Jeg er bylivsutvikler

«Hva er det du driver med, egentlig?» har jeg blitt spurt om mange ganger. Svaret er ikke byutvikling, men bylivsutvikling.

Førjulstiden i Oslo er et godt eksempel på godt byliv. Her fra desember 2022, der hele Karl Johan ble tatt i bruk og myldret av liv.

Alle har hørt om byutvikling. Noen snakker også om stedsutvikling. Atter andre mener vi må gå lenger og flytte oss mot samfunnsutvikling, fordi byer og steder handler om samfunn. Fokuserer vi mer på samfunnsutviklingen kan vi evne å tenke større, for å forandre samfunnet til det bedre for fremtiden.

Mange har spurt meg hva jeg driver med, og jeg har brukt ord som rådgiver, prosjektleder og fasilitator. Jeg har fortalt at jeg jobber med organisering og aktivisering av steder, og at jeg jobber innenfor byutvikling. Det er for så vidt sant, men kjernen i det hele handler om det som skjer i gatene, plassene og førsteetasjene – bylivet.

Byliv handler om at folk ferdes til et sted, ønsker å oppholde seg på et sted, og kanskje aller helst gå. Det handler om møter mellom mennesker, og gleden av å gjøre noe sammen med andre. Byliv er et lystbetont begrep, fordi det handler om lysten til å bo et sted, lysten til å jobbe et sted, lysten til å oppholde seg et sted, lysten til å besøke.

Byliv må legges til rette for. For å få til dette må det offentlige og private samarbeide. Det statlige eller offentlige må legge til rette for at private aktører kan skape livet, gjennom enten salg av varer, servering, kulturaktiviteter eller annet. Videre handler det om å finne måter der det offentlige og private kan nærme seg hverandre bedre, forstå hverandre bedre, og spille hverandre gode bedre. Evner vi å få til dette tette, gjensidige og respektfulle forholdet kan byliv virkelig bli spennende.

Byliv har positive verdier for alle. Det bidrar til attraktivitet for eiendomsutviklerne og gårdeierne. Det bidrar til jobber. Det bidrar til tilbud av tjenester og annet, til nabolaget. Det bidrar til at ansatte i bedriftene i området trives mer på jobb, har lyst til å komme på jobb, og dermed også bidra i utviklingen av bedre bedriftskulturer. Og mye mer.

Noe av det sentrale i dette er også å legge til rette for at flere kan samarbeide om å skape byliv. Jeg ledet etableringen av Tøyen Torgforening, og er sentral i Torginitiativet. Jeg leder nå både Tullinsamarbeidet og Lysakersamarbeidet, og begge samarbeid er nødvendige ressurser for å få flere til å jobbe sammen om å skape byliv.

Godt byliv er verdifullt.

Hva har vi å lære av Portobello Road?

I London finnes verdens største Vintage Market, i Portobello Road. Jeg besøkte gata i desember, og ble inspirert. Her er noen bilder og løse tanker.

Totalt rundt 200 ulike plasser er tilgjengelige, noen små og noen større.

Jeg er overhodet ikke noen ekspert på Portobello Market, men jeg syns det er mange interessante oppdagelser å gå denne gaten opp og ned, med blikket “dette kunne jeg tenke meg å se om vi kunne få til også i Oslo”. Selvsagt var bakteppet for vandringen erfaringene med å arrangere Kulturlørdag i Universitetsgata i høst. Den dagen var så vellykket at jeg måtte se mer. Og da vi i Torginitiativet dagen i forveien hadde arrangert et fantastisk seminar om “walkability”, måtte jeg også gå litt selv. Fredag 2. desember tok jeg derfor turen opp til Notting Hill.

Gaten ble kanskje kjent for fullt gjennom filmen Notting Hill, og om den blå bokhandelen. Den er nå mest en “turistfelle”, der det selges souvenirer. Og utenfor står turistene og tar bilder og selfies.

Portobello Road Market er i praksis en rekke ulike markeder, med ulike tema for ulike dager. Lørdagen er den mest hektiske. Jeg var der på en fredag.

Noen områder er mer besøkt enn andre, og plassene bmdselgerne kan booke seg inn på varierer også i størrelse. Helt i starten var plassen på ca 2 x 1 meter.

Lenger oppe er plassene større, på ca 2 x 4 meter. Booking av standplass gjøres hos bydelen (Kensington and Chelsea)

Som en avstikker til Portobello Road finnes Golborne Road, som er et eget matmarked.

Midt på Portobello Road går Westway Flyover. Her er det et eget Portobello Fashion Market, som ikke håndteres av bydelen.

Boder, sykkelgate, gående og varebiler i skjønn forening?

150 års historie er markert på en vegg et stykke opp.

Vakker inngang, mellom noen boder på utsiden.

Inn fra Portobello Road er det en rekke hyggelige boområder, slik som her.

Portobello Road har over 150 års historie og erfaring, så det er ikke gjort over natta å få til noe tilsvarende i Oslo. Men, det er interessant å få et lite innblikk i hvordan de jobber med dette. Sjekk også markedsplanen og satsingen fra The Royal Borough of Kensington and Chelsea. Det er offensivt, profesjonelt og inspirerende.

Blir 2023 samarbeidets år?

Jeg gleder meg til å jobbe enda mer for å skape gode samarbeid i 2023. Tullinsamarbeidet og Lysakersamarbeidet vil oppta mest av min tid. I tillegg krysser jeg fingrene for at vi i Torginitiativet også omsider skal få til et bedre samarbeid om Youngstorget.

Mitt julebilde, med AirPods i ørene, er fra Portobello Road 2. desember i år. Her møtes mennesker, selger og snakker sammen. Sånt som dette er gøy, og hvis flere samarbeider kan vi skape mer av dette også hjemme.

Det sies at det er i de største krisene de beste løsningene skapes. Vi kan vel trygt si at vi er i krisetid nå: Krigen i Ukraina er alvorlig. Det er en energikrise. Rentene stiger, og inflasjonen har gjort det ekstremt kostbart for både privatpersoner og bedrifter. Og så må vi ikke glemme de negative konsekvensene av overforbruk og mennesker misbruk av våre naturressurser.

Relevansen til “samarbeid” er at det er kun gjennom samarbeid at vi kan løse mange av de utfordringene vi står i, både på et lokalt nivå og globalt. Historien har vist at konflikt ikke er løsningen. Konflikt kan skape kortsiktige løsninger, men fører til dårlige løsninger på sikt. Samarbeid er den eneste løsningen. Samarbeid er også det siste - og kanskje viktigste? - målet av FN’s 17 bærekraftsmål.

Men, samarbeid må dyrkes. Det oppstår ikke av seg selv. Jeg er så heldig å få jobbe med flere samarbeid, knyttet til stedsutvikling.

Året startet med flere interessante prosjekter. Mest spennende var det å bidra i stiftelsen av Tullinsamarbeidet, et unikt klyngesamarbeid med mål om å løfte ett geografisk område i Oslo sentrum opp og frem. Visjonen er å gjøre Tullin til Oslos sentrum for skapekraft. Energien, offensiviteten og entusiasmen i området er til å ta og føle på. Vi har vært vertskap for Oslo Urban Week og arrangert Kulturlørdag i Universitetsgata. Disse arrangementene har bidratt til økt entusiasme. Ved inngangen til 2023 teller nå Tullinsamarbeidet 35 medlemmer, og har god økonomi. 2023 kommer til å bli ytterligere et spennende år på Tullin, og jeg er veldig takknemlig for styrets tillit til å fortsette å lede dette samarbeidet.

Det var fantatisk å se barna leke og tegne i gata utenfor Nasjonalgalleriet, under Kulturlørdag 29. oktober. Mer slikt, takk.

På begynnelsen av året ledet jeg YTE. Jeg bidro som rådgiver for HAV Eiendom, knyttet til Parallelloppdragene for Grønlikaia og hvordan realisere flere punkter knyttet til sosial bærekraft. Det var veldig interessant å få innsikt i prinsippene fra Doughnut Economics, og forsøke å overføre disse til Grønlikaia. Økt sysselsetting og viktigheten av å styrke relasjonene til lokalsamfunnet ble løftet frem.

Hele ideen med YTE var å få til et samarbeid, der eiendomsbransjen samlet kunne og skulle gå foran for å bidra løse de enorme utfordringene med utenforskap i Norge. Derfor “YTE Sammen”: Dessverre viste eierne ulike ambisjoner og vilje til å satse. I mars så jeg derfor ingen annen utvei enn å gi styret beskjed om at jeg ikke kunne fortsette som daglig leder. Jeg er veldig glad for å høre at 4Service nå har overtatt satsingen og vil satse videre.

Husk: I Norge er det drøyt 3,2 millioner mennesker i arbeidsfør alder. Av disse står 700 000 utenfor jobb og utenfor utdanningsløpet. I tillegg har vi denne uken fått høre fra SSB at over 250 000 nordmenn er innenfor det som karakteriseres som lavinntektskategorien. Totalt er dette altså 30% av alle i arbeidsfør alder i Norge, ett av verdens rikeste land, som kan kalles for fattige. Dette er en av våre største samfunnsutfordringer!

Jeg har fortsatt mitt engasjement for Youngstorget. som prosjektleder og talsperson for Torginitiativet. Vi gjennomførte en veldig spennende kafédialog i april, der det ble oppnådd fullt tilslag for syv strategier vi har utviklet. Og 1. desember fikk vi skapt ytterligere entusiasme, da vi både arrangerte konferansen “London Calling” i London. Torginitiativet fortsetter, og i 2023 håper vi å få virkelig gjennomslag og Oslo Bystyres støtte for å tenke helt nytt rundt organisering og samarbeid om Oslos og Norges viktigste torg.

Oslos flotte juletre er med på å gjøre Trafalgar Square til en fantastisk møteplass for hele London. Tenk om Youngstorget kunne få en tilsvarende oppgradering? Tenk om alle kunne samles om å gi Youngstorget samme posisjon?

Og så blir det nå spennende å virkelig få komme i gang på Lysaker. Før sommeren ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å overta ledelsen av Lysakerbyen Næringsvel, en forening som hadde organisert grunneierne på Lysaker i mange år. Min anbefaling, med full støtte fra medlemmene, er nå å utvikle nye vedtekter, ny visjon, ny retning, og invitere alle virksomheter på Lysaker til å bli med i det som fra 2023 får navnet Lysakersamarbeidet. Noe av det viktigste vi ønsker å jobbe med er å skape bedre møteplasser, økt kulturtilbud, og realisere flere aktiviteter som får mennesker til å møtes og skape nye koblinger. Inspirasjonen for det hele er lokal.

Jeg gleder meg til 2023!

Utstillingen “Nestekjærlighet i praksis”, om Fridtjof Nansen i forbindelse med 100 år siden han mottok Nobels fredspris, er åpen på Nobels Fredssenter frem til 31. desember 2022.

Et kontor for å redde verden

Det store spørsmålet jeg stiller meg, er om det finnes ildsjeler og bedrifter på Lysaker som ønsker å følge i fotsporene til Norges kanskje største helt noensinne. Han bodde på Lysaker, og dette var kontoret hans.

Kontorpulten til Fridtjof Nansen ser tilnærmet uendret ut, slik det så ut rett før han døde i 1930. Her jobbet han, mens han også så utover Oslofjorden.

På mandag denne uken var det generalforsamling i Lysakerbyen Næringsvel. Det ble besluttet at foreningen skifter navn til Lysakersamarbeidet, og skal bli et klyngesamarbeid for alle næringsaktører på Lysaker. Jeg blir daglig leder. Ambisjonen er at næringsliv og nabolag i fellesskap fremover skal jobbe for å løfte Lysaker. Det skal bygges sterkere stedsidentitet, sterkere lokal stolthet, og gi alle mennesker der - enten de bor eller jobber der - en sterkere tilhørighet til Lysaker.

Da jeg først ble spurt om å se nærmere på Lysaker var det med en viss usikkerhet. Hva var “Lysaker”, utover å være en stasjon, en motorvei på toppen av et par underganger, bøttevis av ulike næringsbygg (ikke alle like sjarmerende og inkluderende), og et inntrykk av et sted det var litt langt mellom lyspunktene og attraksjonene.

Jeg slet lenge med å finne en knagg, men så begynte jeg å grave enda dypere i historien til Lysaker. Det som var overraskende for meg - og faktisk noe jeg ser på som en liten “skattekiste” - var historien om Lysakerkretsen.

Lysakerkretsen var en gruppe kunstnere og profilerte personer, som fra slutten av 1800-tallet og et stykke inn på 1900-tallet har hatt en ekstremt viktig påvirkning på den tidlige nasjonsbyggingen i Norge, i frigjøringen vår fra både dansk og svensk kulturarv. Lysakerkretsen må faktisk tilskrives mye av det vi i dag ser på med stolthet, som bærebjelker for norsk identitet: Språket, langrenn, eventyrene, og stoltheten over et mangfoldig, likt, grønt og frodig land.

Dette skjedde altså med utgangspunkt i Lysaker, inkludert både Bestum og Lagåsen, både på Bærumssiden og i Aker (som kommunen het frem til det ble en del av Oslo kommune i 1948).

Dette portrettet av Fridtjof Nansen, malt av nabo og venn Erik Werenskiold, henger på Polhøgda.

To sentrale aktører i Lysakerkretsen var maleren Erik Werenskiold og oppdageren, forskeren, politikeren og humanisten Fridtjof Nansen. De var naboer, på Lagåsen, og svært gode venner. Portrettet Werenskiold malte av Nansen illustrerer dette. Det finnes i to eksemplarer, der det ene står i en av stuene i Nansens hjem på Lagåsen.; Polhøgda. Jeg hadde sett det avbildet flere steder, da jeg leste meg opp på Lysakerkretsen og deres betydning. Men så, en kveld da jeg var innom Polhøgda og hørte et foredrag (i regi av Fornebo Vel), fikk jeg også se portrettet fysisk. Det var mektig.

Fridtjof Nansen må være Norges kanskje største helt, i det minste i moderne tid. Ikke bare er hans doktoravhandling fra 1882 om slimålens nervesystem sentral den dag i dag, for alle som jobber med nevroanatomi. Han ble senere professor i både zoologi og oseanografi. Innimellom dette krysset han isen på Grønland. Han førte Fram gjennom polisen, og var nære på å nå Nordpolen på ski. Samtidig med dette engasjerte han seg sterkt i norsk politikk. Sammen med Werenskiold og resten av Lysakerkretsen engasjerte de seg sterkt i kunst, skriftspråk, kulturliv og debatter. De engasjerte seg sterkt for å skape historier nordmenn kunne ta del i og være stolte av. Fordi de mente Norge behøvde å få sine egne historier, tuftet på norske tradisjoner og norsk historie.

En kopi av Nansenpasset til Marc Chagall, er utstilt i kjelleren på Polhøgda.

Det som er spesielt spennende med Nansen var også hans politiske og humanistiske engasjement. Han sørget for at prins Carl av Danmark ble Norges nye konge. Han ble Norges første ambassadør til England etter 1905. Mest av alt: Det er i år 100 år siden Fridtjof Nansen mottok Nobels fredspris, for hans enorme innsats som reddet millioner av russiske og ukrainske mennesker fra sultkatastrofe. Innføringen av Nansenpasset bidro til å hjelpe hundretusener av flyktninger, som plutselig var blitt gjort statsløse av Lenin. Blant disse er Igor Stravinsky, Sergej Rachmaninoff og Marc Chagall. Senere på 1920-tallet reddet han også millioner av armenere fra å dø av sult, og jeg kan bare ikke slutte å bli imponert over hva han fikk til.

Fridtjof Nansen døde i 1930, og han ønsket at hans hjem på Polhøgda ikke skulle bli et museum. Polhøgda skulle fortsette å jobbe for bedre samfunnsutvikling. Derfor er det nå Fridtjof Nansens Institutt som har kontorer der, og som jobber nasjonalt og globalt med omfattende forskning innen tema knyttet til samfunnsutvikling. Som de selv skriver: “FNI er en uavhengig stiftelse som driver med forskning på internasjonal miljø-, energi- og ressursforvaltningspolitikk og jus.”

Lysaker er et fantastisk knutepunkt, med mange muligheter fremover. Her kobles Oslo og Bærum, land og vann, nord og sør, tog, bane og bil, og enorme muligheter nå som snart Fornebubanen også kommer på plass. Det jobber nesten 30 000 mennesker på Lysaker, og i nabolaget rett rundt bor over 7 500.

Alle disse 37 500 menneskene har få gode steder å treffes og møtes. Kulturtilbudet er tilnærmet fraværende.

Det er dette vi nå ønsker å ta tak i. Mange av bedriftene i området satser tungt, også globalt, på store og viktige prosjekter for samfunnsutviklingen fremover. Det være seg innen fornybar energi eller nye teknologiske løsninger. Dette tror vi også kan være klokt å vise lokalt, i å vise verdiene av hvordan disse bedriftene jobber. Vi tror bedriftene blir mer attraktive, som arbeidsgivere, ved å tenke nytt og i å se hvordan samarbeid og klynger kan bidra til ny energi. Litt slik Lysakerkretsen gjorde det for over 100 år siden.

Historien for Lysaker finnes i menneskene der. Bak kontorpultene og rundt møtebordene finnes dyktige og engasjerte mennesker. Nå starter arbeidet med å finne ildsjelene og de som ser utover bare det økonomiske og seg selv. Hvis du leser dette og tenker “Dette er meg!” håper jeg å høre fra deg.

Jeg gleder meg til å ta fatt på jobben!

For spesielt interesserte, les gjerne Bodil Stenseths “En norsk elite, nasjonsbyggerne på Lysaker 1890 til 1940”. NRK har også en strålende dokumentar om dette i arkivet; “De bygget Norge. Erik Werenskiold og Lysakerkretsen”.

Vi trenger da ikke motorvei i Oslo sentrum?

I forslaget til statsbudsjett for 2023 foreslår regjeringen å bruke milliarder på å senke Hammersborgtunnelen og fortsette med motorvei gjennom sentrum av Oslo. Nå er det vel på tide å tenke nytt, er det ikke?

Jeg har det siste halvannet året hatt gleden av å få bygge opp et klyngesamarbeid, Tullinsamarbeidet, som nylig har rundet 31 medlemsbedrifter. Målet med Tullinsamarbeidet er å få alle bedrifter i området, uansett bransje, til å samarbeide om å løfte Tullin og skape bedre løsninger for fremtiden. I september ble Oslo Urban Week arrangert der - som var svært vellykket, forøvrig - og siste lørdagen i oktober ble Kulturlørdag arrangert for første gang. Hensikten var å se hvordan vi skulle starte reisen med å gjøre Universitetsgata til hele Oslos «bokgate». Og vi har samarbeidet (og samarbeider fortsatt) veldig bra med Oslo kommune om dette initiativet.

Tvers gjennom Tullin går Ring 1, der Fredriks gate tar en kraftig høyresving sørover Pilestredet og går rett ned i Hammersborgtunnelen. Dette er nærmest for en motorvei å regne, der flere løp i hver retning mest er med på å transportere et stort antall busser, lastebiler og biler tvers gjennom Oslo sentrum.

På oppdrag fra Statens Vegvesen har Sweco gjort store analyser av konsekvensene av en stengning av Ring 1. De forteller at det nok blir litt mer trafikk i en del av gatene. Jeg fikk nylig også fortalt fra en ansatt der, at det daglig går 17 000 biler på Ring 1. Rundt 10 000 av disse vil ved en stengning sannsynligvis velge Operatunnelen. 5 000 vil velge andre gater, og 2 000 tror de blir borte. Her vil folk velge andre kommunikasjonsmåter.

I sommer sendte jeg, på vegne av Tullinsamarbeidet, en søknad til Statens Vegvesen om å prøvestenge det nordre løpet (det inn mot Trekanten) fra slutten av august til slutten av september, for å teste konsekvensene av redusert trafikk. Denne søknaden ble gjort sammen med flere av medlemmene i Tullinsamarbeidet, som både Mad arkitekter og Flott Gjort. Vårt forslag var også å fortsatt tillate buser og varetransport, men å si nei til privatbiler. Vi ønsket også å teste ut å fylle gateløpet med andre aktiviteter og innhold.

Statens Vegvesen var ikke uttalt negative til dette, men svarte etter hvert at de ikke ville rekke å gjennomføre en prøvestengning akkurat i det tidsrommet vi ønsket.

Og så kom forslaget til statsbudsjettet på bordet.

Det er veldig overraskende at vi har en regjering som i så liten grad velger å lytte til hva byen ber om. Det er et stort flertall i bystyret, som ikke ser behovet for å investere så mye i en fortsatt dyrking av bilen i sentrum. Næringslivet selv ønsker også å tenke nytt, og nå begynner det vel å bli nok av argumenter som tilsier at vi må slutte å gjennomføre prosjekter som dyrker fortidens transport og mobilitet.

Da jeg hadde ansvaret for reposisjoneringen av Paleet på Karl Johan, kom jeg over planene fra 1960-tallet om en enorm bymotorvei gjennom sentrum, inspirert fra USA. I de planene ville det meste av Karl Johan blitt revet, til fordel for en 12-felts motorvei. Disse planene ble heldigvis stanset av oljekrisen på 70-tallet.

La oss ta til fornuft også nå. Vi har en klimakrise, en strømkrise, og en krise der forbruket og biltrafikken bare øker. Vi trenger ikke bruke milliarder av kroner på en tunnel vi strengt tatt ikke vil trenge når den står ferdig. De pengene kan brukes til mye mer fornuftig, som for eksempel å styrke kollektivløsningene.

Og så kan vi da heller fortsette å dyrke Oslo som verdens beste by å gå og leve i.

Onsdag morgen skal jeg innom Grape, der både Byrådslederen (Raymond Johansen), Statens Vegvesen (Halvard Gavelstad) og Entra (Christian Winsnes Rustand) er representert for å diskutere Ring 1. Det blir veldig spennende. Møt opp!