjennom filmen Notting Hill, og om den blå bokhandelen. Den er nå mest en “turistfelle”, der det selges souvenirer. Og utenfor står turistene og tar bilder og selfies.

Portobello Road Market er i praksis en rekke ulike markeder, med ulike tema for ulike dager. Lørdagen er den mest hektiske. Jeg var der på en fredag.

Noen områder er mer besøkt enn andre, og plassene bmdselgerne kan booke seg inn på varierer også i størrelse. Helt i starten var plassen på ca 2 x 1 meter.

Lenger oppe er plassene større, på ca 2 x 4 meter. Booking av standplass gjøres hos bydelen (Kensington and Chelsea)

Som en avstikker til Portobello Road finnes Golborne Road, som er et eget matmarked.

Midt på Portobello Road går Westway Flyover. Her er det et eget Portobello Fashion Market, som ikke håndteres av bydelen.

Boder, sykkelgate, gående og varebiler i skjønn forening?

150 års historie er markert på en vegg et stykke opp.

Vakker inngang, mellom noen boder på utsiden.

Inn fra Portobello Road er det en rekke hyggelige boområder, slik som her.

Portobello Road har over 150 års historie og erfaring, så det er ikke gjort over natta å få til noe tilsvarende i Oslo. Men, det er interessant å få et lite innblikk i hvordan de jobber med dette. Sjekk også markedsplanen og satsingen fra The Royal Borough of Kensington and Chelsea. Det er offensivt, profesjonelt og inspirerende.

Blir 2023 samarbeidets år?

Jeg gleder meg til å jobbe enda mer for å skape gode samarbeid i 2023. Tullinsamarbeidet og Lysakersamarbeidet vil oppta mest av min tid. I tillegg krysser jeg fingrene for at vi i Torginitiativet også omsider skal få til et bedre samarbeid om Youngstorget.

Mitt julebilde, med AirPods i ørene, er fra Portobello Road 2. desember i år. Her møtes mennesker, selger og snakker sammen. Sånt som dette er gøy, og hvis flere samarbeider kan vi skape mer av dette også hjemme.

Det sies at det er i de største krisene de beste løsningene skapes. Vi kan vel trygt si at vi er i krisetid nå: Krigen i Ukraina er alvorlig. Det er en energikrise. Rentene stiger, og inflasjonen har gjort det ekstremt kostbart for både privatpersoner og bedrifter. Og så må vi ikke glemme de negative konsekvensene av overforbruk og mennesker misbruk av våre naturressurser.

Relevansen til “samarbeid” er at det er kun gjennom samarbeid at vi kan løse mange av de utfordringene vi står i, både på et lokalt nivå og globalt. Historien har vist at konflikt ikke er løsningen. Konflikt kan skape kortsiktige løsninger, men fører til dårlige løsninger på sikt. Samarbeid er den eneste løsningen. Samarbeid er også det siste - og kanskje viktigste? - målet av FN’s 17 bærekraftsmål.

Men, samarbeid må dyrkes. Det oppstår ikke av seg selv. Jeg er så heldig å få jobbe med flere samarbeid, knyttet til stedsutvikling.

Året startet med flere interessante prosjekter. Mest spennende var det å bidra i stiftelsen av Tullinsamarbeidet, et unikt klyngesamarbeid med mål om å løfte ett geografisk område i Oslo sentrum opp og frem. Visjonen er å gjøre Tullin til Oslos sentrum for skapekraft. Energien, offensiviteten og entusiasmen i området er til å ta og føle på. Vi har vært vertskap for Oslo Urban Week og arrangert Kulturlørdag i Universitetsgata. Disse arrangementene har bidratt til økt entusiasme. Ved inngangen til 2023 teller nå Tullinsamarbeidet 35 medlemmer, og har god økonomi. 2023 kommer til å bli ytterligere et spennende år på Tullin, og jeg er veldig takknemlig for styrets tillit til å fortsette å lede dette samarbeidet.

Det var fantatisk å se barna leke og tegne i gata utenfor Nasjonalgalleriet, under Kulturlørdag 29. oktober. Mer slikt, takk.

På begynnelsen av året ledet jeg YTE. Jeg bidro som rådgiver for HAV Eiendom, knyttet til Parallelloppdragene for Grønlikaia og hvordan realisere flere punkter knyttet til sosial bærekraft. Det var veldig interessant å få innsikt i prinsippene fra Doughnut Economics, og forsøke å overføre disse til Grønlikaia. Økt sysselsetting og viktigheten av å styrke relasjonene til lokalsamfunnet ble løftet frem.

Hele ideen med YTE var å få til et samarbeid, der eiendomsbransjen samlet kunne og skulle gå foran for å bidra løse de enorme utfordringene med utenforskap i Norge. Derfor “YTE Sammen”: Dessverre viste eierne ulike ambisjoner og vilje til å satse. I mars så jeg derfor ingen annen utvei enn å gi styret beskjed om at jeg ikke kunne fortsette som daglig leder. Jeg er veldig glad for å høre at 4Service nå har overtatt satsingen og vil satse videre.

Husk: I Norge er det drøyt 3,2 millioner mennesker i arbeidsfør alder. Av disse står 700 000 utenfor jobb og utenfor utdanningsløpet. I tillegg har vi denne uken fått høre fra SSB at over 250 000 nordmenn er innenfor det som karakteriseres som lavinntektskategorien. Totalt er dette altså 30% av alle i arbeidsfør alder i Norge, ett av verdens rikeste land, som kan kalles for fattige. Dette er en av våre største samfunnsutfordringer!

Jeg har fortsatt mitt engasjement for Youngstorget. som prosjektleder og talsperson for Torginitiativet. Vi gjennomførte en veldig spennende kafédialog i april, der det ble oppnådd fullt tilslag for syv strategier vi har utviklet. Og 1. desember fikk vi skapt ytterligere entusiasme, da vi både arrangerte konferansen “London Calling” i London. Torginitiativet fortsetter, og i 2023 håper vi å få virkelig gjennomslag og Oslo Bystyres støtte for å tenke helt nytt rundt organisering og samarbeid om Oslos og Norges viktigste torg.

Oslos flotte juletre er med på å gjøre Trafalgar Square til en fantastisk møteplass for hele London. Tenk om Youngstorget kunne få en tilsvarende oppgradering? Tenk om alle kunne samles om å gi Youngstorget samme posisjon?

Og så blir det nå spennende å virkelig få komme i gang på Lysaker. Før sommeren ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å overta ledelsen av Lysakerbyen Næringsvel, en forening som hadde organisert grunneierne på Lysaker i mange år. Min anbefaling, med full støtte fra medlemmene, er nå å utvikle nye vedtekter, ny visjon, ny retning, og invitere alle virksomheter på Lysaker til å bli med i det som fra 2023 får navnet Lysakersamarbeidet. Noe av det viktigste vi ønsker å jobbe med er å skape bedre møteplasser, økt kulturtilbud, og realisere flere aktiviteter som får mennesker til å møtes og skape nye koblinger. Inspirasjonen for det hele er lokal.

Jeg gleder meg til 2023!

Utstillingen “Nestekjærlighet i praksis”, om Fridtjof Nansen i forbindelse med 100 år siden han mottok Nobels fredspris, er åpen på Nobels Fredssenter frem til 31. desember 2022.

Et kontor for å redde verden

Det store spørsmålet jeg stiller meg, er om det finnes ildsjeler og bedrifter på Lysaker som ønsker å følge i fotsporene til Norges kanskje største helt noensinne. Han bodde på Lysaker, og dette var kontoret hans.

Kontorpulten til Fridtjof Nansen ser tilnærmet uendret ut, slik det så ut rett før han døde i 1930. Her jobbet han, mens han også så utover Oslofjorden.

På mandag denne uken var det generalforsamling i Lysakerbyen Næringsvel. Det ble besluttet at foreningen skifter navn til Lysakersamarbeidet, og skal bli et klyngesamarbeid for alle næringsaktører på Lysaker. Jeg blir daglig leder. Ambisjonen er at næringsliv og nabolag i fellesskap fremover skal jobbe for å løfte Lysaker. Det skal bygges sterkere stedsidentitet, sterkere lokal stolthet, og gi alle mennesker der - enten de bor eller jobber der - en sterkere tilhørighet til Lysaker.

Da jeg først ble spurt om å se nærmere på Lysaker var det med en viss usikkerhet. Hva var “Lysaker”, utover å være en stasjon, en motorvei på toppen av et par underganger, bøttevis av ulike næringsbygg (ikke alle like sjarmerende og inkluderende), og et inntrykk av et sted det var litt langt mellom lyspunktene og attraksjonene.

Jeg slet lenge med å finne en knagg, men så begynte jeg å grave enda dypere i historien til Lysaker. Det som var overraskende for meg - og faktisk noe jeg ser på som en liten “skattekiste” - var historien om Lysakerkretsen.

Lysakerkretsen var en gruppe kunstnere og profilerte personer, som fra slutten av 1800-tallet og et stykke inn på 1900-tallet har hatt en ekstremt viktig påvirkning på den tidlige nasjonsbyggingen i Norge, i frigjøringen vår fra både dansk og svensk kulturarv. Lysakerkretsen må faktisk tilskrives mye av det vi i dag ser på med stolthet, som bærebjelker for norsk identitet: Språket, langrenn, eventyrene, og stoltheten over et mangfoldig, likt, grønt og frodig land.

Dette skjedde altså med utgangspunkt i Lysaker, inkludert både Bestum og Lagåsen, både på Bærumssiden og i Aker (som kommunen het frem til det ble en del av Oslo kommune i 1948).

Dette portrettet av Fridtjof Nansen, malt av nabo og venn Erik Werenskiold, henger på Polhøgda.

To sentrale aktører i Lysakerkretsen var maleren Erik Werenskiold og oppdageren, forskeren, politikeren og humanisten Fridtjof Nansen. De var naboer, på Lagåsen, og svært gode venner. Portrettet Werenskiold malte av Nansen illustrerer dette. Det finnes i to eksemplarer, der det ene står i en av stuene i Nansens hjem på Lagåsen.; Polhøgda. Jeg hadde sett det avbildet flere steder, da jeg leste meg opp på Lysakerkretsen og deres betydning. Men så, en kveld da jeg var innom Polhøgda og hørte et foredrag (i regi av Fornebo Vel), fikk jeg også se portrettet fysisk. Det var mektig.

Fridtjof Nansen må være Norges kanskje største helt, i det minste i moderne tid. Ikke bare er hans doktoravhandling fra 1882 om slimålens nervesystem sentral den dag i dag, for alle som jobber med nevroanatomi. Han ble senere professor i både zoologi og oseanografi. Innimellom dette krysset han isen på Grønland. Han førte Fram gjennom polisen, og var nære på å nå Nordpolen på ski. Samtidig med dette engasjerte han seg sterkt i norsk politikk. Sammen med Werenskiold og resten av Lysakerkretsen engasjerte de seg sterkt i kunst, skriftspråk, kulturliv og debatter. De engasjerte seg sterkt for å skape historier nordmenn kunne ta del i og være stolte av. Fordi de mente Norge behøvde å få sine egne historier, tuftet på norske tradisjoner og norsk historie.

En kopi av Nansenpasset til Marc Chagall, er utstilt i kjelleren på Polhøgda.

Det som er spesielt spennende med Nansen var også hans politiske og humanistiske engasjement. Han sørget for at prins Carl av Danmark ble Norges nye konge. Han ble Norges første ambassadør til England etter 1905. Mest av alt: Det er i år 100 år siden Fridtjof Nansen mottok Nobels fredspris, for hans enorme innsats som reddet millioner av russiske og ukrainske mennesker fra sultkatastrofe. Innføringen av Nansenpasset bidro til å hjelpe hundretusener av flyktninger, som plutselig var blitt gjort statsløse av Lenin. Blant disse er Igor Stravinsky, Sergej Rachmaninoff og Marc Chagall. Senere på 1920-tallet reddet han også millioner av armenere fra å dø av sult, og jeg kan bare ikke slutte å bli imponert over hva han fikk til.

Fridtjof Nansen døde i 1930, og han ønsket at hans hjem på Polhøgda ikke skulle bli et museum. Polhøgda skulle fortsette å jobbe for bedre samfunnsutvikling. Derfor er det nå Fridtjof Nansens Institutt som har kontorer der, og som jobber nasjonalt og globalt med omfattende forskning innen tema knyttet til samfunnsutvikling. Som de selv skriver: “FNI er en uavhengig stiftelse som driver med forskning på internasjonal miljø-, energi- og ressursforvaltningspolitikk og jus.”

Lysaker er et fantastisk knutepunkt, med mange muligheter fremover. Her kobles Oslo og Bærum, land og vann, nord og sør, tog, bane og bil, og enorme muligheter nå som snart Fornebubanen også kommer på plass. Det jobber nesten 30 000 mennesker på Lysaker, og i nabolaget rett rundt bor over 7 500.

Alle disse 37 500 menneskene har få gode steder å treffes og møtes. Kulturtilbudet er tilnærmet fraværende.

Det er dette vi nå ønsker å ta tak i. Mange av bedriftene i området satser tungt, også globalt, på store og viktige prosjekter for samfunnsutviklingen fremover. Det være seg innen fornybar energi eller nye teknologiske løsninger. Dette tror vi også kan være klokt å vise lokalt, i å vise verdiene av hvordan disse bedriftene jobber. Vi tror bedriftene blir mer attraktive, som arbeidsgivere, ved å tenke nytt og i å se hvordan samarbeid og klynger kan bidra til ny energi. Litt slik Lysakerkretsen gjorde det for over 100 år siden.

Historien for Lysaker finnes i menneskene der. Bak kontorpultene og rundt møtebordene finnes dyktige og engasjerte mennesker. Nå starter arbeidet med å finne ildsjelene og de som ser utover bare det økonomiske og seg selv. Hvis du leser dette og tenker “Dette er meg!” håper jeg å høre fra deg.

Jeg gleder meg til å ta fatt på jobben!

For spesielt interesserte, les gjerne Bodil Stenseths “En norsk elite, nasjonsbyggerne på Lysaker 1890 til 1940”. NRK har også en strålende dokumentar om dette i arkivet; “De bygget Norge. Erik Werenskiold og Lysakerkretsen”.