Noe er på gang i norsk moteindustri, og nå vil handelsaktørene i Oslo presentere norsk mote.

I dag og i morgen går Oslo Runway av stabelen, en ny arena for å presentere en bransje i kraftig utvikling: norsk mote. Eventet har tiltrukket seg mye internasjonal presse, som blant annet magasiner som Vogue og Vanity Fair. De er nysgjerrige på hva som skjer her i Oslo, og har fått med seg at noe er i ferd med å skje i byen.

Moteindustrien internasjonalt er stor, og er av enkelte beskrevet som verdens fjerde største verdiskaper. Like fullt har ikke moteindustrien greid å ta helt av i Norge. Det har tradisjonelt vært lite investeringsvilje, og den politiske støtten har til dels også vært fraværende. Nå kan det virke som om noe er på gang, mye takket være et iherdig arbeid fra blant annet Norwegian Fashion Institute (NFI) og dets leder Gisle Mardal.

Sist uke skrev jeg en kommentar med tittelen «It’s good to talk», og dette utsagnet kan gjerne også benyttes for å beskrive det som skjer med motebransjen i Oslo. Fra å jobbe fragmentert er det nå tatt initiativ til uformelle samarbeidsfora, der aktører som tidligere har sett på hverandre som konkurrenter møtes. Her deles erfaringer og vi diskuterer oss frem til felles retning for en levende by. Så når Oslo Runway går av stabelen i disse dager er både Eger, Steen & Strøm Magasin, Aker Brygge og Paleet med på å presentere hver sine designere. Disse handelshusene har alle vært gjennom omfattende fornyelser, og representerer alle det beste innen mote i Oslo, både internasjonal og norsk mote. Som handelsaktører merker vi alle en sterkt økende interesse internasjonalt, og derfor ønsker vi også å være med på å presentere norsk mote. Sammen.

Vi har alle et felles mål, om å få Oslos befolkning til å få øynene opp for hva som skjer i sentrum. De store eiendomsselskapene i sentrum jobber sammen med aktørerer som NFI, med VisitOslo, Oslo Handelsstands Forening, Oslo Business Region, og selvsagt Oslo Runway og ThisIsPR. Det er korte avstander i sentrum, og vi jobber for å gjøre sentrum mer tilgjengelig. Det gjør vi ved blant annet stå sammen om denne type arrangementer. Norsk mote er spennende, kreativ, seriøs, ambisiøs, bærekraftig, og mottar stadig økende internasjonal anerkjennelse.

Nå går vår neste utfordring til den politiske ledelse, både i Oslo og nasjonalt. Det bør legges mer til rette for at gründere for gode vilkår for å satse internasjonalt. Når store de store kulturinstitusjonenes bygg i sentrum de nærmeste årene skal tømmes, for flytting til både Bjørvika og Vestbanetomten, kan noen av disse øremerkes til institusjoner og gründermiljøer innen mote. Suksessen med både svensk og dansk mote skyldes sterk offentlig støtte i mange år, for å bygge opp moteindustrien i disse landene.

Vi er ikke så opptatt av bilene i sentrum, egentlig. Det er viktigere å få frem et mangfoldig og kreativt sentrum, som er langt mer enn både «Europas vinterhovedstad» og «Fjordbyen Oslo».

Med ønske om en riktig god moteuke

Oslo kan få sin første «piazza» med uteservering på Karl Johans gate. Men da må politikerne og forvaltningen snakke med næringslivet.

For en fantastisk by vi opererer i. Oslo. Veksten er enorm, og hele Europa ser til Oslo. De merker ambisjonene, visjonene, kreativiteten og viljen til å skape noe nytt og unikt. Gründermiljøer. Kreative bransjer. Unik arkitektur. Kultur. Sterk kjøpekraft. Satsingsvilje fra eiendomsselskaper og utviklere. Og så videre. Internasjonale aktører ser ikke etter neste land de skal etablere seg i. De ser etter neste by. «Fremtiden vil gå fra å bestå av 200 land til å bestå av 600 byer,» har Kjell A. Nordström sagt gjentatte ganger. Og Oslo er definitivt en av de byene som verden ser til.

Den veksten vi opplever er krevende å håndtere. Investeringer i infrastruktur er nødvendig, og byens politiske ledelse og forvaltning i Oslo må håndtere dette på en snedig måte både overfor både staten og sin fylkesadministrative nabo i Akershus. Staten er en stor eier av Oslo, og det er vel ikke til å stikke under en stol at det i Stortinget ikke er så enkelt for de folkevalgte å snakke så varmt for Oslo. Der skal det snakkes varmt for Norge, ikke Oslo.

Når det er sagt, i Oslo har vi fantastiske muligheter til å kunne oppnå akkurat det vi vil. Sammen. Men, for å få til dette må det legges mer til rette for dialog, for samarbeid, for at det offentlige og private i langt større grad kan snakke sammen. Og derfor har jeg her tillatt meg å løfte frem det klassiske slagordet fra British Telecoms reklamekampanjer på 80-tallet, «It’s good to talk».

Rundt omkring i Oslo vokser det opp spennende, lokale initiativ. Gode ideer for byutvikling. Smarte løsninger. Noen bare skjer. Og ofte tilfeldig. Noen blir suksesser, mens andre bare forsvinner igjen. Og slik skal det være. For halvannet år siden var Monocle-gründeren Tyler Brulée innom Oslo. Han har gjort det til levebrød å reise verden rundt og studere gode byutviklingsprosjekter. Ett av de tingene han påpekte er at enhver levende by må ha et stort element av kaos. Man kan og skal ikke regulere for alt.

På Karl Johans gate dukket det for tre år opp noe nytt, en Sommerservering midt i gata, som aldri hadde dukket opp uten at hele sentrum var gjennom en oppussing og kunne oppleves som stengt. Paleet pusset opp, Universitetet gjorde det, Slottsbakken det samme, og så vel Stortinget. På rekordtid ble det gitt alle tenkelige tillatelser, og siden den gang har det vært en suksess. Det har blitt kalt Oslos første «piazza». Bilene måttet vike for gående, for folk som spankulerer og flanerer slik det også ble gjort før bilene kom til Kristiania. Men, på tross av at internasjonale bloggere og magasiner har vist bilder av Sommerserveringen og rost Oslo opp i skyene, har det vært en årlig kamp for å få dette til å kunne fortsette.

Her er et enkelt, lite initiativ, der aktører i et lokalt lite område går sammen om å skape noe nytt. Som har vist seg å være fantastisk populært i byen, og som binder sammen store deler av sentrum.

Er det da god forvaltning at enkeltaktører skal måtte kjempe beinhardt hvert eneste år, for å kunne videreføre dette? Eller, kunne det vært smartere om forvaltningen inviterte til dialog, for å trekke læring og veksler på dette, til å overføre slike prinsipper til andre områder i byen? Næringslivet i Oslo er ikke motarbeidere, vi er medarbeidere.

Derfor; It’s good to talk.