Slik ødelegger du et kvartal

Oslo er en fantastisk by. Men, eiendomsaktørene og næringslivet må ta et langt større ansvar for nabolagene de er en del av. Det gjelder også Spikersuppa.

Burger King åpnet sin tre-etasjes flaggskip-restaurant i februar, og slik ser det ut fortsatt. Med dette grepet slutter de mest spennende og innovative retailkonseptene å være interessert i lokaler her. Heldigvis fortsetter jazzen å blomstre på Nasjonal Jazzscene.

Burger King åpnet sin tre-etasjes flaggskip-restaurant i februar, og slik ser det ut fortsatt. Med dette grepet slutter de mest spennende og innovative retailkonseptene å være interessert i lokaler her. Heldigvis fortsetter jazzen å blomstre på Nasjonal Jazzscene.

Denne uken kom Sommerserveringen i Karl Johan opp igjen, et midlertidig bylivsprosjekt som nå åpnet for sjette år på rad. Prosjektet kom til ved at Ola Elvestuen (tidligere miljøbyråd, nå klimaminister for Venstre) og jeg sto ved Spikersuppa og diskuterte ideen: Hva om vi stenger gata for biler og setter opp 400 stoler, 100 bord, 20 parasoller og en god del blomsterkasser der det normalt var parkeringsplasser? Der og da bestemte han seg for at dette skulle vi prøve.

Hvert år siden har det vært jobbet iherdig og intenst for å få dette midlertidige prosjektet til å kunne fortsette. Motstanden fra etatene var betydelig, men takket være politisk støtte fra både det forrige og det sittende Byråd har dette blitt et fast, midlertidig prosjekt. Bilder av Sommerserveringen på Karl Johan har også blitt ivrig benyttet i å promotere Bilfritt Byliv.

Å få til et slikt prosjekt handler om godt samarbeid, grunnleggende problemforståelse og tydelig kommunikasjon. Det handler ikke bare om å sutre over alt som er galt, men om å faktisk komme med gode og troverdige løsninger. Når det går dårlig med næringsgrunnlaget er det faktisk ikke kommunen som lider (annet enn bortfall av skatteinntekter og annet). Det er aktørene selv. Men næringsaktørene og gårdeierne i kvartalet sto samlet, tilbake i 2013. De hadde en løsning, og de fikk gjennomslag for å teste den ut. Og den ble så vellykket at den har blitt et fast, midlertidig prosjekt. Løsningen kunne definitivt latt seg videreutvikle til noe bedre og mer permanent, men da må også kommunen på banen. Det har ikke vært prioritert. På lik linje med å levere permanent sikring i gata, som skulle vært på plass nå i 2019. Blomsterurnene står der fortsatt.

Denne Sommerserveringen er dog ikke den egentlige historien jeg vil frem til. Den egentlige historien handler om kvartalet bak, og samspillet med gaten utenfor. Karl Johan-kvartalet (som det heter i historiebøkene) har sin historie tilbake fra 1840-årene. Altså rett før slottet sto ferdig oppe på Bellevue-høyden. I dette nye kvartalet i Christiania flyttet borgerskapet inn, og på slutten av 1800-tallet kom også de første boutiquene hit. Det var et Paris i miniatyr. Studentene og de fine fruene flanerte der på søndagene, og selvsagt gikk også Henrik Ibsen forbi på sine daglige turer til Grand Café. 

Kvartalet forfalt kraftig gjennom 70-tallet, men fikk et løft med åpningen av Paleet i 1990. Så dukket også Hovedstadsaksjonen opp, der kommunen, staten og flere gårdeiere sammen investerte nesten 500 millioner kroner i å ruste opp Karl Johans gate til Unionsjubileet i 2005. Det ga de brede fortauene på hver side, blant annet. Hovedstadsaksjonen var også forløperen til å etablere Gårdeierforeningen Byfolk. Det er jo interessant å lese kronikken fra initiativtageren bak Hovedstadsaksjonen. Den gir en hyllest til Olav Thon, men ramsalt kritikk til de kommunale etatene. Det har det siste tiåret vært et kvartal preget av et svært “kommersielt” tilbud av spisesteder på dette kvartalet. Med de nye restaurantene på Paleet i 2014 og oppussingen av Grand Café begynte det dog å bli håp om en mulig ny æra, i å fremme et mer mangfoldig og kvalitetsrettet tilbud.

Men, da Burger King åpnet i lokalene etter TGI Friday’s stoppet all denne positive utviklingen opp - over natten.

I nabobygget til Burger King (hjørnet av Karl Johans gate og Rosenkrantzgate) holder Eiendomsspar å pusse opp. Hva som kommer er foreløpig uklart.

I nabobygget til Burger King (hjørnet av Karl Johans gate og Rosenkrantzgate) holder Eiendomsspar å pusse opp. Hva som kommer er foreløpig uklart.

I alle store byer er det egne områder for high-end konsepter og de mer kvalitetsrettede konseptene. Slike konsepter er svært opptatt av nabolaget de er en del av, hvilke konsepter som er i lokalene rett ved. Det har de siste årene vært mange aktører som har kikket på lokalene på hjørnet av Rosenkrantzgate og Karl Johans gate. Men, de mest spennende konseptene, som virkelig kunne bidratt til å løfte innholdet og omdømmet for kvartalet, trakk seg så snart de oppdaget at Burger King hadde åpnet ved siden av. Det er så enkelt: De er opptatt av merkevaren sin, og at merkevaren skal assosieres med høy kvalitet. Innen klesbransjen er f.eks. “slow fashion” et viktig begrep for kvalitetsmerker og bærekraftig handel. Da kan de ikke assosieres med “fast food”.

Mine spørsmål er mange: Hvorfor kunne ikke Thon Eiendom sagt nei til Burger King? Hvorfor kunne ikke en seriøs aktør som Umoe (som eier Burger King) vist at de reelt bryr seg om bærekraftig byutvikling? Hvorfor kunne ikke Umoe sine folk tatt en prat med Fursetgruppen (som driver både restaurantene på Paleet og Grand Café) for å diskutere hvordan de sammen kunne utviklet nabolaget til det bedre?

Hvorfor?

Kronikken ble også publisert av VårtOslo søndag 26. mai 2019. Klikk for å lese den der.

La stå?

Ting tar dessverre ofte litt tid i Oslo, og kan være litt slitsomt by for utålmodige sjeler. Men, enkelte ganger går det innmari fort. Som på Karl Johan i november. 

IMG_2823.JPG

I begynnelsen av november kom en britisk terrorekspert på besøk til Oslo. Han så Karl Johan og mediene dekket gladelig hans påstander om sannsynligheten for terrorhandlinger der, hvorpå Byrådslederen sa at snarlige tiltak var på vei. Og allerede uken etterpå begynte Oslo Kommune å sette ut 138 kumrør, pluss minus. Makan til effektivitet, da gitt!?

Bankplassen.jpg

15. november deltok jeg i en debatt hos VårtOslo, Byprat, der terrorsikringen var tema. Her avsluttet jeg med å oppfordre til at vi raskt burde samarbeide om å finne bedre løsninger enn dette. Jeg fikk ingen konkrete løfter, men startet raskt etterpå med å se om jeg kunne samle litt krefter for å snu det negative til noe positivt.

Jeg kontaktet ulike mennesker og fikk god respons på ideen om heller å bruke kunst som sikring i gaten. Flere refererte til hvordan sikringen var gjort rundt Norges Bank og Bankplassen, i Kvadraturen. En av ideene var også å bruke Karl Johan til å vise frem norske bergarter, og at steinskulpturer kunne fungere som både sikring og attraksjoner. Og jeg samlet sammen en del ideer og inspirasjon, om hvordan terrorsikring kunne gjøres på en langt mer kreativ og medmenneskelig måte.  

En rekke ulike personer gikk samtidig ut i mediene og kritiserte sterkt det som var gjort på Karl Johan. Begreper som "kloakkrør", "Oslo ser ut som en krigssone", "et hån mot paradegaten" og en rekke andre sterke uttrykk ble benyttet. 

Sammen med flere andre gode hjelpere ble ideen om "Vi skal få det til å forsvinne" utviklet. Vi mente det gikk an å bruke enkle midler til å kamuflere kumrørene, i forkant av fredsprisutdelingen, mens vi deretter skulle fokusere på noe mer permanent i stedet for blomsterfatene som var bestilt. Vi ønsket å vise alle at vi skulle ta gate vår tilbake. Vi skulle ikke la terroren og frykten vinne, men heller vise at Oslo er en by der vi er opptatt av medmenneskelighet, rauset, humanitet, og ren og skjær "Oslove".

IMG_2786.jpg

Så var det dette med finansiering og tillatelser, da. 28. november sa Christian Ringnes i Aftenposten at han etterlyste et spleiselag for Karl Johan. Så bra, tenkte jeg. Da skulle det vel ikke være så vanskelig å finne noen til å dekke de få tusenlappene som skulle til for å komme i gang med å forskjønne gata? Men, den gang ei. Etter flere dagers sonderinger, eposter, telefoner og SMSer til ulike aktører - både for å få tillatelse, penger og backing til å gå i gang - kom tidspunktet for å si "Go" eller "No Go". 16 elever fra Westerdals var klare til å gå i gang, tirsdag 7. desember. Men, mandag ettermiddag måtte materialer kjøpes inn. Jeg hadde ikke fått noen midler eller garantier, verken fra det offentlige eller private aktører, til å være med og støtte initiativet. For å komme i gang måtte vi ha 20.000,- til innkjøp av lerret, tape, pensler, spraymaling og andre effekter. De pengene hadde jeg ikke noe behov for å legge ut personlig, og jeg var nødt til å avlyse.

Jeg ønsker ikke å sutre. At jeg nå skriver dette her skyldes at jeg har blitt purret på å starte opp initiativet igjen. Dessverre mener jeg at det toget har forlatt perrongen. Jeg har fått vite at flere i Oslo Kommune og den politiske ledelsen var svært begeistret for initiativet, og var skuffet over at det ble avlyst. Til dem vil jeg si at det da hadde vært flott om initiativet ble gitt litt mer støtte mens vi holdt på. Flere av de humanitære organisasjonene vi kontaktet var også veldig positive, og også flere private aktører syntes ideen var god. Fra enkelte andre fikk jeg dog også høre "Det er nok klokest å ikke støtte dette. Blir det så fint som vi tror vil kommunen bare la det stå og ikke fjerne rørene". Altså, en forsterkning av det mange mener er et faktum i Oslo: De midlertidige tiltakene har en lei tendens til å bli veldig permanente.

IMG_2844.JPG

Nå tenker jeg at fokus bør rettes mot hva som kommer utover vinteren og våren. Det er fullt mulig å gjøre noe bedre enn bare å sette ut blomsterfat. Det er fullt mulig å gjøre noe som er temporært/midlertidig, men som samtidig er spennende, involverende, og kan bli en attraksjon i seg selv.  Det er fullt mulig å sikre mennesker, uten å skremme dem bort fra områdene vi ønsker de skal besøke. Tross alt ønsker vi å lage byliv, og ikke bare bilfritt? For å lage bilfritt byliv må det vi gjør ta hensyn til menneskene først. Deretter bilene. Ikke motsatt.

SISTE: Aftenposten publiserte 17. desember en sak som omhandler det samme.