Et kontor for å redde verden

Det store spørsmålet jeg stiller meg, er om det finnes ildsjeler og bedrifter på Lysaker som ønsker å følge i fotsporene til Norges kanskje største helt noensinne. Han bodde på Lysaker, og dette var kontoret hans.

Kontorpulten til Fridtjof Nansen ser tilnærmet uendret ut, slik det så ut rett før han døde i 1930. Her jobbet han, mens han også så utover Oslofjorden.

På mandag denne uken var det generalforsamling i Lysakerbyen Næringsvel. Det ble besluttet at foreningen skifter navn til Lysakersamarbeidet, og skal bli et klyngesamarbeid for alle næringsaktører på Lysaker. Jeg blir daglig leder. Ambisjonen er at næringsliv og nabolag i fellesskap fremover skal jobbe for å løfte Lysaker. Det skal bygges sterkere stedsidentitet, sterkere lokal stolthet, og gi alle mennesker der - enten de bor eller jobber der - en sterkere tilhørighet til Lysaker.

Da jeg først ble spurt om å se nærmere på Lysaker var det med en viss usikkerhet. Hva var “Lysaker”, utover å være en stasjon, en motorvei på toppen av et par underganger, bøttevis av ulike næringsbygg (ikke alle like sjarmerende og inkluderende), og et inntrykk av et sted det var litt langt mellom lyspunktene og attraksjonene.

Jeg slet lenge med å finne en knagg, men så begynte jeg å grave enda dypere i historien til Lysaker. Det som var overraskende for meg - og faktisk noe jeg ser på som en liten “skattekiste” - var historien om Lysakerkretsen.

Lysakerkretsen var en gruppe kunstnere og profilerte personer, som fra slutten av 1800-tallet og et stykke inn på 1900-tallet har hatt en ekstremt viktig påvirkning på den tidlige nasjonsbyggingen i Norge, i frigjøringen vår fra både dansk og svensk kulturarv. Lysakerkretsen må faktisk tilskrives mye av det vi i dag ser på med stolthet, som bærebjelker for norsk identitet: Språket, langrenn, eventyrene, og stoltheten over et mangfoldig, likt, grønt og frodig land.

Dette skjedde altså med utgangspunkt i Lysaker, inkludert både Bestum og Lagåsen, både på Bærumssiden og i Aker (som kommunen het frem til det ble en del av Oslo kommune i 1948).

Dette portrettet av Fridtjof Nansen, malt av nabo og venn Erik Werenskiold, henger på Polhøgda.

To sentrale aktører i Lysakerkretsen var maleren Erik Werenskiold og oppdageren, forskeren, politikeren og humanisten Fridtjof Nansen. De var naboer, på Lagåsen, og svært gode venner. Portrettet Werenskiold malte av Nansen illustrerer dette. Det finnes i to eksemplarer, der det ene står i en av stuene i Nansens hjem på Lagåsen.; Polhøgda. Jeg hadde sett det avbildet flere steder, da jeg leste meg opp på Lysakerkretsen og deres betydning. Men så, en kveld da jeg var innom Polhøgda og hørte et foredrag (i regi av Fornebo Vel), fikk jeg også se portrettet fysisk. Det var mektig.

Fridtjof Nansen må være Norges kanskje største helt, i det minste i moderne tid. Ikke bare er hans doktoravhandling fra 1882 om slimålens nervesystem sentral den dag i dag, for alle som jobber med nevroanatomi. Han ble senere professor i både zoologi og oseanografi. Innimellom dette krysset han isen på Grønland. Han førte Fram gjennom polisen, og var nære på å nå Nordpolen på ski. Samtidig med dette engasjerte han seg sterkt i norsk politikk. Sammen med Werenskiold og resten av Lysakerkretsen engasjerte de seg sterkt i kunst, skriftspråk, kulturliv og debatter. De engasjerte seg sterkt for å skape historier nordmenn kunne ta del i og være stolte av. Fordi de mente Norge behøvde å få sine egne historier, tuftet på norske tradisjoner og norsk historie.

En kopi av Nansenpasset til Marc Chagall, er utstilt i kjelleren på Polhøgda.

Det som er spesielt spennende med Nansen var også hans politiske og humanistiske engasjement. Han sørget for at prins Carl av Danmark ble Norges nye konge. Han ble Norges første ambassadør til England etter 1905. Mest av alt: Det er i år 100 år siden Fridtjof Nansen mottok Nobels fredspris, for hans enorme innsats som reddet millioner av russiske og ukrainske mennesker fra sultkatastrofe. Innføringen av Nansenpasset bidro til å hjelpe hundretusener av flyktninger, som plutselig var blitt gjort statsløse av Lenin. Blant disse er Igor Stravinsky, Sergej Rachmaninoff og Marc Chagall. Senere på 1920-tallet reddet han også millioner av armenere fra å dø av sult, og jeg kan bare ikke slutte å bli imponert over hva han fikk til.

Fridtjof Nansen døde i 1930, og han ønsket at hans hjem på Polhøgda ikke skulle bli et museum. Polhøgda skulle fortsette å jobbe for bedre samfunnsutvikling. Derfor er det nå Fridtjof Nansens Institutt som har kontorer der, og som jobber nasjonalt og globalt med omfattende forskning innen tema knyttet til samfunnsutvikling. Som de selv skriver: “FNI er en uavhengig stiftelse som driver med forskning på internasjonal miljø-, energi- og ressursforvaltningspolitikk og jus.”

Lysaker er et fantastisk knutepunkt, med mange muligheter fremover. Her kobles Oslo og Bærum, land og vann, nord og sør, tog, bane og bil, og enorme muligheter nå som snart Fornebubanen også kommer på plass. Det jobber nesten 30 000 mennesker på Lysaker, og i nabolaget rett rundt bor over 7 500.

Alle disse 37 500 menneskene har få gode steder å treffes og møtes. Kulturtilbudet er tilnærmet fraværende.

Det er dette vi nå ønsker å ta tak i. Mange av bedriftene i området satser tungt, også globalt, på store og viktige prosjekter for samfunnsutviklingen fremover. Det være seg innen fornybar energi eller nye teknologiske løsninger. Dette tror vi også kan være klokt å vise lokalt, i å vise verdiene av hvordan disse bedriftene jobber. Vi tror bedriftene blir mer attraktive, som arbeidsgivere, ved å tenke nytt og i å se hvordan samarbeid og klynger kan bidra til ny energi. Litt slik Lysakerkretsen gjorde det for over 100 år siden.

Historien for Lysaker finnes i menneskene der. Bak kontorpultene og rundt møtebordene finnes dyktige og engasjerte mennesker. Nå starter arbeidet med å finne ildsjelene og de som ser utover bare det økonomiske og seg selv. Hvis du leser dette og tenker “Dette er meg!” håper jeg å høre fra deg.

Jeg gleder meg til å ta fatt på jobben!

For spesielt interesserte, les gjerne Bodil Stenseths “En norsk elite, nasjonsbyggerne på Lysaker 1890 til 1940”. NRK har også en strålende dokumentar om dette i arkivet; “De bygget Norge. Erik Werenskiold og Lysakerkretsen”.

Vi trenger da ikke motorvei i Oslo sentrum?

I forslaget til statsbudsjett for 2023 foreslår regjeringen å bruke milliarder på å senke Hammersborgtunnelen og fortsette med motorvei gjennom sentrum av Oslo. Nå er det vel på tide å tenke nytt, er det ikke?

Jeg har det siste halvannet året hatt gleden av å få bygge opp et klyngesamarbeid, Tullinsamarbeidet, som nylig har rundet 31 medlemsbedrifter. Målet med Tullinsamarbeidet er å få alle bedrifter i området, uansett bransje, til å samarbeide om å løfte Tullin og skape bedre løsninger for fremtiden. I september ble Oslo Urban Week arrangert der - som var svært vellykket, forøvrig - og siste lørdagen i oktober ble Kulturlørdag arrangert for første gang. Hensikten var å se hvordan vi skulle starte reisen med å gjøre Universitetsgata til hele Oslos «bokgate». Og vi har samarbeidet (og samarbeider fortsatt) veldig bra med Oslo kommune om dette initiativet.

Tvers gjennom Tullin går Ring 1, der Fredriks gate tar en kraftig høyresving sørover Pilestredet og går rett ned i Hammersborgtunnelen. Dette er nærmest for en motorvei å regne, der flere løp i hver retning mest er med på å transportere et stort antall busser, lastebiler og biler tvers gjennom Oslo sentrum.

På oppdrag fra Statens Vegvesen har Sweco gjort store analyser av konsekvensene av en stengning av Ring 1. De forteller at det nok blir litt mer trafikk i en del av gatene. Jeg fikk nylig også fortalt fra en ansatt der, at det daglig går 17 000 biler på Ring 1. Rundt 10 000 av disse vil ved en stengning sannsynligvis velge Operatunnelen. 5 000 vil velge andre gater, og 2 000 tror de blir borte. Her vil folk velge andre kommunikasjonsmåter.

I sommer sendte jeg, på vegne av Tullinsamarbeidet, en søknad til Statens Vegvesen om å prøvestenge det nordre løpet (det inn mot Trekanten) fra slutten av august til slutten av september, for å teste konsekvensene av redusert trafikk. Denne søknaden ble gjort sammen med flere av medlemmene i Tullinsamarbeidet, som både Mad arkitekter og Flott Gjort. Vårt forslag var også å fortsatt tillate buser og varetransport, men å si nei til privatbiler. Vi ønsket også å teste ut å fylle gateløpet med andre aktiviteter og innhold.

Statens Vegvesen var ikke uttalt negative til dette, men svarte etter hvert at de ikke ville rekke å gjennomføre en prøvestengning akkurat i det tidsrommet vi ønsket.

Og så kom forslaget til statsbudsjettet på bordet.

Det er veldig overraskende at vi har en regjering som i så liten grad velger å lytte til hva byen ber om. Det er et stort flertall i bystyret, som ikke ser behovet for å investere så mye i en fortsatt dyrking av bilen i sentrum. Næringslivet selv ønsker også å tenke nytt, og nå begynner det vel å bli nok av argumenter som tilsier at vi må slutte å gjennomføre prosjekter som dyrker fortidens transport og mobilitet.

Da jeg hadde ansvaret for reposisjoneringen av Paleet på Karl Johan, kom jeg over planene fra 1960-tallet om en enorm bymotorvei gjennom sentrum, inspirert fra USA. I de planene ville det meste av Karl Johan blitt revet, til fordel for en 12-felts motorvei. Disse planene ble heldigvis stanset av oljekrisen på 70-tallet.

La oss ta til fornuft også nå. Vi har en klimakrise, en strømkrise, og en krise der forbruket og biltrafikken bare øker. Vi trenger ikke bruke milliarder av kroner på en tunnel vi strengt tatt ikke vil trenge når den står ferdig. De pengene kan brukes til mye mer fornuftig, som for eksempel å styrke kollektivløsningene.

Og så kan vi da heller fortsette å dyrke Oslo som verdens beste by å gå og leve i.

Onsdag morgen skal jeg innom Grape, der både Byrådslederen (Raymond Johansen), Statens Vegvesen (Halvard Gavelstad) og Entra (Christian Winsnes Rustand) er representert for å diskutere Ring 1. Det blir veldig spennende. Møt opp!

Når skal Bymiljøetaten begynne å elske Oslo sentrum?

Dette er beviset på at Oslo kommune ikke alene kan aktivisere sentrum: Kommunen evner ikke å følge opp om hva byen ønsker og trenger i sentrum. Bymiljøetaten trenger hjelp!

Hele Spikersuppa var fylt opp av mennesker i dag, 19. november, i pur glede over å møtes og nyte sentrum. Noen forsøkte også å gå på skøyter. Dessverre. Foto: Aasmund Lund.

Oslo sentrum har vært gjennom flere tøffe år nå. Ingen områder i Norge har vært hardere rammet, av konsekvensene av koronaepidemien. Før pandemien sto de pluss minus 1 000 handels- og serveringsbedriftene i sentrum for 16,9% av all omsetning i Oslo. I 2021 var tallet falt til såvidt over 12%. Når den totale omsetningen i Oslo er rundt 100 milliarder kroner betyr dette enorme tall.

Jeg har i mange år vært en aktiv tilhenger av et sterkere sentrumssamarbeid i Oslo. “Bydel Null”, har jeg kalt det. Og jeg har tidligere vært litt lei av de som har snakket om at alt er så ille i sentrum.

I midten av sentrum ligger Spikersuppa, denne lille vanndammen som vinterstid gjøres om til Norges mest populære skøytebane. Fra 2012 til 2017 var jeg senterleder på Paleet, og samtidig styreleder for Strøksforeningen Studenterlunden. Jeg ivret for å dyrke frem alt som skapte byliv utenfor Paleet, fordi jeg mente det var positivt for økt besøk til Paleet. Jeg fikk blant annet stengt Karl Johans gate for biler, og erstattet med stoler, bord, parasoller og plantekasse, fra 18. mai til langt ut i september, hvert eneste år med start i 2013. Karl Johans Sommerservering har vært en årevis tradisjon, som de senere årene har blitt etterspurt av Oslo kommune. Slik var det ikke i starten.

I 2013 sto skøytebanen i Spikersuppa i fare for å gå inn i historiebøkene, fordi stat og kommuen ikke ble enige om hvem som skulle ta kostnadene ved oppgradering av frysemaskineriet da Saras Telt skulle rives. Jeg var så heldig at Oslos ordfører Fabian Stang engasjerte seg. Alle investeringer kom på plass, og Oslos befolkning kunne fortsette å glede seg på Norges mest populære skøytebane.

Jeg har alltid vært en sterk tilhenger av samarbeid og dialog, og om å finne ut hvordan få folk til å jobbe for bedre og smartere løsninger. Å gå til juridisk søksmål har jeg alltid ment er en fallitterklæring. Det er siste utvei, og noe du definitivt bør unngå.

Dessverre var det nettopp dette Oslo kommune fikk mot seg i 2021. En gårdeier i nabolaget mente julemarkedet var ødeleggende for besøk til sitt kjøpesenter, og engasjerte et svært fremtredende advokatkontor til å hjelpe seg i søksmål mot Oslo kommune. De ville stoppe julemarkedet. Dette søksmålet holdt på å lykkes. Etter å ha blitt avvist av kommunen sendte advokatene saken til statsforvalteren. Statsforvalteren valgte til slutt også å avvise søksmålet.

Når så årets “Jul i Vinterland” skulle planlegges oppsto samtidig nye utfordringer. Nå var det ikke lenger Bymiljøetaten men Plan- og Bygningsetaten Lund Gruppen måtte forholde seg til. Nå kom det nye krav på bordet, blant annet om byggesøknad. Det kom også andre krav enn de som var spesifisert i den opprinnelige anbudsrunden.

Det ble mange kameler som måtte spises. Jeg har fulgt prosessen, og skal ikke gå i for mye detaljer på alt her. Det som gleder meg er at Oslo får et julemarked. Men, jeg må innrømme at det er noen ting som gjør meg nærmest ekstatisk, litt sånn som en ihuga bylivsentusiast kan bli. Sjekk dette bildet:

Se, her settes benker og fakler ut i selve gaten. Er det ikke fantastisk?

I alle år da jeg jobbet på Paleet ivret jeg for å få til et supert samarbeid med “Jul I Vinterland”. Jeg ivret for åpne ganger og at Karl Johans gate skulle være en del av julemarkedet. Jeg forsøkte å ta fullstendig eierskap til julemarkedet, fordi jeg mente de 2,5 til 3 millionene besøkerne til Spikersuppa og skøytebanen var “good for business”.

Jeg har ikke oversikt over regnskapene til advokatkontoret, Oslo kommune og Lund Gruppen knyttet til de ulike prosessene. Men, jeg ville ikke bli veldig overrasket over at vi snakker om rundt regnet 5 millioner kroner i saksbehandlings-, advokat- og arkitektkostnader for å få til at den ene veggen på julemarkedet er vendt ut mot Karl Johans gate. Eller at det er satt ut benker og fakler i gata, som inspirerer til liv og som fungerer helt fantastisk til å knytte hele området sammen.

Dette kunne vært unngått, uten søksmål, dersom Oslo kommune hadde ønsket det. Og dersom Oslo sentrum hadde vært organisert, med noen som kunne få kommunen og aktørene til å samarbeide bedre.

Det går årlig millioner av kroner til advokater og arkitekter, både her og andre steder i sentrum. Er det nødvendig? Hadde vi ikke spart mye, dersom vi samarbeidet mer?

Ikke minst, kunne vi ikke fått til bedre løsninger for hele Oslo, dersom etatene snakket bedre sammen. Og også hadde noen fra næringslivet de kunne sparret med og fått hjelp fra, for å forsikre at de fikk til et mer aktivt byliv?

I 2024 feirer Oslo at det er 100 år siden Norges hovedstad fikk tilbake sitt historiske navn, da Stortinget mente det var viktig som ledd i å bygge nasjonal identitet og stolthet. Jeg heier på å fortsette å bygge denne stoltheten, både for hele Oslo og for hele Norge.

God adventstid!

Bare ta å riv det ned. Oslo var da mye bedre før.

Ironi og sarkasme er krevende øvelser, ikke minst i skriftlig form. Likevel ønsket jeg å prøve dette. Følgende rant, inspirert av Einar Roses sang fra 1928 “Bare ta å riv det ned” kom på trykk i Vårt Oslo 16. juni og skapte et voldsomt engasjement:

Revykongen Einar Rose, her avbildet på Bygdøy Sjøbad på 1930-tallet. Foto: Sverre Heiberg / Oslo Museum

Nei og nei, harru sett. Nå har’øm satt opp en sånn der grå koloss rett bak vakre Vestbanen. Nasjonalmuseum, sier de? Makkverk, err’e. Å sånt ska’ døm bruke penger på? Riv det ned, sier jeg. La bila parkere der. Alt var mye bedre før!

Akkurat som rett borti høgget for denne blokka: Rådhuset. Noe så grusomt å sette opp der, da? Slik en svær og stygg, firkanta, rød bygning, med de to stygge tårna som rager over hele by’n?! Nei, riv det ned og lag noe anna moro der. Sånn som det var i gamle dager. Da var det tivoli der. Og sirkus. Også alle horehusa, da gitt. Algier og Tunis, kalt dem det der i Pipervika. Det var saker det.

Eller på utsi’a av detta fæle museet. «Aker Brygge», heter det visst der. For noe tull og tøys. Det er bare penga som rår der borte. Fysj. Handelstand og serveringssteder, som tar over og ødelegger hele by’n. Tenk så mye bedre det var før, da det var Akers Mekaniske der. Å, det var tider, det. Da kunne også denna Tjuvholmen være for de den var ment for, tjuva! Nei, nå er det badeplasser og museum der ute. Og så bor det folk der ute!?

Å så er det alle bila, da. Før i tida, da kunne døm kjøre overalt, da. Over hele Rådhusplassen, oppover Karl Johan, bortover Torggata, og så kunne døm parkere over hele Youngstorget. Og på Tullinløkka var det både parkering - og bensinstasjon! Da var’e stemning, da, med alle bila. Å, så fint det var før.

Eller hva med inni Bjørvika? Tenk, der har’øm satt opp sånne stygge bokser av glass og bettong, med rare vinkler og flate vegger. Ikke en rosett eller stukkatur å se på mils avstand?! Også er’e et sånt hvitt bygg som skråner ned i vannet. Inni der synger og danser de hele tida. Folk tråkker på det! Og så har de tatt bort både trafikkmaskiner og Nylands verksted? Hvor skal alle bila kjøre nå da? Hva med havna, der alle skipa lå og ble fiksa på? Skulle man liksom latt folk få gå fritt der, da kanskje, eller bade rett fra brygga? Nei, det hadde tatt seg ut!

Ååå, så trist det har blitt, dere.

Alt var da så mye bedre før.

Jeg tenker på’n Einar Rose. Han sang «Bare ta å riv det ned, bare ta å riv det ned. La oss få et pent og morsomt sted.»

Da kunne Oslo endelig blitt et fint sted å være.

Alt var mye bedre før.

Her kronikken publisert i Vårt Oslo, og her er lenken til Facebook-posten hos Vårt Oslo.

Trygve, du lyver!

Da jeg vokste opp lærte jeg at det ikke var så pent å lyve. Jeg lærte også at det ikke er så pent å tråkke på de som ligger nede.

Dette bildet følger regjeringens pressemelding, etter pressekonferansen 13. desember.

For en uke siden forsto jeg at regjeringen har gjort begge deler. Da kom det et svar fra Trygves kollega i regjeringen, Kommunalministeren, på et skriftlig spørsmål fra Stortingsrepresentant Ola Elvestuen (V). Ola etterlyste pengene som ble lovet før jul. 

Svaret bryter tvert med løftet Trygve ga til næringslivet 13. desember. Det bryter også med hva Stortinget vedtok 24. januar. Svaret vitner også om mangel på respekt og forståelse for noen av Norges viktigste næringer; serveringsstedene, møteplassene, hotellene, de lokale kulturhusene. Fordi svaret var at pengene ikke var nødvendig lenger. Hva behager?

På søndag er det tre måneder siden regjeringen sto på talerstolen og sa vi måtte stenge ned Norge igjen, for tredje gang siden pandemien brøt ut. Fortsatt er det knapt kommet noen penger ut til næringslivet. Samtidig er alle avgiftsutsettelser avlyst, og Skatteetaten er i full gang med å inndrive utsatte skatter og avgifter. Der er det nulltoleranse for forsinkelser. Renter og gebyrer kommer umiddelbart, og jeg hører triste historier om hvordan bedrifter får konti sperret og trusler om tvangsfullbyrdelse. 

På søndag er det tre måneder siden Finansminister Trygve Slagsvold Vedum kom med sine første løfter, om kraftfulle tiltak for å hjelpe næringslivet og de som ville bli hardt rammet. Ett av løftene var én milliard kroner i kontantutbetaling til bedrifter rammet av nedstengningen, via kommunene. 

På søndag er det tre måneder siden regjeringen mente de måtte stenge ned den viktigste omsetningsperioden for mange bedrifter, perioden som skulle kunne redusere tidligere underskudd og også sikre et overskudd bedriftene kunne tære på frem til sommersesongen igjen kunne komme i gang. 

På søndag er det tre måneder siden vi igjen opplevde politikere, med mangel på forståelse for hvordan næringslivet fungerer.

«Kraftfulle tiltak» var mantraet vi alle kunne høre og lese i mediene. Det var tydelig at en kommunikasjonsrådgiver hadde vært inne i bildet og sagt litt sånn som «Husk, kjære statsråder. Sier dere alle det samme mange nok ganger vil alle der ute til slutt tro det er sant!»

Vi ser alle nå i ettertid at det var løgn.

På søndag er det tre måneder siden løftene ble gitt om å hjelpe næringslivet, og fortsatt er knapt noe penger fra kompensasjonsordninger eller lønnsstøtte kommet ut til de som ble rammet. Joda, det kom ut litt penger før jul, etter press på Stortinget. 208 millioner ble sendt ut, vedtatt allerede i fjor sommer. Ytterligere 500 millioner ble også sendt ut til kommunene, presset frem av opposisjonen under nysalderingen av fjorårets statsbudsjett.

Så vedtok altså Stortinget 24. januar å utbetale den siste halve milliarden. For en drøy uke siden svarte altså regjeringen at det ikke lenger var nødvendig.

Svaret provoserer. SMB Norge mente at nedstengningen før jul faktisk var lovstridig, og varslet massesøksmål. I ettertid kan det helt klart virke slik. Derfor virker det uforståelig at regjeringen mener det er helt greit å frata en enorm næring store deler av inntektsgrunnlaget, for deretter å hevde næringslivet ikke trenger kompenseres for det. Har vi en regjering som er næringslivsfiendlig?

De næringene jeg ramset opp over er en del av det som ofte kalles Reiselivsnæringen. På landsbasis representerer dette 170 000 årsverk, og en verdiskapning på 130 milliarder kroner. Dette er en næring som representerer over 7% av sysselsettingen. Samtidig er det næringen med de laveste lønningene. 

Det er næringen som er viktigst i å inkludere mennesker i arbeidslivet, i å bygge innenforskap. Det er en næring som er viktig i å gi unge og andre muligheter til jobb. Det er en næring som ønsker og trenger flere til velge den. Det behøves godt vertskap til alle møteplassene. Denne næringen skaper møteplassene, og det behøves godt vertskap. 

Derfor blir jeg provosert av at Trygve og hans regjeringskolleger lyver, bryter avtaler og løfter, og ikke tar det ansvaret de er valgt til å ta. 

Husk, Trygve, at løftebruddene dine går utover de vanlige folka du og de andre i regjeringen gikk til valg på å hjelpe. 

Skam deg, Trygve!

I tillegg til å være en lidenskapelig Osloentusiast er jeg også daglig leder for YTE, og jeg er daglig leder for Tullinsamarbeidet. På Tullin finnes det et uttall små og store møteplasser, hardt rammet av nedstengningene. Foto: Dan Kopf Pedersen