«Jeg bor i Andre.» Slik snakker wienere om bydelen sin – ikke «Leopoldstadt», som er det offisielle navnet. Parisere gjør det samme: «J'habite dans le 11e», jeg bor i ellevte. To av Europas mest stedsidentitetssterke byer løser det administrative navnespørsmålet ved ikke å løse det. De bruker et tall.
Dette er én måte å navngi bydelene/distriktene på, ved å starte med den tidligere Bydel 1 og gå runden rundt.
Denne uken vedtok bystyret bydelsreformen, og byrådet sendte tre navnealternativer per bydel ut på høring. Byrådsleder Eirik Lae Solberg var krystallklar: «Åtte nye bydeler trenger åtte navn.» Jeg mener byrådet burde startet med å spørre hva et navn egentlig skal gjøre – før man bestemte seg for at det måtte ha et.
Stedsidentiteten i Oslo ligger ikke i bydelsnavnet, men i nabolaget: Vålerenga, Vindern, Fagerborg, Grønland, Lilleaker, Romsås, Tøyen, Tullin, Hasle, Bøler. Disse stedsidentitetene er bygget nedenfra, av folk som bor og lever der. Det administrative laget over nabolagene har en helt annen jobb – å organisere tjenester og gi folkevalgte et område å styre. Det er en praktisk oppgave, ikke en identitetsoppgave. Et konstruert bydelsnavn skaper ikke ny stedstilhørighet; det kan fortrenge den som allerede finnes. Et nummer gjør ikke denne feilen, fordi det ikke later til å være et sted. Da kan begge lag leve side om side – det ene varmt og lokalt, det andre nøytralt og funksjonelt.
Oslo har faktisk gjort dette før. Allerede på 1830-tallet ble Kristiania og Aker delt inn i nummererte «roder». Fridtjof Andhøy, en ung kontorist, jobbet fra 1920-tallet i tretti år for én rasjonell geografisk inndeling av byen, og i 1954 fikk Oslo en samlet inndeling i hovedsoner, bydeler og roder – tatt i bruk av over hundre etater og organisasjoner. Rodene er forløperen til dagens grunnkretser. Selv de 60 bydelene han presenterte den gang ble inndelt i 10 soner. De var alle nummerert.
Også de 15 bydelene vi har i dag er nummerert, fra Gamle Oslo (1) i en spiral utover til Søndre Nordstrand (15) – nesten ordrett samme logikk som gjør at Paris kalles «la ville en escargot».
Slik har Paris inndelt sine administrative distrikter, arrondissement, siden 1795. Da var de 12. Nå er de 20. Illustrasjon: Wikimedia Commons
Et rimelig motargument er at nummer skaper rangering: Ingen vil bo i «åttende» hvis «første» klinger finere. Men det er et argument for hvordan rekken settes, ikke for navn.
Det mest påfallende er likevel hvor lite gjennomtenkt selve navneprosessen er. Kriteriene byrådet legger til grunn for navnevalget, er ikke nye – de er hentet rett ut av forrige bydelsreform, fra 2003. Man bruker altså over tjue år gamle kriterier på en reform som halverer antall bydeler og mer enn dobler størrelsen på hver av dem. Og ansvarlig byråd, Oluf Ulseth, innrømmer selv at ingen av navnene som nå er lansert, fullt ut innfrir disse kriteriene. Når selve ansvarlig politiker sier at forslagene ikke holder mål etter kommunens egne regler, er det ikke navnealternativene som bør justeres. Det er spørsmålet.
Det er heller ikke uten pris å velge nye navn. Ingen har lagt fram et kostnadsoverslag for skilting, omregistrering av kjøretøy, uniformer og bygningsskilt for åtte nye bydeler. Det vil koste flere millioner kroner.
Gi de åtte nye bydelene nummer, i en geografisk rekke som dagens bydeler allerede har. La nabolagene fortsette å hete det de alltid har hett. Da får vi begge deler: en levende stedsidentitet nedenfra, og en lett, billig tilhørighet til forvaltningen ovenfra.
Det er som i reklamen; det enkleste er ofte det beste.