Å forstå kommuneøkonomi er ikke lett. Når politikere samtidig bruker dette for å skape ytterligere forvirring syns jeg det er ugreit. Derfor skrev jeg en tekst, der jeg håper å kunne bidra til økt forståelse.

Denne grafen er satt sammen med hjelp av en MCP for Claude (utvidet av TRY), som henter SSB-data og visualiserer dem.

Eirik Mosveen stiller et legitimt spørsmål i sin kommentar i Avisa Oslo om «de blakke kjærkerottene»: Har vi blitt ført bak lyset? Hallstein Bjercke svarer at overskudd er det som gir grunnlaget for velferd. Begge har rett i noe – og begge snakker forbi det de egentlig burde forklare.

For i bunnen av denne debatten ligger regnskap som genuint er vanskelig å forstå. Ikke fordi noen lyver, men fordi kommuneregnskap overhodet ikke er laget for at innbyggere skal forstå. Jeg er faktisk utdannet siviløkonom, men har måttet bruke mye tid de siste årene på å forstå hvordan Oslo kommunes økonomi faktisk fungerer. Her er mitt forsøk på å forsøke å forklare hva striden egentlig handler om.

To tall, to sannheter

Oslo kommunes regnskap har ikke én bunnlinje. Det har minst to, og de kan peke i hver sin retning samtidig.

Den første kalles netto driftsresultat. Spørsmålet er: Dekker løpende inntekter løpende utgifter? Tenk på det som å sjekke om månedslønnen rekker til alle faste regninger. I 2023 var svaret på dette målet: Nei. Oslo brukte mer på sin drift enn det kom inn. Det var første gang på over tjue år.

Den andre er regnskapsmessig resultat. Det inkluderer også bevegelser inn og ut av kommunens sparekonto, inkludert ulike fond. Var det år der Oslo satte av store beløp, kan man i ettertid hente dem ut og telle dem som inntekt. Da kan sluttresultatet bli positivt, selv om driften i seg selv gikk med underskudd.

Når Mosveen viser til 2,3 milliarder i pluss i 2023 skyldes det overføringer fra fond, som er det andre tallet. Bjercke viser til det første. Ingen av dem lyver. De snakker bare om ulike ting.

Blant annet gikk Oslo med et positivt netto driftsresultat på hele 4,3 milliarder i 2022. Mye av årsaken til det skyldtes ekstraordinært høye skatteinntekter, fordi det var en endring i skattesystemet fra 2023. På sett og vis kan man jo si at det da kan være smart å fordele dette «overskuddet» utover flere år, men det betyr ikke dermed at økonomien er sunn.

Fagfolk, KS, og andre mener at det riktige er å bruke det første måltallet – netto driftsresultat – som er det riktige for å vurdere om kommunens økonomi er bærekraftig og sunn over tid.

Noe som er viktig å også se på er gjeldsgraden til kommunen.

Gjelden vokste uansett hvem som styrte

Oslos netto lånegjeld har steget kontinuerlig fra 2012 til i dag – uansett hvem som satt med makta i Oslo. Fra 22 milliarder i 2012 til 56 milliarder da det forrige byrådet gikk av i 2023. Det er ikke nedbetaling. Det er en mer enn dobling.

Denne grafen illustrerer hvordan har utviklet seg, med ulikt styre av Oslo, sett opp mot antall innbyggere.

Denne viser utvikligen i netto lånegjeld, som andel av netto driftsinntekter. Det den illustrerer mest er en sterk vekst de siste fem årene. For ti år siden var den på 50%. Nå ligger den på 75%

Det betyr ikke dermed at det forrige byrådet styrte dårlig på alle måter – men når opposisjonen i dag påstår at de «betalte ned gjeld» så stemmer det ikke. Gjelden har vokst hvert eneste år.

Det legitime spørsmålet Mosveen stiller

Mosveens poeng om eiendomsskatten er det vanskelig å bestride: at byrådet valgte å redusere eiendomsskatten midt i en periode de selv beskrev som økonomisk krise, er en politisk prioritering. Den kan vi være enige eller uenige i, men den var et viktig valgløfte for byrådet og noe de har satt sin ære i å realisere.

Hva vi burde kreve

Det vi sitter igjen med nå er ingen skandale, slik mange vil ha det til. Det er et demokratisk problem. Når regnskapstall presenteres selektivt mister innbyggerne muligheten til å gjøre seg opp en informert mening. Opposisjonen velger det beste tallet for sin fortelling. Byrådet velger det beste for sin. Og vi andre sitter igjen og lurer på hvem vi skal tro.

Svaret er ikke å velge side.

Svaret er å forvente at politikere på begge sider bruker de samme målene konsekvent – og at de forklarer det på en måte folk kan forstå. Denne debatten har vist at kommunale regnskapsstandarder ikke er for amatører. Men, som borgere har vi krav på å få vite konsekvensene, forklart så vi skjønner det.

Det er det ikke urimelig å be om.