Som en gigantisk mur bak Stathelle troner "Amfi Brotorvet". De kreative sjelene som fant på kjøpesenterets navn syntes nok selv de var smarte. Brotorvet er dog et skrekkens eksempel på hvordan arkitektur kan gå virkelig galt. De tror de er et moderne torg, men hele forretningsmodellen deres står i fare. Hva skjer da med bygget?
Lørdag morgen, 13. januar, våknet jeg opp i et koselig hus i Strandgata i Stathelle. Jeg ruslet ut for å lufte bikkja, og spaserte de få metrene ned til brygga. Det var veldig koselig i Stathelle, og etter å ha sett litt på båtene snudde jeg meg rundt. Da så jeg det som bildet over viser. Jeg ble målløs.
Slik ser Strandgaten i Stathelle ut, med små lokale virksomheter bortover gata. Ikke yrende folkeliv nå, akkurat, men kanskje med nytt potensiale i årene som kommer?
Her måtte jeg finne ut mer. Jeg oppdaget raskt at Brotorvet i Stathelle brukes som et skrekkeksempel, på hvordan det kan gå virkelig galt når lokalpolitikere kan bestemme byutvikling i småsteder og kommuner. Brotorvet så dagens lys første gang i 1983, og det var faktisk den gang lokalbanken i Bamble som sto bak prosjektet. Siden har Brotorvet utvidet og skiftet eiere flere ganger. Den siste utvidelsen skjedde i 2012, og i 2015 overtok Amfi stedet.
Da Ronny Spaans i fjor kom med sin bok "Kjøpesenterlandet" var det nettopp Brotorvet som prydet forsiden. Riksantikvaren var også ute og kritiserte Brotorvet på det sterkeste, og ble i 2017 engasjert av Klima- og Miljødepartementet i å utvikle en egen bystrategi. I en rekke andre sammenhenger og mediedebatter - der sentre settes opp mot sentrum - har nettopp Brotorvet blitt brukt som eksempel på hvor ille det er. Og, kjøpesentrene rundt om i landet har - ofte med rette - blitt kalt for stygge bokser.
Et torg - eller "torv", om du heller vil kalle det det - er definert som en åpen plass i byer eller tettbygde strøk, beregnet for utendørs handel med varer. Denne definisjonen gjelder ikke helt lenger, da det de siste 30-40 årene har vært en villet politikk fra lokalpolitikere å få handel ut av sentrum, bort fra torgene, og inn i store bilbaserte kjøpsentra. Dette er en politikk som har vært velsignet av sentrale myndigheter, og vips: Norge har inntatt Europatoppen i kjøpesentertetthet. Politikerne har kalt kjøpesentrene for de moderne torgene. Men, de er ikke åpne, offentlige og tilgjengelige. Enkelte har tatt til orde for offentlig regulering av torgene, mens andre påstår at det må en politisk vilje til for å endre det bildet vi opplever. Pendelen har begynt å svinge tilbake til sentrum.
“Den nye konkurrenten til kjøpesenteret ligger i skyen.”
Folk er grunnleggende late. Derfor fungerer kjøpesentrene. Denne latskapen er dog i ferd med å få en konkurrent, som ikke ligger i nabokommunen. Den nye konkurrenten til kjøpesenteret ligger i skyen, i nettet, i ny teknologi. Dette kan bysentra utnytte. Nye forretningsmodeller for netthandel testes stadig ut og utvikler seg i et høyt tempo, raskere enn kjøpesentereierne rekker å få med seg. Samtidig har folk et iboende behov for å treffe andre folk. Sosiale, uformelle møteplasser, og gjerne utendørs. De fleste spådommer peker mot at folk trekker inn mot bysentrene, for å oppleve det unike, spesielle, kultur, arkitektur. Derfor er det behov for torg og møteplasser også i fremtiden.
Derfor kan det tenkes at det bygget vi ser her om noen år ikke lenger har noen funksjon? Er det da slik at markedet vil regulere det slik at vi kan rive den muren som står der, at handelen igjen kommer ut i gatene og ned på de åpne torgene?
Tiden vil vise.