Ting tar dessverre ofte litt tid i Oslo, og kan være litt slitsomt by for utålmodige sjeler. Men, enkelte ganger går det innmari fort. Som på Karl Johan i november.
I begynnelsen av november kom en britisk terrorekspert på besøk til Oslo. Han så Karl Johan og mediene dekket gladelig hans påstander om sannsynligheten for terrorhandlinger der, hvorpå Byrådslederen sa at snarlige tiltak var på vei. Og allerede uken etterpå begynte Oslo Kommune å sette ut 138 kumrør, pluss minus. Makan til effektivitet, da gitt!?
15. november deltok jeg i en debatt hos VårtOslo, Byprat, der terrorsikringen var tema. Her avsluttet jeg med å oppfordre til at vi raskt burde samarbeide om å finne bedre løsninger enn dette. Jeg fikk ingen konkrete løfter, men startet raskt etterpå med å se om jeg kunne samle litt krefter for å snu det negative til noe positivt.
Jeg kontaktet ulike mennesker og fikk god respons på ideen om heller å bruke kunst som sikring i gaten. Flere refererte til hvordan sikringen var gjort rundt Norges Bank og Bankplassen, i Kvadraturen. En av ideene var også å bruke Karl Johan til å vise frem norske bergarter, og at steinskulpturer kunne fungere som både sikring og attraksjoner. Og jeg samlet sammen en del ideer og inspirasjon, om hvordan terrorsikring kunne gjøres på en langt mer kreativ og medmenneskelig måte.
En rekke ulike personer gikk samtidig ut i mediene og kritiserte sterkt det som var gjort på Karl Johan. Begreper som "kloakkrør", "Oslo ser ut som en krigssone", "et hån mot paradegaten" og en rekke andre sterke uttrykk ble benyttet.
Sammen med flere andre gode hjelpere ble ideen om "Vi skal få det til å forsvinne" utviklet. Vi mente det gikk an å bruke enkle midler til å kamuflere kumrørene, i forkant av fredsprisutdelingen, mens vi deretter skulle fokusere på noe mer permanent i stedet for blomsterfatene som var bestilt. Vi ønsket å vise alle at vi skulle ta gate vår tilbake. Vi skulle ikke la terroren og frykten vinne, men heller vise at Oslo er en by der vi er opptatt av medmenneskelighet, rauset, humanitet, og ren og skjær "Oslove".
Så var det dette med finansiering og tillatelser, da. 28. november sa Christian Ringnes i Aftenposten at han etterlyste et spleiselag for Karl Johan. Så bra, tenkte jeg. Da skulle det vel ikke være så vanskelig å finne noen til å dekke de få tusenlappene som skulle til for å komme i gang med å forskjønne gata? Men, den gang ei. Etter flere dagers sonderinger, eposter, telefoner og SMSer til ulike aktører - både for å få tillatelse, penger og backing til å gå i gang - kom tidspunktet for å si "Go" eller "No Go". 16 elever fra Westerdals var klare til å gå i gang, tirsdag 7. desember. Men, mandag ettermiddag måtte materialer kjøpes inn. Jeg hadde ikke fått noen midler eller garantier, verken fra det offentlige eller private aktører, til å være med og støtte initiativet. For å komme i gang måtte vi ha 20.000,- til innkjøp av lerret, tape, pensler, spraymaling og andre effekter. De pengene hadde jeg ikke noe behov for å legge ut personlig, og jeg var nødt til å avlyse.
Jeg ønsker ikke å sutre. At jeg nå skriver dette her skyldes at jeg har blitt purret på å starte opp initiativet igjen. Dessverre mener jeg at det toget har forlatt perrongen. Jeg har fått vite at flere i Oslo Kommune og den politiske ledelsen var svært begeistret for initiativet, og var skuffet over at det ble avlyst. Til dem vil jeg si at det da hadde vært flott om initiativet ble gitt litt mer støtte mens vi holdt på. Flere av de humanitære organisasjonene vi kontaktet var også veldig positive, og også flere private aktører syntes ideen var god. Fra enkelte andre fikk jeg dog også høre "Det er nok klokest å ikke støtte dette. Blir det så fint som vi tror vil kommunen bare la det stå og ikke fjerne rørene". Altså, en forsterkning av det mange mener er et faktum i Oslo: De midlertidige tiltakene har en lei tendens til å bli veldig permanente.
Nå tenker jeg at fokus bør rettes mot hva som kommer utover vinteren og våren. Det er fullt mulig å gjøre noe bedre enn bare å sette ut blomsterfat. Det er fullt mulig å gjøre noe som er temporært/midlertidig, men som samtidig er spennende, involverende, og kan bli en attraksjon i seg selv. Det er fullt mulig å sikre mennesker, uten å skremme dem bort fra områdene vi ønsker de skal besøke. Tross alt ønsker vi å lage byliv, og ikke bare bilfritt? For å lage bilfritt byliv må det vi gjør ta hensyn til menneskene først. Deretter bilene. Ikke motsatt.
SISTE: Aftenposten publiserte 17. desember en sak som omhandler det samme.