Selv en ihuga optimist og byentusiast som meg kan miste trua. Og nå ser jeg dessverre at det spøker kraftig for å kunne få til en aktivisering og sentrumsorganisering av Oslo, slik jeg håpet på i høst. Jeg liker det ikke.
Flere av bymøblene som er utplassert i pilotgatene, som en del av "Bilfritt Byliv", har blitt kritisert for ikke å bidra til byliv og ikke være utviklet sammen med gateplansaktørene. Her fra Øvre Slottsgate.
Da jeg i høst startet arbeidet om en “bottom up” organisering av Oslo sentrum var ideen følgende: «Når Oslo skal bli Europas Miljøhovedstad i 2019 kan dette brukes til å endelig få til en sentrumsorganisering i Oslo!» Jeg ønsker å få med de som faktisk skaper byliv i sentrum.
Gjennom "Gateplansinitiativet for Oslo sentrum" skulle vi snakke med alle i førsteetasjene, organisere dem, bruke ny teknologi og kommunikasjonsløsninger til å etablere dialogfora, utvikle og gjennomføre enkle og konkrete aktiviteter i gatene, og gjennom dette skape vellykkede historier om et bilfritt byliv. Ved å starte i et begrenset område, Kvadraturen, kunne vi også skalere det til å kunne la seg gjennomføres i praksis. Og selvsagt, i all min naturlige beskjedenhet, mente jeg at det ville bli vellykkede resultater av en slik tilnærming.
Så var også målet at vi (les: Oslo) kunne presentere dette caset under Urban Future-konferansen i Oslo i mai 2019. For hittil har det vært total mangel på slike vellykkede cases fra Bilfritt Byliv, da verken de seks pilotgatene eller andre konkrete tiltak har gitt særlig mye å rope hurra for. Ett unntak er faktisk et case jeg har jobbet med, hardt og ivrig, selv fra før "Bilfritt Byliv" ble et politisk prosjekt. Klikk her, så kan du lese mer om caset vår politiske ledelse fortsatt bruker for å illustrere et vellykket bylivsprosjekt der privatbilene har måttet vike til fordel for folk. Og, tilgi meg nok en gang for min ubeskjedenhet.
Målet med Gateplansinitiativet var også å berede grunnen for bedre måter for kommunen å ha dialog med gateaktørene og gårdeierne på, for å skape tettere og bedre dialog om prosjekter i sentrum. Dette burde være i både kommunens, næringslivets og gårdeiernes interesse. Avstanden mellom det offentlige og det private er alt for stor i Oslo.
Men, alt dette henger nå i en syltynn tråd. Ting tar for lang tid, dessverre, og det betyr at det ikke er motivasjon nok for å få til noen sentrumsorganisering. Det kan virke som om det ikke er noe reelt ønske om å få til løsninger som faktisk gir resultater, som faktisk viser vellykket byliv der privatbilismen må vike unna.
Ideen bak Gateplansinitiativet fikk veldig mange positive tilbakemeldinger da det først ble presentert. Gateaktørene elsket det, og håpet at de endelig kunne få et verktøy og ressurser til å hjelpe dem, til å snakke deres sak. Også en rekke gårdeiere og utbyggere responserte veldig positivt, mens det også var skeptiske stemmer. Skeptikerne trodde ikke jeg ville lykkes å få til noe, fordi alt er for tungrodd og treigt organisert. Andre mente Kvadraturen ikke er kommersielt interessant. Igjen er det de som ikke responderte, eller jeg ikke har rukket å følge opp godt nok. Aktøren som heiet ideen frem aller mest var dog NHO. En stor takk må derfor rettes dit.
Hele ideen handlet om å få til oppstart i januar 2018, med gjennomføring av prosjekter forløpende utover året, for så å evaluere, måle og dokumentere i september 2018 for eventuell videreføring av prosjektet i 2019. Sommersesongen var viktig å få med seg, da det ville være enklest å få til vellykkede aktiviteter i gatene. Nå er februar snart over, og da må jeg innrømme at tiden løper fra oss. Forutsetningen for hele prosjektet bortfaller.
De som har stilt seg bak initiativet er i tillegg til NHO de to strøksforeningene i sentrum; Strøksforeningen Studenterlunden og Kvadraturforeningen. Dessverre har det ikke lykkes meg å få Oslo Handelsstands Forening å stille seg bak initiativet ennå. Samtidig løper da tiden fra ideen. Det er synd. Den politiske ledelsen i Oslo har hilset initiativet velkommen, og ville støttet det. Men, tilbakemeldingen er at da må næringslivet selv ville det.
Oslo har besluttet en merkevarestrategi som i korte trekk sier at Oslo skal være “a young pioneering city”. Verdier som ekte, banebrytende og berikende skal være førende. Ambisjonene som ligger i både et sentrum der biler må vike for gående og et mer levende byliv - samt at vi skal være Europas Miljøhovedstad - forplikter også. Det kreves innovasjon i hvordan det offentlige og private samarbeider bedre. Avstanden er enorm i Oslo, mellom de som beslutter og de som i det daglige skal utføre. Det blir ofte for topptunge beslutningsprosesser, dessverre, og silotenkningen er nok fortsatt for sterk. Eller så kan det faktisk tenkes at ideen ikke var god nok. Så ærlig må jeg kunne være. Uansett: Det 5. forsøket på 25 år på å kunne organisere Oslo sentrum legges også på is.
Å få til en sentrumsorganisering av Oslo er viktig. Og det er avgjørende for å lykkes med den transformasjonen Oslo skal gjennom fremover. Jeg har dog ikke lenger anledning til å følge opp dette arbeidet uten finansiering, næringslivets støtte, eller politisk mot og vilje til å satse.
Jeg er samtidig godt i gang med et svært spennende byutviklingsprosjekt på Tøyen, der stedsutviklingen handler om hvordan menneskene der skal kunne jobbe bedre sammen fremover. Tøyen Torg er Oslos mest levende torg, morgendagens torg, og måten vi ønsker å organisere dette torget på – på vegne av nabolaget og beboerne på Tøyen – kan bli ganske så banebrytende.
Jeg digger Oslo!