I går var jeg på min tredje «Innovasjonstale», og det var veldig interessant. I går handlet det om merkevaren Norge, mens det i fjor handlet om effektivisering av offentlig sektor. Men, er det en sammenheng?
Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland, som ledet Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, var en av innlederne.
«Hva i all verden gjør Øystein der, da?» er det kanskje noen som lurer på. Vel, av ingen annen grunn enn at jeg er interessert i innovasjon og engasjert i å tenke nytt i det jeg driver med til vanlig – som i stor grad handler det om steds- og byutvikling. Det jeg holder på med akkurat nå, på Tøyen Torg, er definitivt innovativt. Men, det kan jeg skrive mer om en annen gang.
Tema i går var som sagt om Norge som merkevare, med fokus på både bærekraftsmålene og klimamålene vedtatt i 2015. Og det var jammen et topptungt team som stilte opp i går. Gro Harlem Brundtland holdt en sterk innledning, der hun fortalte om hvordan hun startet arbeidet med å kunne få til internasjonale avtaler om bærekraft allerede for 28 år siden. Hun var også veldig klar og tydelig på at vi har enorme utfordringer fremover, som kun kan løses gjennom politisk innovasjon. Det var et tydelig spark til dagens politikere.
“For å løse fremtidens mål kreves politisk innovasjon”
Det var appeller og innledninger fra en rekke ledende politikere, fra både statsminister Erna Solberg og klimaminister Ola Elvestuen. Ordfører Marianne Borgen ønsket velkommen, og i salen satt kronprins Haakon. Det var også en fantastisk produksjon av hele arrangementet, i et stappfullt Rådhus. Mye av det hele var en lansering av The Explorer, en ny nettjeneste som skal bidra til å gjøre norsk næringsliv til pionerer internasjonalt innen bærekraftig utvikling. Det blir litt som Tinder for næringslivet, sa Solberg.
Altså, hvis jeg har forstått det riktig: Analyser av hvordan Norge oppfattes internasjonalt tilsier at Norge kan og bør ta en pionerrolle. Vi er en ung nasjon, ansvarlig nasjon, en nasjon som også har hatt pionerer og oppdagere i en årrekke. Når vi nå skal snu retningen over fra olje og gass til nye inntektskilder, så er det bærekraft og klimahensyn som kan og bør være vårt satsingsområde.
“Norge kan bli pioner på bærekraftige løsninger. Slik kan merkevaren Norge bygges.”
Hvordan henger så det på greip med fjorårets tale, om potensialet i innovasjon innen offentlig sektor? Er det slik at vi skal glemme det som ble sagt i fjor, og gjøre noe annet i år? Sikkert ikke, men der er jeg nok en novise i å forstå hva Innovasjonstalen skal gjøre. Men: Hvordan henger det på greip med mitt engasjement for steds- og byutvikling?
Direktør for Merkevaren Norge i Innovasjon Norge, Cathrine Pia Lund, presenterte blant annet resultatene av en del av analysene som er gjort av Norge internasjonalt. Ordskyen her er ingen overraskelse, men det er avdekket store muligheter i assosiasjoner knyttet til utfordreren, utforskeren, oppdageren og pioneren. Der har Norge som nasjon en posisjon allerede, og en mulighet til å ta en ennå sterkere posisjon i fremtiden.
Det slår meg at sammenhengen ser jeg innenfor f.eks. prosjekter som utbyggingen av regjeringskvartalet i Oslo. Det hadde vært en enorm mulighet til å tenke innovasjon og bærekraft. I stedet for enorme bygninger i betong og glass, hvorfor ikke tenke i tre? Utenfor Brummunddal vil verdens høyeste trehus senere i år, midt i et veikryss. Norge er storprodusent av trær, som er en fornybar ressurs! I stedet for å samle departementene i ett gigantisk anlegg, hvorfor ikke spre dem utover og la dem være en del av byen? Dette gikk også en rekke av Oslos partier samlet ut med og krevde i går. De bryr seg med byen sin og krever nytenkning. Her finner jeg altså en sammenheng, fordi det offentlige er en enorm innkjøper og investor og det offentlige bør absolutt gå foran.
Anita Krohn Traaseth, sjefen for Innovasjon Norge, avsluttet med sin Innovasjonstale.
Min hypotese er samtidig at innen det offentlige og i byråkratiet er frykten ofte en sterkere drivkraft enn motet. Frykten for å gjøre feil overskygger motet til å tenke nytt og innovativt. Det er nærmest regulert slik i lovverket, fordi lovverket handler om å beskytte og sikre. «Sikkerhetstrussel», sies også, som for eksempel om Oslo sentrum. Og da er det ingen i det offentlige som tør gjøre noe annet enn å maksimalt sikre seg fra å ikke bli anklaget for å gjøre feil.
Så, derfor henger fjorårets innovasjonstale på greip med årets. I 2017 ble utfordringene påpekt, og i år med mulighetene skissert. Om The Explorer er det rette å satse på eller ikke skal jeg ikke uttale meg om. Posisjoneringen av Norge som pioner er jeg derimot svært begeistret for. Hvis vi kan samle alle om at det er en riktig vei, en riktig posisjon, så kan vi også kanskje få til at vi kommer opp og frem på innovasjon i Norge. Det trenger vi i årene som kommer!
Årets innovasjonstale staket en ny retning for Norge, med muligheter vi må og bør satse på. Innovasjonstalen 2019 håper jeg kan omhandle økt samarbeid mellom offentlig og privat sektor. Det jobber jeg litt med, dog på et mikronivå.